Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

Kan du se ham for deg?  Personen som stadig befinner seg i aggresive situasjoner. Til tross for at han for lengst burde ha lært at utfallet ikke er positivt.  Systemet rundt kommer til kort - for uansett hvilke tiltak som settes inn, dras personen mot stadig nye situasjoner - det aggresive mønsteret gjentas om og om igjen. 

Kan svaret ligger i at personen motiveres av den aggresive situasjonen fordi den oppfattes som belønnende? 

Spennende ny forskning om aggresjon og belønning. 

Det er forskning fra Vanderbilt University i Nashville, Tennessee som viser at hjernen vår oppfatter aggresjon som like belønnende som en hyrdestund eller et glass vin.  Svaret ligger i stoffet Dopamin. 

Hvilke funksjoner dopamin har er ikke fult ut kartlagt Det er et avgjørende stoff for bevegelse og motivasjon - og skal også spille en rolle i forhold til oppmerksomhet, hukommelse, læring.  Arvid Carlsson fikk i 2000 Nobelprisen i medisin for sitt arbeid knyttet til dopamins rolle i nervesystemet.

Dopamin og motivasjon er koblet sammen. Dopamin er nemlig stoffet som hjernen produserer når vi har sex, nyter vårt vinglass eller god mat – og i følge den nye  studien fra Vanderbilt; også under aggresjon.  Vi oppfatter aggresjon som en belønning.  Dersom vi er som mus. For studien er utført på laboratoriemus. Musehjernen skal vistnok fungere omtrent som vår hjerne – eller omvendt om du vil, derfor mener forskerne at disse funnene er viktige for forståelsen av hvordan menneskehjernen reagerer.

We learned from these experiments that an individual will intentionally seek out an aggressive encounter solely because they experience a rewarding sensation from it,” Kennedy said. “This shows for the first time that aggression, on its own, is motivating, and that the well-known positive reinforcer dopamine plays a critical role.”

Aggresjon oppfattes ofte negativt –mens det objektivt sett er en nødvendig egenskap for å skaffe seg mat, forsvare territoriet, oppnå/holde på eller forsvare en partner etc.

Aggression occurs among virtually all vertebrates and is necessary to get and keep important resources such as mates, territory and food,”
Craig Kennedy, professor of special education and pediatrics.

Mens vi er opplært til å koble aggresjon til negativ og uønsket adferd, kan det altså være at hjernen vår oppfatter dette langt mer positivt. Hjernen oppfatter aggresjon som belønning.  Forskningen fra Vanderbilt viser at under aggresjon produserer hjernen dopamin, og koblingen aggresjon/belønning etableres.  

“It is well known that dopamine is produced in response to rewarding stimuli such as food, sex and drugs of abuse,” Maria Couppis, who conducted the study as her doctoral thesis at Vanderbilt, said. “What we have now found is that it also serves as positive reinforcement for aggression.”

Om selve forsøket;

Eksperimentet besto i å plassere et musepar (hunn og han) i et bur. I naboburet befant det seg fem hannmus.  Hver dag ble Hunmusen fjernet fra buret og erstattet av en av disse fremmede hanmusene.  Naturlignok reagerte den gjenværende hannen med aggresivitet mot inntrengeren.

En luke ble satt inn mellom burene, denne luken ble koblet til en mekanisme slik at hannmusen fra museparet kunne dytte med snuten for å åpne luken og slippe inn inntrengeren/ den fremmede hannmusen. Lukemekanismen ble satt inn i buret en gang hver dag - og så skjer det overraskende; Hannmusen trykker på mekanismen for å få inntrengeren inn - og hver gang inntrengerhannen kommer inn i buret medfører det  en situasjon med aggresivitet og slåssing. Likevel vil hanmusen fortsette å slippe inntrengeren inn.  
Hypotesen at  hannmusen valgte å slippe inntrengeren inn fordi den ønsket aggresjonen, ble etablert.

Her kommer dopamin inn i forsøket. Man tilfører hannmusen et stoff som blokkerer for dopamin. Og nå er hanmusen ikke lengere interesert i å åpne luken for inntrengeren. Den øvrige oppførselen til hanmusen er som før - forskerne kan ikke spore tegn til sløvhet eller endret adferd på andre felt som følge av at dopaminen blokkeres.

Dette tolkes slik at musen med hensikt oppsøkte en aggresiv situasjon for å oppnå tilfredstillelsen koblet til dopamin.
Aggresjonen i seg selv var motiverenede fordi den gav dopamin produksjon.

Og hva så?

Det gjenstår mange spørsmål. Reagerer alle likt? Hva gjør om vi motiveres av sex, rus eller vold? Er produksjonen av dopamin ulik hos forskjellige personer? Hva med produksjonen knyttet til ulike handlinger? Og er forskningen overførbar, eller er det en fundamental forskjell på dopaminreaksjoner hos mus og mennesker?

Til tross for spørsmålene er dette fasinerende. Kan denne forskningen gi oss en ny måte å se “de evige trøbbelmakere” på? Vår tilnærming har hatt en tendens til å stange hode i veggen. Man har sett på innlærte reaksjonsmønstre, studert oppvekst og historie, uten å finne noen løsning. Det aggresive mønsteret har vært vanskelig å endre.

Vil nye innfallsvinkler kunne gi oss andre svar og bedre løsninger?

[Innlegget er også publisert på iNorden ]

‘

Det er  FN’s internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Det er et viktig fokus, og en av FN dagene som faktisk har stor relevans også for Norge – tallene er skremmende; Hver fjerde kvinne i Norge har blitt utsatt for vold fra sin partner. En av ti kvinner har blitt voldtatt (NIBR 2005). Dette gjør vold mot kvinner til den mest omfattende krenkelsen av menneskerettighetene i Norge. Når det gjelder voldtekter ligger de nordiske land på topp i Europa. Det kan skyldes at terskelen for å anmelde voldtekt er lavere her, men det vil eventuelt bare rokke ved vår plassering i forhold til Europeisk nivå, det rokker ikke ved det faktum at det er mange voldtekter i Norge.
Og jeg husker en samtale for mange år siden – før jeg fikk barn så jeg lyttet vel mest til samtalen som handlet om forskjellen på å ha døtre og sønner. Hva man engstet seg for – og det jeg husker best er den rolige kommentaren “ De har mødre de som voldtar også”. For meg satt den hele diskusjonen i ett nytt perspektiv. Og dreide fokus fra å engste seg til handling og bevistgjøring; hvilken oppgave vi har; Å lære våre barn om egenverdi, om grenser, om å tåle å bli forsmådd, om retten til å være seg selv, og om å godta at ikke alle liker deg eller velger deg, at livet kan være urettferdig, og at vold aldri er noen løsning.

Her hjemme er det stille – Brage ligger på sofaen med en spennede bok. Frøydis er på vei hjem til San Antonio. Innspurt med lesing før examen og snart er første semester på universitetet ferdig! Knut og Njord er ute og handler. En god og rolig Thanksgivings langhelg er over. Vi har spilt Risk (jeg lå godt ann til å få verdensherredømme!), spist masse god mat, lest bøker, svettet over html og data koder, det er lest kjemi og bygd en kjøleboks (riktig; fysikk oppgave!), sett filmer og ikke minst snakket – vi har hatt god tid til å oppdatere oss og lære litt om universitetslivet her i USA som er nokså forskjellig fra Norge. I alle fall fra det universitetslivet vi kan huske, men det er jo noen år siden da… Og det har vært godt å ha Frøydis hjemme noen dager! Nå er det ikke så lenge til hun får juleferie heller - må bare unngjøre noen examner først…

Ellers er det i dag akkurat

• 140 år siden Alfred Nobel tok patent på dynamitt
• 55 år siden Agatha Christies teaterstykke «The Mouse Trap» hadde première i London. Kanskje du har sett det der? Stykket går fortsatt….
• 15 år siden parlamentet i Tsjekkoslovakia vedtok å oppløse landet i to stater, den Tjekkiske republikk  (og derfra har noen besøkt siden min og!) og Slovakia. Og dermed forsvant den vitsen vi hadde om hvilket land som har oslo i seg. Det var jo ikke Norge men Tsjekkoslovakia….