Når du som nordmann bor utenfor Norge får du en litt spesiell “stilling”. Noen har den offisielt og forholder seg til klare retningslinjer, de kan stilles til ansvar om de trår feil, som ambassadørene, i wikipedias definisjon; 

Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. 

Jeg er ingen offentlig person.
Jeg er bare meg.
Jeg kan hevde hva jeg vil og ha min egen agenda. Det gjør jeg også. 
Men jeg har et ganske bevist forhold til “hvem er jeg” når jeg er ute, og da er ”ute” å forstå som utenfor landets grenser. Er jeg bare meg og kan mene og si hva jeg vil? Eller er jeg noe utenfor det også?  Det hender ganske ofte at jeg blir bedt om å beskrive/forklare eller på andre måter si noe om nettopp Norge eller nordmenn. Som i posten “Å forklare russ for en Amerikaner”.  Da er det greit å ha tenkt litt.

I kommentarfeltet til den posten ble jeg spurt om jeg ikke bare kunne være ærlig, om det er rett å svare med våre 17 mai tradisjoner når spørsmålet er russ og russeknuter. Det ble stilt spørsmål om;

Er dette den rette måten å gjøre det på, eller er det ett sosialt falsknerspill?
Ville du blitt en taper i det sosiale spillet, og ville din egen integritet i forhold til samfunnet du befinner deg i kunne ta skade om du var ærlig?

Jeg har lovet et svar og det kommer her.
For jeg har tenkt over den; -  agendaen altså.
Og for meg innebærer det å være ute, enten det er på ferie eller som fastboene i et fremmed land for en stund , et ansvar. Vi er vant til å se oss selv litt som verdens navle, - men for mange amerikanere er jeg faktisk den eneste nordmannen de har møtt, for enda flere den eneste nordmannen de kjenner personlig.
Det gjør noe med meg.
Jeg blir ikke mindre meg. Men jeg blir faktisk litt mere ambassadør. Litt mere bevist på at jeg kan skape en presidens, en holdning. Helt enkelt fordi jeg tror at amerikanere (og andre nasjonaliteter) ikke er så veldig forskjellig fra oss nordmenn. Vi generaliserer, og det gjør antagelig de også.

Du har helt sikkert hørt det (brukt det selv også?) beskrivelsen av hvordan andre er, enten det er briter, franskmenn, amerikanere - eller muslimer kanskje? Og har du hørt noen uttrykke at “øst-europeere er sånn”, så har du ikke bare hørt en generalisering innenfor en nasjon, men innenfor et stort geografisk område med kulturelt mangfold. Man skjærer alle med samme kam. Det er enklest sånn. Det er oss og de andre. Det er bare hvem de andre er som varierer……

[Rumsfeld announces that the U.S. has severed ties with Them - The Onion]

Jeg kjenner historien, ser de små og de store linjene i min kultur, i lille Norge. Og møter det umuliges oppgave; å forklare helheten med noen få setninger.
Det utlendinger vet om Norge begrenses ofte til våre vakre fjorder og fjell, kulden og prisene. Det første er utelukkende positivt, det siste utelukkende negativt og kulden kan havne i begge kategorier. Ja også vet en del her om oljen vår da, men generelt vet altså ikke mye om nordmenn eller Norge. Svært mange aner ikke hvor Norge befinner seg geografisk. Europa er stort og fjernt, det er et annet kontinent.
Om du synes det er rart så ta deg en tur hit og plasser alle de amerikanske statene. Jeg sluttet å undre meg når jeg oppdaget at jeg selv var ganske blank på plassering av flere av statene og ikke engang var klar over at Delaware og Maryland er nabostater!  (Et ypperlig nettsted forresten, supert til å lære kart, både for usa og resten av verden!).

Altså; Norge er ikke navle for hele verden. For mange er vi er et eksotisk land som ligger langt vekk og vi gjør tildels rare ting, vi spiser underlig mat, er ute i all slags vær, ferierer frivillig på hytter med utedo og uten strøm, tillater barn å svare (les; kjefte) til/på foreldrene sine og lærere, vi har lange ferier og vi snakker vårt eget stråk til tross for at vi bare har en befolkning på linje med byen jeg bor i.
Så når jeg forklarer noe, som i eksempelet med russ og russeknuter så vet jeg at bildet jeg gir ikke bare betegner meg, men når videre enn det.

Sannhentsvitne eller ambassadør - og hva er nå sannheten om Norge? Jeg lyver ikke. Men jeg kan aldri beskrive helheten i Norge, eller all vår kultur. Det blir uansett et utvalg. Å være bevist utvalget er, etter min mening, ikke et sosialt falskneri eller spill. Det er å være bevist sin rolle. Og for meg innebærer rollen at når jeg er gjest i et land, så tas jeg som representant for mitt land - for dere alle, der hjemme. Hvordan jeg oppfører meg kan ha betydning  for hvordan noen få mennesker ser på Norge og Nordmenn. Hva jeg sier om oss, oppfattes som sant, selv om det kanskje bare er min helt subjektive oppfatning.

Det er et ansvar. Derfor velger jeg å fokusere på verdier jeg tror på og er stolt av. Derfor snakker jeg varmt om 17 mai og vår ypperlige måte å feire nasjonaldagen på, fremfor å gå i detaljer om russeknuter og russefeiring.  Ikke fordi jeg tror jeg ville blitt en “taper i det sosiale spillet” eller fordi “min integritet i forhold til det samfunnet jeg befinner meg i ” ville ta skade om jeg gjorde omvendt. Men kanskje fordi jeg tenker at den danske filosofen Søren A. Kierkegaard hadde mye rett, i sitt lille, men viktige dikt om å hjelpe;    

Om jeg vil lykkes i å føre
et menneske mot et bestemt mål
må jeg først finne mennesket der det er
å begynne akkurat der.

For å hjelpe noen må jeg selv
forstå mer enn den jeg vil hjelpe
men jeg må også forstå det samme
som den jeg vil hjelpe forstår.

Om jeg ikke kan det
- da hjelper det ikke
Om jeg kan eller vet mer.
                    ~ Søren A. Kierkegaard.

Vi er antagelig mere av en vakker, liten utpost enn en navle…..

(Og jeg hører gjerne fra deg som er i samme situasjon - hvordan oppfatter du posisjonen din? )

I noen uker har det vært russetid i Norge. De røde og blå har feiret at de snart er ferdige, det gjenstår bare å ta de eksamene som kommer etter feiringen. Uerfarne sjåfører har kjørt landet rundt på treff og møtt hverandre, konkurrert om lydanlegg og samlet knuter. Unger har løpt etter og ropt på russekort, og det hender at noen kommer i skuddlinjen også, noen som ikke er helt klar for russedressen enda.  Uskyldig morro og undgommelig glede het det før, nå mener politiet at de bruker store ressurser på russen, og som alle vet, ressurser er det ikke nok av.

Her i USA har de ikke russefeiring. De har graduation. Det står ikke tilbake, det er en storstilt sermoni - faktisk over flere dager. En solid markering av gjennomført highschool. Det spares ikke på så mye når det kommer til graduation og for oss nordmenn fremstår den som en kombinasjon av konfirmasjon og flytte hjemmefra fest. Selv om de unge har en lang sommer foran seg før de flytter og begynner på universitetet.

Min eldste gikk ut med sin The International Baccalaureate diplom i fjor og vi var for første gang gjennom systemet. Graduation er en flott middag, på et anerkjent hotell med fire retter og opptrykt program. For mor og far og søsken og bestemor. Her hylles de unge, det deles ut priser til de flinkeste, de med mest fremgang, de med størst kreativitet. I den amerikanske kulturen er man ikke redd for sammenligninger, tvert i mot, man elsker dem. Man sammenligner gjerne og man markerer. Markerer enerne.
Det er uvant for en med norsk bakgrunn og norsk “likhetsideal” i blodet. Men det er helt i tråd med “the american dream”. Det viser mulighetene, dit vi alle kan komme om vi jobber nok eller har flaks nok. 

Selve sermonien er i en festpyntet sal, alle studentene er i ført svarte kapper og de tradisjonelle firkanta hattene. De ropes opp og får overrakt diplomet. Det holdes taler. Det er kunstinnslag. Etterpå feirer de utexaminerte med sine familier. De får gaver og ”alle” er tilstede, man reiser langt for en graduation. Som man gjør for en norsk konfirmasjon.

Også kommer jo spørsmålet da; når man er norsk og det gradueres - spørsmålet; “HVORDAN GJØR DERE DET I NORGE?”
Jeg vipper på de høyhælte skoene mine, retter på solbrillene i varmen og smiler mens jeg veier ordene mine og lurer på hvordan jeg kan åpne dører nå.
Dører til forståelse for kultur og ulikheter.

Så forsøker jeg da, etter beste (som også er fattigste) evne, å forklare russefeiringen. Men jeg innrømmer det, jeg trekker fra. Trekker fra ganske mye også. Fremstiller det slik at få nordmenn ville kjent seg igjen. I alle fall om de kjenner seg igjen i beskrivelsene i Dagbladet. Men tenker at det er vel kanskje greit nok, det handler jo om kulturell forståelse og å nettopp åpne dører mellom nasjoner…. 

Jeg er ikke som Jørn Tomter som i 2007 gav ut boken “ The Norwegian Way“. Han beskriver russefeiringen som “traditions and events that define Norway for me” - og han beskriver den slik;

 For many, taking part in Russ is a rite of passage, a transitional period when the usual rules and restrictions that govern a teenager’s life are forgotten, and when excessive drinking, drug taking and casual sex are the norm.

Det er mye som definerer Norge for meg. Men russeferiringen gjør det ikke. Men russefeiringen er nokså spesiell, og jeg bor i en by som er å betegne som USA’s oljehovedstad. Mange har bodd noen år i Norge. De har sett det. Det vet en liten flik av hva russefeiringen er. De har hørt om det før og har konkrete spørsmål;
 Oh, you have to tell us about the knot-rules! 
Knutereglene ja………….. de endrer seg nok over tid, sier jeg, og legger til at det er jo mange år siden jeg var russ og det vi gjorde er antagelig litt utdatert? Jeg forsøker å huske hva jeg fikk knuter for, men hjernen er blank. Jeg hadde da vitterlig russeknuter i lua jeg og - men hva  gjorde jeg for å få dem?

Vi nipper til champagnen og konverserer. Det tas bilder, bilder av de graduerte, sammen med lærere, besteforeldre, venner. Det er smil og glede og en varm Houston dag. Det er så langt fra norsk russefering som man kan komme.  Her er vakre jenter og gutter i nye klær som smiler, 100% edru, med ansikt fulle av forventning, de er ferdig med alle examner, de har mottatt sine ja-svar fra universitetene, de har valgt sitt studiested og vet hvor de flytter til høsten.
De har livet foran seg og lillebror og bestemor ved siden av seg.

Så hvordan forklarer jeg hvordan vi feirer det?
At vi feirer før examen er tatt. At mor og far slett ikke er omfattet. At poenget er å samle knuter (som de som gidder fort kan finne ut av, for Wikipedia har talt.)
Skal jeg stå der og være helt ærlig og fortelle den amerikanske bestemoren med lyseblått hår, at i Norge feirer vi med å samle knuter i en lue?
Du får knuter for mye rart, men det må helst være litt vågalt, litt på kanten og sånt da - Jeg kunne valgt å smile og si ;

“Oh there are so many fun, different ways, you get a knot if you have sex outdoors, if you go swimming in an industrial river, for eating your own russ card, if you have sex in school or if you shower a junior with yogurt”.    

Jeg gjør det ikke. Jeg tar en shortcut. Jeg snakker om 17 mai. Og føler jeg blir helt ekte når jeg forteller om barnetog og is og korpsmusikk og flagg. Og bunader! Og tale for dagen. Om å huske på historien og se linjer. At dette ikke skjer bare i de store byene men overalt. At noen steder går alle i tog, så det er nesten ingen som står å ser på. Jeg forteller om kransenedleggelser og om engasjement. Om kongefamilien som vinker, (amerikanere elsker kongehus, de har ikke noe og synes det er pomp og prakt og  nasjonalt. De slipper valgrundene i alle fall!) Om nye klær. Om håpet om sol, det er viktig med sol på 17 mai. 
Jeg forteller om russetoget, om morsomme innslag og poeng, gjør russetoget litt mere oppegående enn det kanskje er, snakker om litt godlynt politsk satire.

Og jeg kjenner jeg er ganske så stolt av 17 mai og måten vi markere dagen på. Jeg kjenner nasjonalfølelsen og smiler med hele kroppen mens jeg forklarer alle de tradisjonelle lekene som aldri brukes på andre dager enn nettopp 17 mai. (Når er det ellers potetløp eller sekkehopping?)  På 17 mai gjelder ikke computere og dataspill, da er det leker som har vært der i årtier, og man feirer dagen sammen , man vinker til bestemor fra barnetoget. Og fra borgertoget vinker bestefar der han går sammen med foreningen sin. 

Det er jammen godt at russetiden kulminerer med nettopp 17 mai!  For der er det ingen som slår oss. Feire nasjonaldag det kan vi! Men ellers synes jeg nok graduation her i USA er en mange hakk stiligere, og dessuten en verdig markering av fullgått løp! 

(En 17. for lenge siden. Den lille jenta helt til venstre, i ny kåpe med matchende hatt, røde lakksko og trompet - det er meg! Og i den litt større utgaven av samme habitt er søsteren min!)

Ha en strålende dag! Med sol. Sender noen solstråler og noen varmegrader herfra; vi har nok av dem i dag, vi kan dele!
Gratulere med dagen!

- Kan du forresten huske hva du gjorde for å få de knutene i lua……?

Jeg husker Elvis litt på samme måter som jeg husker The Beatels, jeg er for ung til å ha fått helt med meg storheten - men jeg husker godt at Elvis ble funnet død. Jeg husker noen av filmene (Aloha from Hawaii , med de lekre skjortene!) og jeg kan synge strofer fra ganske mange sanger - rett nok med en noe falsk klang. 

Og jeg synes et besøk på Graceland er akkurat harry nok til at jeg vil ha det med meg, når  jeg er i Memphis, Tennessee.

Memphis er en nokså liten by i staten Tennessee; på kartet under ser du hvor den befinner seg i USA også - for å komme dit tilbringer jeg noen timer i bilen, Tennessee ligger nord-øst for Houston;

Er Elvis død? 

Det er mange som mener at han iscenesatte sin egen død - at han er undercover og jobber som spion. Det er en pausibel forklaring på hvorfor han “sees overalt” . Dersom han lever kan han i alle fall flytte rett inn i huset sitt og ta opp livet i god 70-talls stil. Det står der  nemlig slik han forlot det. Noen mener til og med at han er der innimellom og at det  er grunnen til at annen etage med soverom og badet hvor han ble funnet død (eller “død” om du tilhører de troende) er sperret av. Besøkende til Graceland får ikke adgang til annen etage, det vises til private hensyn.

Bilde av Graceland (over) er fra Wikipedia. [Da jeg besøkte Graceland sto det busser foran huset hele tiden, så jeg fikk ikke tatt noe godt avstandsbilde.]

Elvis ble ikke født i Memphis, men flyttet hit som ung og det var her han bodde som artist og her han døde. Med ti narkotiske stoffer i kroppen, på do på “Graceland” - som var hans privat bolig. Nå er det museum og et “National Register of Historic Places”, men altså uten adgang til soverommet og doen.

Elvis Aaron Presley (født 8. januar 1935, død 16. august 1977)
Vi har vel alle et forhold til “the King”? Han var amerikansk rock and roll sanger og skuespiller. Han regnes som tidenes mest suksessrike musikkartist og som en av de mest innflytelsesrike artistene som har levd.

Platesalget hans var   1500 millioner plater verden over.
Samlingen viser svært mange gull og platinaplater fra Norge,  å selge over 100.000 LP plater i Lille Norge - på en tid hvor slett ikke alle hadde platespiller er ganske sterkt!

På vei til Graceland prøver vi å huske hvor mange av tittelen vi kunne komme på;
That’s All Right
Heartbreak Hotel (ligger forøvrig rett ved siden av Graceland)
Don’t be Cruel
Love me tender
Hound Dog
Jailhouse Rock
Treat Me Nice
King Creole
I Can’t Help Falling In Love With You
Blue Suede Shoes…

Du  kan supplere med dine egne, hvor mange kan du nynne/synge? Uten  å kikke på listen over sanger  det er ganske mange å ta av!

Men altså Graceland;

Jeg hadde trodd det var større og mere prangende. I amerikansk målestokk er det ikke noe stort hus. Det har søyler, jo da -men det er faktisk en nokså vanlig sak her. Ikke direkte smakfult, men vanlig. Jeg har vært i mange hus som er like store, og noen som er større. Men ikke i noen av dem bor det en rocke stjerne….  Innenfor er huset slik Elvis forlot det -  du kan få bli med på en liten rundtur;

 
Elvis likte å gå ned på kjøkkenet å lage seg peanøtt smørbrød (blir vi fortalt i alle fall). Dette var datidens hightech kjøkken - her er jo både microbølgeovn og blender! Legg merke til teppet (neppe mulig å overse, forresten) og klokka på veggen. Når du tenker popstjerner - tenker du at de har et sånt kjøkken da?

 
Tv stuen befinner seg i kjelleren -ingen vinduer. Men derimot speil i taket og rommet er holdt i tidsriktig gult og brunt.
Jeg hadde gult og brunt rom hjemme hos mor og far på den tiden, så her kjenner jeg meg litt igjen…
Siden Elvis hadde hørt at presidenten så på tre TV kanaler samtidig, for å holde seg oppdatert på nyhetsbildet i verden, ville Elvis også har tre TV apparat…..

 
Jungel rommet er en klassiker….Grønt vegg til vegg teppe på gulv OG I TAK - og plysjdekte møbler, med utskårne armlener. Litt sånn med klør om du forstår. Grønn og leopardmønstret plysj. Og så de stilige gardinene til!
Rommer er ellers fylt med ulike nipsgjenstander som kan sies å ha en bitte-liten-assosiasjon til afrikas jungel. Som porselens aper (de hvite på gulvet) og den røde lampen er en drueklase i glass.  Ja da -

Se på den senga du - ikke rart jeg ler! En oval sak dekket i hvit plysj. Med innebygd radio og kasettspiller. Mannen hadde helt klart sangstemme - men stil det manglet han en del av….

Trofe utstillingen har mange platina plater fra Norge - totalt gav Elvis ut 69 plater og spilte i 33 filmer.
Han turnerte aldri utenfor USA (reiste aldri utenfor heller, med unntak av to år i Tyskland for hæren). Med tanke på at han aldri turnerte utenfor usa, at internett ikke fantes og at slett ikke alle i Norge hadde platespiller (vi hadde ikke) så er det ganske stort å bli så stor som The King.   

Vi likte bilene hans bedre enn huset, for motorsyklene og bilene - de er det fortsatt STIL over! Og mange av!

 
Også flyet er utstilt her. Flyet som han kjøpte for 200.000 dollar og ominnredet for 800.000 dollar…. med vasker i gull (hvem trenger det?) og her er senga hans - Business Class kan bare gå hjem og legge seg - det er SÅNNE senger jeg vil ha når jeg flyr også!

Gravplassen - hvor hans mellom navn er stavet feil - og det er jo et sikkert tegn;

Elvis’ father, Vernon, misspelled Elvis’ middle name on the grave—Aaron instead of Aron, as his mother named him. This is a sign that Vernon Presley knew that it was not his son in the tomb.

Er det harry å besøke Graceland?

Ja vist er det det. Det er big-business og ufatterlig mange stygge suvernirer. Uansett hva det er, så kan det bli en fin suvernir her - bare å klistre et Elvis bilde på.

Jeg synes likevel det er morsomt å ha vært der - Dette er en viktig bit av amerikansk historie og kultur. Det er fasinerende å se hvor trofaste noen fans er -både eldre og yngre - også mange som ikke var født da han døde.

Det er på mange måter et bilde på det amerikanske samfunnet, The American Dream - Elvis var fattiggutten som ble The King. 

Men som aldri glemte. Det er oversikt over hva han gav, vistnok aldri åpent men i skjul støttet han mange.
Det er gull og glitter og musikk og rock ‘n’ roll.
Det er historien om en gutt som var trofast mot så vel land som bygd. Han flyttet aldri til storbyen, han reiste ikke engang fra USA for å feriere.

Og ikke minst; det er gutten som holdt løftet til sin far og mor om å kjøpe et fint hus til dem - de ligger forresten sammen med ham på Graceland begge to. Om han da altså ligger der….  

Grunn til ettertanke……… 

(bildet er tatt på Santa Monica beach ved Los Angeles i 2005)