Været - det alle snakker om og ingen kan gjøre noe med. Jeg trodde det var litt særnorskt å snakke om og være opptatt av været, men det er feil. Her er det værkanaler som utelukkende sender værmeldinger, egne kanaler med satelittbilder av værobservasjoner, og værmelding jevnt og trutt på de andre kanalene også. Nå mere enn før, orkansesongen har begynt og den varer faktisk halve året;

The hurricane season in the Atlantic, Caribbean, and Gulf of Mexico runs from June 1 to November 30.

Igjen vendes øynene til NOAA, the National Oceanic and Atmospheric Administration  og deres svært oppdaterte og gode nettside har et betydelig besøk hver dag. Det er de som overvåker og følger utviklingen av tropiske stormer, som kan vokse seg store og sterke og bli til orkaner. 
I år har de “lovet oss”  12 til 16 navngitte stormer. De antar at 6-9 av disse vil utvikle seg til orkaner, og 2-5 vil nå en styrke tilsvarende kategori 3 eller høyere. 

Bak oss ligger Hurricane Preparedness Week -

History teaches that a lack of hurricane awareness and preparation are common threads among all major hurricane disasters. By knowing your vulnerability and what actions you should take, you can reduce the effects of a hurricane disaster.

Det har vært fokus på alt fra å være beredt, vite hva en skal gjøre og ha alt klart. Det er ofte for sent når alarmen går. Det oppdaget jeg i 2005, som nyinnflyttet til Houston, uten noen som helst orkanerfaring. De andre hadde jo tross alt bodd her i mange år og burde ha skapet fult av lommelykter, batterier og hermetikk. Jeg var ny og manglet alt. Men de var i butikkene og hamstret de og -kaoset var komplett og butikkene gikk tom for det vi skulle ha.

Nå har jeg lært. Jeg kan alltids kjøpe batterier i forkant. Og sjekke at jeg har vann. Vann er det viktigste. Jeg tror ikke vi blir rammet så hardt at vi vil sulte i hjel - men vann trenger vi. Houston er nemlig varm og klam i løpet av sommeren. Normalt er det ikke noe problem i det hele tatt, vi har tilpasset oss,  Frommers beskriver det slik;

Hot and humid, Houston has earned the unofficial title of “Air-Conditioning Capital of the World.” — bopping around Houston in summertime means jumping from the frying pan into the freezer (to mangle yet another saying). You’ll be repeatedly going from steamy outdoors into super-chilled shops, restaurants, and so on. The natives are used to it, but many visitors complain, to deaf ears, I might add.

Det er sant. Houston har en enormt bruk av aircondition, soverommet er alltid kjølig tiltross for 40 + ute, det er godt nedkjølte resturanter og butikker, tidvis med åpne dører ut - sånn at innetempraturen på 20 grader får møte utetempraturen på 40+. Ikke særlig miljøvennlig, og helt nødvendig å huske å ha med deg jakke -selv om det er så varmt ute at den er lett å glemme.

Men altså; hverken aircon eller kjøleskapets vannfiltersystem vil fungere om orkanen treffer og strømmen blir borte. Og med høy varme og luftfuktighet blir opplevelsen av å bo i sumpen merkbar. Vi trenger nok vann til å holde oss noen dager.  Prepareness listen sier minst en gallon (knappe 4 liter) pr person pr dag. Og nok til å klare deg i 7 dager. 

(Hurricane Rita over Mexico Gulfen, 21 september 2005. Opprinnelig styrke 5, redusert til styrke 3 ved landfall. Bilde fra Wikipedia)

2005 var et spesielt år for Houston, værmessig. Rita var den 17. navngitte stormen vi hadde det året, den 10. som ble til orkan og den 5. “major”/større orkanen, og den 3. som nådde kategori 5. Det var et travelt år.

Hurricane Rita was the fourth-most intense Atlantic hurricane ever recorded and the most intense tropical cyclone ever observed in the Gulf of Mexico.
Rita made landfall on September 24 between Sabine Pass, Texas and Johnsons Bayou, Louisiana, as a Category 3 hurricane on the Saffir-Simpson Hurricane Scale.

Jeg har aldri opplevd orkan. Men var med på forbredelsene til Rita,  Alle husker Katrina i 2005. Noen uker etterpå kom Rita, panikken tok Houston og en voldsom evakuering startet. Evakueringen var kaotisk og førte også til dødsfall. Det var, antagelig på grunn av New Orelans og Katrina, et voldsomt fokus, både her og i Norge.Så avtok hun i styrke, fra 5 til 3 og dreide slik at hun ikke traff oss, hun gikk lengere øst. Alt vi opplevde var vind som en frisk dag på vestlandet, og  et kortere strømbrudd.  

Men det gjelder å følge med, og det er sånne bilder vi følger med på;

Orkaner kategoriseres i 5 ulike kategorier, avhengig av størrelse,intensitet og vindhastighet.

• SubTropisk lavtrykk: Vind som beveger seg inntil 63 km i timen.
• Tropisk storm: 63-117 km/t
• Orkan kategori 1: 117-153 km/t
• Orkan kategori 2: 153-176 km/t
• Orkan kategori 3: 176-208 km/t
• Orkan kategori 4: 208-245 km/t
• Orkan kategori 5: inntil 248km/t-eller mer

Vindstyrken alene er farlig nok. Og så kraftig vind kan bære med seg store gjenstander. Det er ofte de som forårsaker skader. Det gjelder å rydde inn alle utemøbler, alt løst - og halvløst. Vinden river løs mye du trodde var festet.
Det er styrke i en orkan. De er ikke å spøke med. I år kommer  12-16 stykker. Kanskje flere også, navnene ligger klare.  Atlantic Names er som følger; 

Arthur
Bertha
Cristobal
Dolly
Edouard
Fay
Gustav
Hanna
Ike
Josephine
Kyle
Laura
Marco
Nana
Omar
Paloma
Rene
Sally
Teddy
Vicky
Wilfred

Kanskje er det Gustav eller Hanne vi kommer til å følge ekstra nøye? Sjekke kartene og fremdriften hos NAAC som det første vi gjør om morgenen og det siste før vi finner senga om kvelden?

Jeg skal i alle fall sørge for å ha nok vann, lommelykter og batterier, jeg skal handle litt hermetikk (men det er ikke mye hermetikk jeg synes er ok å spise kald….. da satser jeg heller på knekkebrød og syltetøy!) og ikke minst - jeg skal unngå å kjøre bilen nesten helt tom for bensin. Akkurat i orkan sesongen er det greit å ha bensin på tanken - det er utrolig mange som ikke har det, som ikke er forberedt og når en by med ca 5 millioner mennesker trenger de samme tingene på en gang - da vinner de som har ordnet seg på forhånd!

Jeg fasineres av vær. Houston har godt vær, etter min oppfatning. Vi har mye sol, mye varme, behagelig tropisk klima. Også har vi det tropiske regnet, det voldsomme lyn og torden oppvisningen, og noe ganger en orkan. Det er mye vær her til tider. Det regner ikke, det bøtter ned, enorme mengder vann i løpet av en liten time, oversvømmelser, og stengte veier, biler som kjører ned i vannhull og folk som dør.  Så slutter regnet etter en times tid og 15 minutter senere er gatene tørre igjen. Det damper bort….

Det er spennende med krefter, med natur som ikke vil la seg temme. Men bare i de små dosene. Bare så mye at en kan sitte og fotografere og fasineres. Ikke så mye at det blir farlig.  
Jeg har kjørt gulfkysten, jeg har sett New Orelans etterpå, jeg har nok respekt til å ikke ønske meg et direkte orkantreff….

New Orelans 2007.  Byen bærer sine tydelige preg, og flere offentlige bygninger står tomme, med knuste ruter og ødelagt fasade. Det tar tid å bygge opp, dette er to år etter orkanen.

Ståle har vist meg sin.
Så nå viser jeg ham min.
Min er bitteliten, fargerik og trives i hagen.   

Jeg tok først bilde av den fordi den var SÅ liten at den var perfekt til å teste makro objektivet på, en millimeter, toppen to i kroppen - beina er ganske lange, sånn realtivt sett.  Jeg så nettet, men ikke edderkoppen, før jeg kikket etter den! Og når jeg tok bildet og fikk det på pc’n så så jeg at det er jo en Smiley Edderkopp!

Den har et smilemerke på kroppen sin. Kanskje en tatovering?

Ikke egentlig en smiley edderkopp selvsagt. Det er en Orchard Spider, Leucauge venusta [hva skulle jeg gjort uten internett og søker motorer? Ikke klassifisert edderkopper i alle fall!]

The underside has a large yellow to orange smile-shaped spot and the end of the abdomen is often filled with many variously colored and sized spots, giving an overall sense of color and not black.

Tror den er litt vel happy av og til, for det nettet ser ikke helt godt ut……….litt på en snurr kanskje? Men han spinner, og tråden spinnes ut av “nesen på smiley kroppen”. Litt bisarr akkruat det der da - og nettet henger heller ikke helt på greip - men pytt, pytt, han smiler jo!! Og det var ikke helt symetrisk det nettet til Ståles edderkopp heller, så der stiller vi likt!

Orchard spiders have a silvery white body with green and black markings. The most striking features, however, are the neon yellow, orange, or red spots on the rear of the abdomen. These are variable in size among individuals and sometimes are not even present. An interesting feature that is only visible under magnification is a comb-like set of hairs along the front side of the back legs, right next to the spider’s body.

Du ser dem på bildet mitt over. De kam-lignende hårene som altså henger på det bakerste beinparet. Og som sies å være “an interensting feature” på denne typen edderkopp, personlig liker jeg smilefjeset best!

Hva med deg?
Har du  en edderkopp å vise frem?

Når du som nordmann bor utenfor Norge får du en litt spesiell “stilling”. Noen har den offisielt og forholder seg til klare retningslinjer, de kan stilles til ansvar om de trår feil, som ambassadørene, i wikipedias definisjon; 

Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. 

Jeg er ingen offentlig person.
Jeg er bare meg.
Jeg kan hevde hva jeg vil og ha min egen agenda. Det gjør jeg også. 
Men jeg har et ganske bevist forhold til “hvem er jeg” når jeg er ute, og da er ”ute” å forstå som utenfor landets grenser. Er jeg bare meg og kan mene og si hva jeg vil? Eller er jeg noe utenfor det også?  Det hender ganske ofte at jeg blir bedt om å beskrive/forklare eller på andre måter si noe om nettopp Norge eller nordmenn. Som i posten “Å forklare russ for en Amerikaner”.  Da er det greit å ha tenkt litt.

I kommentarfeltet til den posten ble jeg spurt om jeg ikke bare kunne være ærlig, om det er rett å svare med våre 17 mai tradisjoner når spørsmålet er russ og russeknuter. Det ble stilt spørsmål om;

Er dette den rette måten å gjøre det på, eller er det ett sosialt falsknerspill?
Ville du blitt en taper i det sosiale spillet, og ville din egen integritet i forhold til samfunnet du befinner deg i kunne ta skade om du var ærlig?

Jeg har lovet et svar og det kommer her.
For jeg har tenkt over den; -  agendaen altså.
Og for meg innebærer det å være ute, enten det er på ferie eller som fastboene i et fremmed land for en stund , et ansvar. Vi er vant til å se oss selv litt som verdens navle, - men for mange amerikanere er jeg faktisk den eneste nordmannen de har møtt, for enda flere den eneste nordmannen de kjenner personlig.
Det gjør noe med meg.
Jeg blir ikke mindre meg. Men jeg blir faktisk litt mere ambassadør. Litt mere bevist på at jeg kan skape en presidens, en holdning. Helt enkelt fordi jeg tror at amerikanere (og andre nasjonaliteter) ikke er så veldig forskjellig fra oss nordmenn. Vi generaliserer, og det gjør antagelig de også.

Du har helt sikkert hørt det (brukt det selv også?) beskrivelsen av hvordan andre er, enten det er briter, franskmenn, amerikanere - eller muslimer kanskje? Og har du hørt noen uttrykke at “øst-europeere er sånn”, så har du ikke bare hørt en generalisering innenfor en nasjon, men innenfor et stort geografisk område med kulturelt mangfold. Man skjærer alle med samme kam. Det er enklest sånn. Det er oss og de andre. Det er bare hvem de andre er som varierer……

[Rumsfeld announces that the U.S. has severed ties with Them - The Onion]

Jeg kjenner historien, ser de små og de store linjene i min kultur, i lille Norge. Og møter det umuliges oppgave; å forklare helheten med noen få setninger.
Det utlendinger vet om Norge begrenses ofte til våre vakre fjorder og fjell, kulden og prisene. Det første er utelukkende positivt, det siste utelukkende negativt og kulden kan havne i begge kategorier. Ja også vet en del her om oljen vår da, men generelt vet altså ikke mye om nordmenn eller Norge. Svært mange aner ikke hvor Norge befinner seg geografisk. Europa er stort og fjernt, det er et annet kontinent.
Om du synes det er rart så ta deg en tur hit og plasser alle de amerikanske statene. Jeg sluttet å undre meg når jeg oppdaget at jeg selv var ganske blank på plassering av flere av statene og ikke engang var klar over at Delaware og Maryland er nabostater!  (Et ypperlig nettsted forresten, supert til å lære kart, både for usa og resten av verden!).

Altså; Norge er ikke navle for hele verden. For mange er vi er et eksotisk land som ligger langt vekk og vi gjør tildels rare ting, vi spiser underlig mat, er ute i all slags vær, ferierer frivillig på hytter med utedo og uten strøm, tillater barn å svare (les; kjefte) til/på foreldrene sine og lærere, vi har lange ferier og vi snakker vårt eget stråk til tross for at vi bare har en befolkning på linje med byen jeg bor i.
Så når jeg forklarer noe, som i eksempelet med russ og russeknuter så vet jeg at bildet jeg gir ikke bare betegner meg, men når videre enn det.

Sannhentsvitne eller ambassadør - og hva er nå sannheten om Norge? Jeg lyver ikke. Men jeg kan aldri beskrive helheten i Norge, eller all vår kultur. Det blir uansett et utvalg. Å være bevist utvalget er, etter min mening, ikke et sosialt falskneri eller spill. Det er å være bevist sin rolle. Og for meg innebærer rollen at når jeg er gjest i et land, så tas jeg som representant for mitt land - for dere alle, der hjemme. Hvordan jeg oppfører meg kan ha betydning  for hvordan noen få mennesker ser på Norge og Nordmenn. Hva jeg sier om oss, oppfattes som sant, selv om det kanskje bare er min helt subjektive oppfatning.

Det er et ansvar. Derfor velger jeg å fokusere på verdier jeg tror på og er stolt av. Derfor snakker jeg varmt om 17 mai og vår ypperlige måte å feire nasjonaldagen på, fremfor å gå i detaljer om russeknuter og russefeiring.  Ikke fordi jeg tror jeg ville blitt en “taper i det sosiale spillet” eller fordi “min integritet i forhold til det samfunnet jeg befinner meg i ” ville ta skade om jeg gjorde omvendt. Men kanskje fordi jeg tenker at den danske filosofen Søren A. Kierkegaard hadde mye rett, i sitt lille, men viktige dikt om å hjelpe;    

Om jeg vil lykkes i å føre
et menneske mot et bestemt mål
må jeg først finne mennesket der det er
å begynne akkurat der.

For å hjelpe noen må jeg selv
forstå mer enn den jeg vil hjelpe
men jeg må også forstå det samme
som den jeg vil hjelpe forstår.

Om jeg ikke kan det
- da hjelper det ikke
Om jeg kan eller vet mer.
                    ~ Søren A. Kierkegaard.

Vi er antagelig mere av en vakker, liten utpost enn en navle…..

(Og jeg hører gjerne fra deg som er i samme situasjon - hvordan oppfatter du posisjonen din? )

I noen uker har det vært russetid i Norge. De røde og blå har feiret at de snart er ferdige, det gjenstår bare å ta de eksamene som kommer etter feiringen. Uerfarne sjåfører har kjørt landet rundt på treff og møtt hverandre, konkurrert om lydanlegg og samlet knuter. Unger har løpt etter og ropt på russekort, og det hender at noen kommer i skuddlinjen også, noen som ikke er helt klar for russedressen enda.  Uskyldig morro og undgommelig glede het det før, nå mener politiet at de bruker store ressurser på russen, og som alle vet, ressurser er det ikke nok av.

Her i USA har de ikke russefeiring. De har graduation. Det står ikke tilbake, det er en storstilt sermoni - faktisk over flere dager. En solid markering av gjennomført highschool. Det spares ikke på så mye når det kommer til graduation og for oss nordmenn fremstår den som en kombinasjon av konfirmasjon og flytte hjemmefra fest. Selv om de unge har en lang sommer foran seg før de flytter og begynner på universitetet.

Min eldste gikk ut med sin The International Baccalaureate diplom i fjor og vi var for første gang gjennom systemet. Graduation er en flott middag, på et anerkjent hotell med fire retter og opptrykt program. For mor og far og søsken og bestemor. Her hylles de unge, det deles ut priser til de flinkeste, de med mest fremgang, de med størst kreativitet. I den amerikanske kulturen er man ikke redd for sammenligninger, tvert i mot, man elsker dem. Man sammenligner gjerne og man markerer. Markerer enerne.
Det er uvant for en med norsk bakgrunn og norsk “likhetsideal” i blodet. Men det er helt i tråd med “the american dream”. Det viser mulighetene, dit vi alle kan komme om vi jobber nok eller har flaks nok. 

Selve sermonien er i en festpyntet sal, alle studentene er i ført svarte kapper og de tradisjonelle firkanta hattene. De ropes opp og får overrakt diplomet. Det holdes taler. Det er kunstinnslag. Etterpå feirer de utexaminerte med sine familier. De får gaver og ”alle” er tilstede, man reiser langt for en graduation. Som man gjør for en norsk konfirmasjon.

Også kommer jo spørsmålet da; når man er norsk og det gradueres - spørsmålet; “HVORDAN GJØR DERE DET I NORGE?”
Jeg vipper på de høyhælte skoene mine, retter på solbrillene i varmen og smiler mens jeg veier ordene mine og lurer på hvordan jeg kan åpne dører nå.
Dører til forståelse for kultur og ulikheter.

Så forsøker jeg da, etter beste (som også er fattigste) evne, å forklare russefeiringen. Men jeg innrømmer det, jeg trekker fra. Trekker fra ganske mye også. Fremstiller det slik at få nordmenn ville kjent seg igjen. I alle fall om de kjenner seg igjen i beskrivelsene i Dagbladet. Men tenker at det er vel kanskje greit nok, det handler jo om kulturell forståelse og å nettopp åpne dører mellom nasjoner…. 

Jeg er ikke som Jørn Tomter som i 2007 gav ut boken “ The Norwegian Way“. Han beskriver russefeiringen som “traditions and events that define Norway for me” - og han beskriver den slik;

 For many, taking part in Russ is a rite of passage, a transitional period when the usual rules and restrictions that govern a teenager’s life are forgotten, and when excessive drinking, drug taking and casual sex are the norm.

Det er mye som definerer Norge for meg. Men russeferiringen gjør det ikke. Men russefeiringen er nokså spesiell, og jeg bor i en by som er å betegne som USA’s oljehovedstad. Mange har bodd noen år i Norge. De har sett det. Det vet en liten flik av hva russefeiringen er. De har hørt om det før og har konkrete spørsmål;
 Oh, you have to tell us about the knot-rules! 
Knutereglene ja………….. de endrer seg nok over tid, sier jeg, og legger til at det er jo mange år siden jeg var russ og det vi gjorde er antagelig litt utdatert? Jeg forsøker å huske hva jeg fikk knuter for, men hjernen er blank. Jeg hadde da vitterlig russeknuter i lua jeg og - men hva  gjorde jeg for å få dem?

Vi nipper til champagnen og konverserer. Det tas bilder, bilder av de graduerte, sammen med lærere, besteforeldre, venner. Det er smil og glede og en varm Houston dag. Det er så langt fra norsk russefering som man kan komme.  Her er vakre jenter og gutter i nye klær som smiler, 100% edru, med ansikt fulle av forventning, de er ferdig med alle examner, de har mottatt sine ja-svar fra universitetene, de har valgt sitt studiested og vet hvor de flytter til høsten.
De har livet foran seg og lillebror og bestemor ved siden av seg.

Så hvordan forklarer jeg hvordan vi feirer det?
At vi feirer før examen er tatt. At mor og far slett ikke er omfattet. At poenget er å samle knuter (som de som gidder fort kan finne ut av, for Wikipedia har talt.)
Skal jeg stå der og være helt ærlig og fortelle den amerikanske bestemoren med lyseblått hår, at i Norge feirer vi med å samle knuter i en lue?
Du får knuter for mye rart, men det må helst være litt vågalt, litt på kanten og sånt da - Jeg kunne valgt å smile og si ;

“Oh there are so many fun, different ways, you get a knot if you have sex outdoors, if you go swimming in an industrial river, for eating your own russ card, if you have sex in school or if you shower a junior with yogurt”.    

Jeg gjør det ikke. Jeg tar en shortcut. Jeg snakker om 17 mai. Og føler jeg blir helt ekte når jeg forteller om barnetog og is og korpsmusikk og flagg. Og bunader! Og tale for dagen. Om å huske på historien og se linjer. At dette ikke skjer bare i de store byene men overalt. At noen steder går alle i tog, så det er nesten ingen som står å ser på. Jeg forteller om kransenedleggelser og om engasjement. Om kongefamilien som vinker, (amerikanere elsker kongehus, de har ikke noe og synes det er pomp og prakt og  nasjonalt. De slipper valgrundene i alle fall!) Om nye klær. Om håpet om sol, det er viktig med sol på 17 mai. 
Jeg forteller om russetoget, om morsomme innslag og poeng, gjør russetoget litt mere oppegående enn det kanskje er, snakker om litt godlynt politsk satire.

Og jeg kjenner jeg er ganske så stolt av 17 mai og måten vi markere dagen på. Jeg kjenner nasjonalfølelsen og smiler med hele kroppen mens jeg forklarer alle de tradisjonelle lekene som aldri brukes på andre dager enn nettopp 17 mai. (Når er det ellers potetløp eller sekkehopping?)  På 17 mai gjelder ikke computere og dataspill, da er det leker som har vært der i årtier, og man feirer dagen sammen , man vinker til bestemor fra barnetoget. Og fra borgertoget vinker bestefar der han går sammen med foreningen sin. 

Det er jammen godt at russetiden kulminerer med nettopp 17 mai!  For der er det ingen som slår oss. Feire nasjonaldag det kan vi! Men ellers synes jeg nok graduation her i USA er en mange hakk stiligere, og dessuten en verdig markering av fullgått løp! 

(En 17. for lenge siden. Den lille jenta helt til venstre, i ny kåpe med matchende hatt, røde lakksko og trompet - det er meg! Og i den litt større utgaven av samme habitt er søsteren min!)

Ha en strålende dag! Med sol. Sender noen solstråler og noen varmegrader herfra; vi har nok av dem i dag, vi kan dele!
Gratulere med dagen!

- Kan du forresten huske hva du gjorde for å få de knutene i lua……?