Jeg har vært amerikansk - gjort det “ultra amerikanske” og kjørt min datter tilbake til campus, til universitetet. Som med mye her i USA er også dette annerledes enn i Norge og det er ikke alt jeg forstår. Det fascinerer meg å kjenne på forskjellene, å se hva jeg reagere på - det gjør at jeg bli litt mere kjent med meg selv og min bagasje. På godt og ondt. For meg er det en av gledene ved å bo “ute”.  

På denne tiden ser du fullastede biler med pappesker og poser og klær og alt hva man kanskje kan trenge, krysse USA på langs og tverrs. Det er ikke alltid praktisk -men amerikanerne har en tradisjon for å kjøre sine barn til college og det gjøres. Selv om det er langt. Noen kombinerer; som de som kjørte fra Alaska og tok det som en tur. Godt valg, siden det er et drøyt stykke å kjøre!

 Jeg tror universitetet her i USA skal være litt som militæret hjemme. På universitetet bor de på dormitory. Det betyr at de deler rom med et fremmed menneske (i alle fall første året, deretter kan du ofte velge)  og deler bad med denne fremmede som kalles room-mate og dessuten med et annet rom også; altså fire mennesker på ett bad. Det er i seg selv ikke noe særskilt; det er bare at de fleste av studentene kommer fra hjem hvor de har hatt egne rom og som regel også eget bad i alle år.

Hos grøftekanten leste jeg en søt fortelling om hennes observasjoner av en nyutsprungen videregående elev. I går så jeg det samme - selv om elevene var noe eldre. Gleden over å være tilbake, gjensynsgleden over å se hverandre igjen, den positive holdningen til det relativt trange rommet, hvordan alt kan tilpasset, alt går - det går til og med fint; fordi man vil, fordi man er tilbake der man hører til.

For det er på mange måter det universitetslivet gjør med amerikanere. I tillegg til utdannelse selvsagt. Det bygger bånd, det bygger stolthet, det gir tilhørighet - det gjør at amerikanere fortsatt heier på “sitt fotball lag” tredve år etter at de forlot college. Det er dette som gjør at mange jobber frivillig for sitt gamle universitet; med å holder foredrag og intervjue fremtidige studenter - årevis etter at de er ferdig og har forlatt lesesaler og dormatories. Stoltheten og gleden, ønske om at andre skal få del i det de fikk del i - det er uvant for en nordmann som meg. Jeg observerer det og forstår ikke det ikke helt. Men jeg ser det er bra. I går observerte jeg smilende, svettende (36 grader, 95 % luftfuktighet) foreldre som bar pappesker, sykler, computere og dyner - jeg så biler fylt til randen med alt mulig rart - mere eller mindre godt pakket - jeg så tårer i øyenkroker, store smil og mye stolthet.

Å erfarere universitetslivet i USA har vært en reise i “annderledes landet”.
Valg av universitet; som starter når barnet er født (om ikke før) for da må man begynne å spare, når tiden så nærmer seg brukes de siste to-tre somrene til å kjøre USA rundt,  for å besøke og vurdere utdanningstilbud og campusområde. Hvordan universitetene ber om en stil i tillegg til karakterer og hvor stilen skal fortelle noe om deg selv (eks med tema; en erfaring som foandret meg), hvordan de vurderer hvilke “type studenter de vil ha”,  hvordan de setter sammen elevmassen for å få den studentmassen og det miljø man ønsker. Hvor karakterer teller, men hvor også evne til å bidra, engasjement, holdninger ved deg som person er avgjørende.

Studenten (og familien!) vurdere universitet og universitetet vurderer om studenten er “rett match”. Kanskje det gir noe annet enn vi er vant med fra Norge; kanskje det er grunnen til stoltheten og tilknytningen - og selvsagt; det koster skjorta, utdanning er ikke gratis i USA. Den er dyr - og jo bedre universitet jo dyrere. Det kan kanskje også spille inn?

I går var det innflyttingsdag. Og en nordmann med norske briller i USA følte seg litt på utsiden, men antagelig like stolt; selv om jeg aldri har gått på det universitetet. Det er godt å se ungdom som er glade over å være på plass, godt å observere at her; i dette lille rommet med to senger og to pulter; her vil de være, her hører de til. Et lite samfunn i samfunnet.

CNN hadde en pussig nyhet i går, midt blandt Hillary og Obama og valget her i Texas fant de plass til litt andre nyheter også. Om placebo. Placebo eller “narrepiller” er en pussig ting - men velkjent at det vi tror skal virke faktisk virker - enten det har virkestoffer eller ei.

Det forskere ved Duke University nå har funnet ut er at dyre tabletter virker bedre enn billige. Du tror kanskje sterkere da - om du betaler mere?

• Undersøkelsen gikk ut på å gi testpersonene et lett elektrisk sjokk også måle den subjektive (hva ellers?) opplevelsen av smerte. 82 personer deltok, og de ble testet før og etter de fikk placebo.
• Halvparten av deltagerne fikk en brosjyre hvor pillen ble beskrevet som en nyutviklet pain-killer til en pris av $2.50 pr dose. Mens den andre halvparten ble gitt en brosjyre som forklater at pillen var satt ned til 10 cents pr dose.

Og resultatet var tydelig;

• I “dyr-pille” gruppen opplevde 85 % av testpersonene en redusert smerte etter å ha tatt narrepillene.
• I “billig-pille” gruppen opplevde 61 % det samme.

Det er litt skummelt synes jeg.  Helse og legemidler er virkelig big-business. Og legemiddelindustrien har fått noen riper i lakken før…. Nå er det altså bevist at hvordan en medisin markedsføres og prises har stor effekt for hvordan vi opplever den - 

“Physicians want to think it’s the medicine and not their enthusiasm about a particular drug that makes a drug more therapeutically effective, but now we really have to worry about the nuances of interaction between patients and physicians,” said Dan Ariely, a behavioral economist at Duke University. 

Ikke rart kanskje. Sist jeg passerte tax-free’n så jeg en krem til mange tusen kroner.
For en liten krukke med “Lover-deg-mindre-rynker-om-du-bruker-meg” krem.

Jeg kjøpte den ikke, men antar produsenten har forstått det - bare det er dyrt nok så vil vi tro det virker og dermed opplever vi at det virker også…

(Hos Ars Ethica kan du lese mere om hva placebo er og hvordan/hvorfor den virker).

Kan du se ham for deg?  Personen som stadig befinner seg i aggresive situasjoner. Til tross for at han for lengst burde ha lært at utfallet ikke er positivt.  Systemet rundt kommer til kort - for uansett hvilke tiltak som settes inn, dras personen mot stadig nye situasjoner - det aggresive mønsteret gjentas om og om igjen. 

Kan svaret ligger i at personen motiveres av den aggresive situasjonen fordi den oppfattes som belønnende? 

Spennende ny forskning om aggresjon og belønning. 

Det er forskning fra Vanderbilt University i Nashville, Tennessee som viser at hjernen vår oppfatter aggresjon som like belønnende som en hyrdestund eller et glass vin.  Svaret ligger i stoffet Dopamin. 

Hvilke funksjoner dopamin har er ikke fult ut kartlagt Det er et avgjørende stoff for bevegelse og motivasjon - og skal også spille en rolle i forhold til oppmerksomhet, hukommelse, læring.  Arvid Carlsson fikk i 2000 Nobelprisen i medisin for sitt arbeid knyttet til dopamins rolle i nervesystemet.

Dopamin og motivasjon er koblet sammen. Dopamin er nemlig stoffet som hjernen produserer når vi har sex, nyter vårt vinglass eller god mat – og i følge den nye  studien fra Vanderbilt; også under aggresjon.  Vi oppfatter aggresjon som en belønning.  Dersom vi er som mus. For studien er utført på laboratoriemus. Musehjernen skal vistnok fungere omtrent som vår hjerne – eller omvendt om du vil, derfor mener forskerne at disse funnene er viktige for forståelsen av hvordan menneskehjernen reagerer.

We learned from these experiments that an individual will intentionally seek out an aggressive encounter solely because they experience a rewarding sensation from it,” Kennedy said. “This shows for the first time that aggression, on its own, is motivating, and that the well-known positive reinforcer dopamine plays a critical role.”

Aggresjon oppfattes ofte negativt –mens det objektivt sett er en nødvendig egenskap for å skaffe seg mat, forsvare territoriet, oppnå/holde på eller forsvare en partner etc.

Aggression occurs among virtually all vertebrates and is necessary to get and keep important resources such as mates, territory and food,”
Craig Kennedy, professor of special education and pediatrics.

Mens vi er opplært til å koble aggresjon til negativ og uønsket adferd, kan det altså være at hjernen vår oppfatter dette langt mer positivt. Hjernen oppfatter aggresjon som belønning.  Forskningen fra Vanderbilt viser at under aggresjon produserer hjernen dopamin, og koblingen aggresjon/belønning etableres.  

“It is well known that dopamine is produced in response to rewarding stimuli such as food, sex and drugs of abuse,” Maria Couppis, who conducted the study as her doctoral thesis at Vanderbilt, said. “What we have now found is that it also serves as positive reinforcement for aggression.”

Om selve forsøket;

Eksperimentet besto i å plassere et musepar (hunn og han) i et bur. I naboburet befant det seg fem hannmus.  Hver dag ble Hunmusen fjernet fra buret og erstattet av en av disse fremmede hanmusene.  Naturlignok reagerte den gjenværende hannen med aggresivitet mot inntrengeren.

En luke ble satt inn mellom burene, denne luken ble koblet til en mekanisme slik at hannmusen fra museparet kunne dytte med snuten for å åpne luken og slippe inn inntrengeren/ den fremmede hannmusen. Lukemekanismen ble satt inn i buret en gang hver dag - og så skjer det overraskende; Hannmusen trykker på mekanismen for å få inntrengeren inn - og hver gang inntrengerhannen kommer inn i buret medfører det  en situasjon med aggresivitet og slåssing. Likevel vil hanmusen fortsette å slippe inntrengeren inn.  
Hypotesen at  hannmusen valgte å slippe inntrengeren inn fordi den ønsket aggresjonen, ble etablert.

Her kommer dopamin inn i forsøket. Man tilfører hannmusen et stoff som blokkerer for dopamin. Og nå er hanmusen ikke lengere interesert i å åpne luken for inntrengeren. Den øvrige oppførselen til hanmusen er som før - forskerne kan ikke spore tegn til sløvhet eller endret adferd på andre felt som følge av at dopaminen blokkeres.

Dette tolkes slik at musen med hensikt oppsøkte en aggresiv situasjon for å oppnå tilfredstillelsen koblet til dopamin.
Aggresjonen i seg selv var motiverenede fordi den gav dopamin produksjon.

Og hva så?

Det gjenstår mange spørsmål. Reagerer alle likt? Hva gjør om vi motiveres av sex, rus eller vold? Er produksjonen av dopamin ulik hos forskjellige personer? Hva med produksjonen knyttet til ulike handlinger? Og er forskningen overførbar, eller er det en fundamental forskjell på dopaminreaksjoner hos mus og mennesker?

Til tross for spørsmålene er dette fasinerende. Kan denne forskningen gi oss en ny måte å se “de evige trøbbelmakere” på? Vår tilnærming har hatt en tendens til å stange hode i veggen. Man har sett på innlærte reaksjonsmønstre, studert oppvekst og historie, uten å finne noen løsning. Det aggresive mønsteret har vært vanskelig å endre.

Vil nye innfallsvinkler kunne gi oss andre svar og bedre løsninger?

[Innlegget er også publisert på iNorden ]