Familie er en rar ting. Du velger dem ikke. De er tildels irriterende lik deg selv.
De kommer uten byttelapp. De er der - livet ut. Ikke nødvendigvis tett inntil eller hver dag. Men de er. Er familie.
De har gitt deg genene, de du er glad for og de du gjerne skulle ha vært foruten.
De har gitt deg din historien, i alle fall en del av historien. Som barn er vi prisgitt. Vi adopterer og går i fotsporene, vi ender opp med et sett meninger og verdier som i stor grad er basert på familien. Så kommer voksenlivet og vi kan med større innsikt se hva som er bra og hva som er best for oss å legge igjen. Kanskje det som passet våre foreldre ikke passer oss. Vi kan velge og forholde oss til alle “sannhetene” på en annen måte. Men familien er der uansett.
Og etterhvert som jeg blir eldre, griper jeg meg i å kjenne meg igjen. Se trekk jeg ikke trodde jeg ville se. Gener og historie setter dype spor. 

Det er dagen for familier i dag. Det er iallefall en FN /UN dag du helt garantert er berørt av, dette er en dag for oss alle, uansett hva eller hvor vi er i livsløpet. 
15 May ble i 1993 utnevnt til å være  “The International Day of the Family” av UN General Assembly.  

Den Internasjonale Familiedagen skal understreke hvor viktig familien, stor eller liten, er som ramme og basis for barns oppvekst og velvære.
Alle har vi en familie - vi kom fra en som har gitt oss verdier, kultur, historie - og noen av oss har skapt en ny,  med den balasten vi fikk med oss. På godt og ondt.

Temaet for familidagen 15. mai 2008 er “Fedre og familier: ansvar og utfordringer“, temaet setter spesiell fokus på ansvaret fedre har i den stadig nye utviklingen av familebegrepet.

At UN i år valgt å fokusere på fedre, er fint! Jeg er gjerne med å styrker farsrollen. Mødre har tatt en vesentlig del av ansvaret for barn. Det er viktig å få far på banen, viktig for far og mor og barn!

Traditionally in many societies, fathers have been moral teachers, disciplinarians and breadwinners. In many countries, there is now an increased emphasis on the father’s role as a co-parent, fully engaged in the emotional and practical day-to-day aspects of raising children. Recent research has affirmed the positive impact of active involvement by fathers in the development of their children.

Fokuset på fedre er en ære - en hyllest til farsrollen, men og en erkjennelse av behovet;

Too many men have difficulty assuming the responsibilities of fatherhood, often with damaging consequences to families and inevitably society at large. Some fathers inflict domestic violence or even sexual abuse, devastating families and creating profound physical and emotional scars in children. Others abandon their families outright and fail to provide support. Researchers continue to explore how the presence or absence of fathers can affect children, in areas such as school achievement and crime.

Hurra for alle fedre i dag, tenker jeg.  Dere fortjener en dag.
Og så tenker jeg på mitt ansvar. Jeg er ikke far, men jeg har to sønner. To sønner som forhåpentligvis vil få gleden av å bli fedre en dag,  jeg krysser fingrene for at det blir lenge til, men likevel; det gir meg et ansvar. For jeg vet at fedre blir ikke fedre i et vakum, like lite som mødre blir det.

When you plant lettuce, if it does not grow well,
you don’t blame the lettuce.
You look for reasons it is not doing well.
It may need fertilizer, or more water, or less sun.
You never blame the lettuce.

Yet if we have problems with our friends or family
 we blame the other person.
But if we know how to take care of them,
they will grow well, like the lettuce.
Blaming has no positive effect at all,
nor does trying to persuade using reason and argument.

That is my experience.
No blame, no reasoning, no argument, just understanding.
If you understand, and you show that you understand,
you can love, and the situation will change.
                       ~ Nhat Hanh  ~

Jeg tror Nhat Hanh er inne på noe  - Jeg er overbevist om at man  lærer empati ved å bli møtt med empati. At et barns opplevelse av å bli sett, forstått, gitt verdi gir det evnen til å møte mennesker, store som små, på samme vis.
At barn som blir tatt på alvor, som blir møtt med respekt, hvor jeg som voksen holder min del av avtalen - selv om jeg er større og tror jeg er viktigere enn deg - det er barn som også vil behandle mennesker rundt seg med respekt.
At barn som opplever å være viktige personer,  vokser opp til å se på andre mennsker som viktige.
At barn som gis omsorg når de er syke, når de har gjort noe feil, når de er lei seg - de blir voksne som kan gi omsorg, mennsker som husker på , som involverer seg, som tørr å spørre, tørr å se.
Mennsker som ser tårene før de kommer til øynene, som kan gi trygghet underveis og  oppmuntre selvstendigheten, bidra til sterke vinger når barnet vil fly.
Og så - å stå støtt igjen når baret blir voksen og vil prøve vingene, til å fly - til å fly vekk fra deg. Fordi det eneste som vil få barnet til å vende tilbake er det du alt har gitt, det som er plassert der.

Barn som vokser opp sånn tror jeg det blir gode fedre av - eller mødre om de skulle slumpe til å være av det kjønnet.
Og da bruker jeg begrepet uavhengig av om det finnes noen biologiske bånd. Familie er så mangt, nye samlivsformer, mine og dine, våre og andres, det spiller ikke alltid så stor rolle. Men du kan spille en viktig rolle.

The bond that links your true family is not one of blood, but of respect and joy in each other’s life. Rarely do members of one family grow up under the same roof.  ~ Richard Bach

På familiedagen sender jeg gode tanker til mine foreldre. For alle stråene jeg fikk.
Og tenker ekstra på hviken fantastisk gave det er å være foreldre, og hvilken utfordring; vi dømmes ikke etter podens språkbruk og hårfarge i ungdommen, den virkelige prøven ligger mye lenger frem i tiden, og den påvirker generasjoner etter oss, vår dyktighet høster våre barnebarn frukten av.

Det er grunn til å legge seg i selen!

I dag er det verdens bokdag! Da passer det bra med en bokanbefaling - også håper jeg du bruker kommentarfeltet til å anbefale meg en bok du har lest!

Bokomtale av  “Tett inntil dagene”  av Mustafa Can.

Mustafa Can er kurder, utvandret til Sverige som seksåring sammen med sin mor og 7 søsken for å gjenforenes med faren i Skövde i Väst-Götaland. Can er utdannet journalist.  Han har skrevet en bok om sin mor. Den er lesverdig!

“Tett inntil dagene” er en nydelig beretning om en mor. Men like mye en historie om å være sønn. Om å vokse opp mellom to kulturer. Og å lete etter fotfeste, om å tro og håpe - og det store spørsmålet om vi egentlig kjenner våre foreldre. Forstår vi dem, vet vi hvem de er utenfor rollen som mor eller far?

 Güllü Can, forfatterens mor, ble født i Kurdistan.  Hun fulgte etter sin mann og utvandret til Sverige på 1970-tallet. Der bodde hun til hun døde i  januar 2005. Hun fødte 15 barn, 7 av dem døde. Hun besøkte Kudistan hver sommer, med kofferten full av gaver, hun gikk med slør og ba til sin gud.

Men hvem var hun? Hva tenkte hun, hva drømte hun om, hvordan var livet hennes egentlig?  På morens dødsleie går det opp for Mustafa Can at han ikke kjenner sin mor. Det er så mye han ikke vet, ikke forstår og ikke har sagt. Han ser tilbake på sin oppvekst, på moren som alltid var der - og på hvor lite han vet og forstår.

Moren pleies hjemme, og gjennom tilstedeværelsen på dødsleie, som tar tid - blir han bedre kjent med moren. Han søker å forstå religion, kultur og bakgrunn; en verden han har skammet seg over og kjempet for å frigjøre seg fra. Han fortviles over å bli stengt ute, over å ikke få lov til å delta i  pleien. Han er mann og moren kan ikke/vil ikke la en mann gjøre det - selv ikke en sønn.

Han søker å se flyttingen til Sverige og tiden der fra et annet perspektiv enn sitt eget, barnets. De tilpasset seg så raskt, mens moren aldri lærte språket og forble en fremmed i det landet hun levde det meste av sitt voksne liv. Drømmen om et liv uten fattigdom og sult ble oppfylt, men hvilke drømmer reiste hun fra?

Mustafa Cans foreldre var blandt de første ikke-vestlige innvandrerne i det moderne Sverige. Boken skildrer godt hvor vanskelig det er å vokse opp mellom to kulturer. At man lett blir halv-kulturell og ikke to-kulturell. Man er ikke helt hjemme noe sted, og lever sitt liv som gjest, som en fremmed.

Can beskriver hvordan han skammet seg. Over sin mor, som på mange måter var klisjeen på innvandrerkvinnene, i klesdrakt, som analfabet, med manglende språk. Så ulik sine venners svenske mødre. Det er en historie om å vokse opp midt mellom, en historie om skam men og om kjærlighet.

Mustafa Can ble i Sverige kåret til  ”Årets berättare” etter utgivelsen.  
Jeg har ikke lest mange svenske bøker fra dette året, men prisen synes fortjent. Språket er godt og han skriver ekte. Som han selv sier i boken; han eier det svenske språket, men leter etter ordene og nyansene på kurdisk. Manglende kurdisk språket blir en hindring i å nå moren.
Boken har vært en suksess i Sverige og er oversatt til en rekke språk.

“En mycket rörande kärleksförklaring.” Sveriges Radio Kulturnytt

I tillegg til å være en nydelig fortelling, åpner boken for refleksjoner, ikke minst for oss som har “flyttet ut”. Hva er det genuine i kulturen? Hva viderfører vi? Hva blir borte på veien? Ofte er det de små tingene, de små detaljene vi ikke tenker over som binder oss som folk, som gjør oss (i mitt tilfelle) norske.
Det udefinerbare, det du først oppdager når det er borte. Det du best merker på fraværet av.

Jeg undres om lyden av korpsmusikk automatisk vil gi mine barn 17 mai-følelse? Etter mange nasjonaldager som er feiret uten korps er ikke den koblingen noen selvfølgelighet for mine barn. Ingen stor ting - men for meg; og jeg tror for mange av oss ,er lyden av korpsmusikk en 17mai trigger. Er det en bit av kulturen?

Som ordtakene - disse ”ordsspillene” vi bruker i Norge. Som ofte ikke kan oversettes og som mine barn ikke får med seg. De har aldri hørt om kanossa gang. Men de vet godt at Henrik 4 måtte gå til Paven i Canossa - Er det kulturen?

Vi kan opprettholde språket, men likevel miste mange, mange små fasetter. 
Forfatteren illustrerer det godt i fortellingen om tegningene fra barnebarna - de har tegnet mormor som ung. Der kjører Güllü bil og hun har langbukser på. I hodet til et kurdisk/svensk barn er det virkeligheten. De setter besteforeldrene inn i sin virkelighet. Landsbyen i Kurdistan, sulten, døden og slitet kjenner de ikke til.  

“Tätt intill dagarna är en bok, skriver utifrån en stor sorg, fylld med upprörande människoöden och starka känslor.” Aftonbladet.

Can er forfatter og journalist. Hans reportasjer og radioprogrammer er belønnet med Stora Journalistpriset 2002 (Årets forteller), Stora Radiopriset og Ikarospriset.

Tett inntil dagene er en god bok. 
En bok om livsløgn og håp. Om å opprettholde troen på å flytte hjem, flytte tilbake,  lenge etter at hjem ikke lengere er hvor det var. En bok om å flytte eller ta valg, uten å se rekkeviddene; slik det jo er  - fordi livet leves en dag ad gangen.
Som regel blir veien til mens man går.
Man behøver ikke være hverken utvandrer eller invandrer for å kjenne seg igjen i det.

Den anbefales!

Og  hvilken bok anbefaler du?

Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

I dag dreier det seg om vann, og i dag tenker jeg på henne. 

Bildet er tatt i Pokhara, en by med ca 200.000 innbyggere beliggende omtrent 200 km vest av  Kathmandu i Nepal. De bærer vann, antagelig gikk hun sammen med søsteren sin og hun er ikke så gammel - tre kanskje. Men hun bærer hun og, barbent og konsentrert bærer hun vann.

UN har utnevnt 22 mars til Verdens Vann dag .  I år ble den markert sammen med starten på FN året for sanitære forhold. Vann er nødvendig for helse og hygiene.
Jeg har brukt vann i massevis i dag, brukt vann helt uten å tenke over det. Som den natuligste ting av verden - for det er det jo for oss. Jeg har pusset tennen i rennende vann, dusjet, drukket vann og kaffe - satt på en vaskemaskin, vært på do… Alt uten å tenke så mye på det. Vann - vann -vann - og det er ferskvann jeg har brukt.
Det er det lite av;

Som du ser av grafen; det er lite ferskvann. UN regner at tilgang til ferskvann vil være den viktigste ressursern om noen år. Vi kan ikke leve uten - men den er urettferdig fordelt. Viste du at;

•  Nesten hvert femte barn i verden mangler rent vann
• En gjennomsnittlig nordmann bruker 20 ganger så mye vann som en landsbybeboer i Kenya
• Du bruker 9 liter vann hver gang du trekker ned på toalettet. Det er halvparten av alt vannet et barn trenger pr døgn til mat, vask og drikke
• Kvinner og barn i Afrika bruker mange milliarder timer hvert år på å hente vann

Vannet er i et evig kretsløp. Det er forunderlig å tenke på at det kanskje er det samme vann som Kleopatra drakk som jeg drikker  - eller at nettopp dette vannet jeg lager kaffe av var det samme som  Arkhimedes’ badet i da han kom på det der med oppdriften - (du vet “når et legeme nedsenkes i vann….”).
Alltid det samme vannet i et evig kretsløp.

For oss er rent vann og nok ferskvann en selvfølge. Vi fråtser i det. Slik var det ikke i Nepal. Den lille jenta - tre år kanskje? deltok i arbeidet. I ført sin fine kjole og barbent gikk hun og hentet og bar vann. I fjellene var vannpumpene samlingsplassen. Der satt de med krukkene sine, slo av en prat - før de gikk hver til sitt med vannet. Det dyrbare vannet. Noen gikk en time hver vei for å hente rent vann. Da verdsetter du hver dråpe.

Vi  har i overflod og tenker ikke over gaven. Men i dag tenker jeg på henne. Den lille vannbærende jenta. Og minner meg selv på å skru av det rennende vannet når jeg pusser tennene…. 

(graf og info hentet fra denne siden)