Hvis du tilhører de som er redd for å gå glipp av noe, så er det en ting du kan stole på. Du kommer ikke til å miste payback time. Den kommer, før eller senere. For meg kom den antagelig senere - siden de fleste startet 2008-hverdagen litt før meg. Det har vært en uvanlig lang og uvanlig avslappet juleferie. Siden ungene (som ikke er så små lenger) ba tynt om å få være hjemme i jula, så var vi greie foreldre og lot de få bestemme. Det passet dessuten godt med lommeboka.

Men det er nå snudd på hodet likevel - eller som min kjære tørt kommenterte; dersom jeg hadde blitt spurt om jeg ville reise til en eksotisk øy, til en storby, faktisk hvor som helst jeg ikke hadde vært før, så ville jeg jublet.  Vår reiseglade datter svarte at det nok skyltes at farmor og farfar ikke dro av sted hver gang det dukket opp en fridag.

Vi var helt enige og dessuten takknemlige for at vi ikke fikk klar beskjed;  Det å reise med mor og far ikke er øverst på ønskelista lengre. Vi er ikke å så dumme, hverken min kjære eller jeg. Vi forstår at det er kjekkere å reise med andre, det var tross alt en kommentar fra den førstefødte som trålte Europa rundt i sommer og snakker drømmende om å reise og ønsket seg reisebøker til jul. 
Det er bare det at vi ikke er med i drømmen. 
Og det er greit. Det er forresten ikke bare greit, det er faktisk å være skuls også, vi har nemlig begynt å drømme litt om turer bare for oss to middelaldrende….

Men dermed var altså julen i ro. Med masse filmer. Rødvin. Mat. Late morninger. Bøker. Sene kvelder. 
Og idag var vi der - Payback time.
Vi har ikke vært ute å reist, men kroppen tar ikke hensyn til fakta og og oppfører seg som om den har jet-lag likevel. 
Vekkerklokka har det ekle fem tallet først. Bare for å ha mulighet til å bruke snooze knappen, så jeg prøver å lese det som seks tall. (Det hjelper minimalt.)

Ikke bare er det vanskelig å sovne, det er hard å stå opp også. Og jeg har spansktime.
Det viser det seg at hverken ribbe, marsipan eller de andre julefettstoffene har noen som helt positivt effekt på hukommelsen av irregulære spanske verb. De er blitt borte et sted mellom gjensynet med Gudfaren og peiskosen. Jeg må lete lenge før de dukker opp.
Den spanske starten på 2008 er rusten. Jeg er lettet når jeg kan rope ”nos vemos” og forsvinne ut døra. Det burde ha vært et romjulsforsett å lese litt spansk hver dag, og når jeg tenker meg om tror jeg det var det òg. Men det røyk. Da er det like godt at jeg ikke ha noen nyttårsforsett,  jeg kan jo pusse støv av romjulsforsettet mitt…

Sånn følte jeg meg i dag;



PS - Det gode er at jeg er på pluss siden. Det er payback time men jeg synes ikke jeg “pay through the nose“* - heldigvis!

God mandag - god ny uke, den første hele arbeidsuka i 2008!

(*Jeg liker viking forklaringen best. Litt blodig norsk historie…. )

Dagens bilde er ikke tatt her, det har jeg fått på mail og motivet er utsikten fra stuevinduet i mitt barndomshjem på Dokka.

Bildet er tatt i dag, det er kommet masse nysnø og tempraturen er 20 minus. Jeg kan nesten kjenne hvordan pusten min forvandles til røyk og prikkingen i nesen når jeg puster inn den kalde luften, knitringen av snø under skoene når jeg går, kulden som slår mot meg når jeg åpner døra, og omvendt - den varme inneluften, fra en skikkelig ovn som fyres med ved når jeg kommer inn -selvsagt i blandet lukten av hjemmebakte kaker og kaffe….  Barndomsminner sitter langt inn i sjela  og det er ganske godt å ha dem der!!

Og jeg er veldig takknemlig for internett. Som gjør at jeg kan få bildet på samme dag - og ikke en uke etter at filmen ble levert inn til kopiering og ytterligere en uke med posten - slik det var i “gamle dager” som nå altså er det samme som ikke en gang min barndom men mitt voksenliv!! Da Frøydis ble født, fløy mine foreldre ned for å se henne med en gang - tok masse bilder og returnerte dagen etter - da måtet bildene fremkalles og så sendes rundt til resten av slekta som ville se vidunderet vårt - nå får vi bilder av de nyfødte nesten før navlestrenger er kuttet….!

Men akkurat nå; sånn i desember - liker jeg snailmail. Jeg liker julekort. Det er ikke det samme å få en sms eller en mail. Koslig det og - men du kan liksom ikke sette det frem og titte på det på samme måten som et gammeldags kort! Jeg har skrevet en bunke, stort sett skriver jeg flere enn jeg får - men det er greit - jeg har tid til det nå og jeg tenker at de gleder nok der de kommer frem -uansett! 

Fikk en koslig mail her om dagen av en venn jeg ikke har hørt noe fra på lenge - og han minnet meg på hvorfor jeg droppet jobb og reiste ut den gangen for drøyt fire år siden;  “Her jobber vi r…va av oss begge to for å komme i mål med gud vet hva lengre, juleforberedelsene er et minimum, en ny pensjonering blir stadig mere atraktiv”

Og da kom jeg jo på det - det er så lett å bare huske det en savner, den kjekke jobben, tilbakemeldingene, følelsen av å være en del av det pulserende livet, der det skjer - også glemmer jeg følelsen av tiden som ikke kommer men som går, eller til og med løper fra deg… Så i dag kjenner jeg meg heldig som faktisk føler at tiden kommer, som har tid til å bare være midt i livet som er her akkurat nå. Det skal jeg prøve å huske neste gang jeg kjenner meg litt på utsiden og tenker jeg savner den jobben ! 

God St. Lucia dag til deg !