Minstemann vil alltid være minstemann selv om han går i åttende klasse, har vokst fra meg og skoene tar alt for mye plass i gangen. (Hadde barn før i tiden så store føtter? Jeg vet at høyden på rekruttene   har økt, men hva med føttene?) 

Den ikke så lille Minstemann har vært syk noen dager.  Ikke tenåringssløvhet men høy feber har lenket ham til senga. Heldigvis også over helga, å være borte fra skolen er ingen enkel sak.  Eller, det er enkelt nok å være borte, men som den førstefødte treffende sa en gang;
“Jeg vil ikke være syk. Det bare straffer seg.”

I to dager har det tikket inn mailer med oversikt over hva dagens undervisning har vært og med vedlegg av grafer og oppgaver og påminning om at i dag var det test; du får den når du er tilbake. God bedring.

I går var han tilbake; og nå er han nesten i rute, historie prøven resten av klassen hadde på mandag tok han i lunch pausen (i timen ble det undervist nytt stoff) mens den store innleveringen om Shakespeare’s Rome og Juliet har han fått en dag ekstra på. Ren bonus.

Jeg fikk strafferabatt når jeg var syk. Ingen lærere ringte med lekser og oversikt over dagens undervisning. Dessuten,  flere dager etter at jeg var tilbake på skolen kunne jeg ligge bakpå. Det gjaldt bare å sette opp ett litt forvirret utrykk og mumle noe om ” har vært syk….”. 

Det er kanksje ikke straffbart å være syk her, men det straffer seg. Det blir dobbelt så mye å gjøre etterpå. Det vet han og derfor presser han inn  det han makter mellom smertestillende og feberdøsing.  

Bak i hodet på mammaen til den ikke så lille Minstemann ligger tanker om at kroppen og hodet trenger hvile, at det tar tid å hente seg inn igjen, at det burde være lov å være syk. At en balanse mellom strafferabatt og dobbel straff hadde vært fint.

Vitaminer og frukt står på handlelisten, heller frisk og glup enn syk og …..