I dag er det verdens bokdag! Da passer det bra med en bokanbefaling - også håper jeg du bruker kommentarfeltet til å anbefale meg en bok du har lest!
Bokomtale av “Tett inntil dagene” av Mustafa Can.
Mustafa Can er kurder, utvandret til Sverige som seksåring sammen med sin mor og 7 søsken for å gjenforenes med faren i Skövde i Väst-Götaland. Can er utdannet journalist. Han har skrevet en bok om sin mor. Den er lesverdig!
“Tett inntil dagene” er en nydelig beretning om en mor. Men like mye en historie om å være sønn. Om å vokse opp mellom to kulturer. Og å lete etter fotfeste, om å tro og håpe - og det store spørsmålet om vi egentlig kjenner våre foreldre. Forstår vi dem, vet vi hvem de er utenfor rollen som mor eller far?
Güllü Can, forfatterens mor, ble født i Kurdistan. Hun fulgte etter sin mann og utvandret til Sverige på 1970-tallet. Der bodde hun til hun døde i januar 2005. Hun fødte 15 barn, 7 av dem døde. Hun besøkte Kudistan hver sommer, med kofferten full av gaver, hun gikk med slør og ba til sin gud.
Men hvem var hun? Hva tenkte hun, hva drømte hun om, hvordan var livet hennes egentlig? På morens dødsleie går det opp for Mustafa Can at han ikke kjenner sin mor. Det er så mye han ikke vet, ikke forstår og ikke har sagt. Han ser tilbake på sin oppvekst, på moren som alltid var der - og på hvor lite han vet og forstår.
Moren pleies hjemme, og gjennom tilstedeværelsen på dødsleie, som tar tid - blir han bedre kjent med moren. Han søker å forstå religion, kultur og bakgrunn; en verden han har skammet seg over og kjempet for å frigjøre seg fra. Han fortviles over å bli stengt ute, over å ikke få lov til å delta i pleien. Han er mann og moren kan ikke/vil ikke la en mann gjøre det - selv ikke en sønn.
Han søker å se flyttingen til Sverige og tiden der fra et annet perspektiv enn sitt eget, barnets. De tilpasset seg så raskt, mens moren aldri lærte språket og forble en fremmed i det landet hun levde det meste av sitt voksne liv. Drømmen om et liv uten fattigdom og sult ble oppfylt, men hvilke drømmer reiste hun fra?
Mustafa Cans foreldre var blandt de første ikke-vestlige innvandrerne i det moderne Sverige. Boken skildrer godt hvor vanskelig det er å vokse opp mellom to kulturer. At man lett blir halv-kulturell og ikke to-kulturell. Man er ikke helt hjemme noe sted, og lever sitt liv som gjest, som en fremmed.
Can beskriver hvordan han skammet seg. Over sin mor, som på mange måter var klisjeen på innvandrerkvinnene, i klesdrakt, som analfabet, med manglende språk. Så ulik sine venners svenske mødre. Det er en historie om å vokse opp midt mellom, en historie om skam men og om kjærlighet.
Mustafa Can ble i Sverige kåret til ”Årets berättare” etter utgivelsen.
Jeg har ikke lest mange svenske bøker fra dette året, men prisen synes fortjent. Språket er godt og han skriver ekte. Som han selv sier i boken; han eier det svenske språket, men leter etter ordene og nyansene på kurdisk. Manglende kurdisk språket blir en hindring i å nå moren.
Boken har vært en suksess i Sverige og er oversatt til en rekke språk.
“En mycket rörande kärleksförklaring.” Sveriges Radio Kulturnytt
I tillegg til å være en nydelig fortelling, åpner boken for refleksjoner, ikke minst for oss som har “flyttet ut”. Hva er det genuine i kulturen? Hva viderfører vi? Hva blir borte på veien? Ofte er det de små tingene, de små detaljene vi ikke tenker over som binder oss som folk, som gjør oss (i mitt tilfelle) norske.
Det udefinerbare, det du først oppdager når det er borte. Det du best merker på fraværet av.
Jeg undres om lyden av korpsmusikk automatisk vil gi mine barn 17 mai-følelse? Etter mange nasjonaldager som er feiret uten korps er ikke den koblingen noen selvfølgelighet for mine barn. Ingen stor ting - men for meg; og jeg tror for mange av oss ,er lyden av korpsmusikk en 17mai trigger. Er det en bit av kulturen?
Som ordtakene - disse ”ordsspillene” vi bruker i Norge. Som ofte ikke kan oversettes og som mine barn ikke får med seg. De har aldri hørt om kanossa gang. Men de vet godt at Henrik 4 måtte gå til Paven i Canossa - Er det kulturen?
Vi kan opprettholde språket, men likevel miste mange, mange små fasetter.
Forfatteren illustrerer det godt i fortellingen om tegningene fra barnebarna - de har tegnet mormor som ung. Der kjører Güllü bil og hun har langbukser på. I hodet til et kurdisk/svensk barn er det virkeligheten. De setter besteforeldrene inn i sin virkelighet. Landsbyen i Kurdistan, sulten, døden og slitet kjenner de ikke til.
“Tätt intill dagarna är en bok, skriver utifrån en stor sorg, fylld med upprörande människoöden och starka känslor.” Aftonbladet.
Can er forfatter og journalist. Hans reportasjer og radioprogrammer er belønnet med Stora Journalistpriset 2002 (Årets forteller), Stora Radiopriset og Ikarospriset.
Tett inntil dagene er en god bok.
En bok om livsløgn og håp. Om å opprettholde troen på å flytte hjem, flytte tilbake, lenge etter at hjem ikke lengere er hvor det var. En bok om å flytte eller ta valg, uten å se rekkeviddene; slik det jo er - fordi livet leves en dag ad gangen.
Som regel blir veien til mens man går.
Man behøver ikke være hverken utvandrer eller invandrer for å kjenne seg igjen i det.
Den anbefales!
Og hvilken bok anbefaler du?
