Vi rakk ni’ern i går. Mannen som elsket Yngve. Norsk film i Norge - det måtte jo være norsk film når vi først er her.  Det er noe eget med å se film som er tatt opp i strøk som er dine. Å kjenne gatene de går i, at det ikke er noen overraskelse at hvis du går inn på Sting - for så å ta trappa opp til annen etage - så skal du klippe deg. For det var jo der han var (er han der tro - fortsatt?) Han var der i alle fall. Frisøren. Men navnet har jeg glemt. 

Sting er der fortsatt. Med sine hvitløksuker og poesiuker og god kaffe og høytopplesning av romaner, hele romaner. Et godt sted å være. Men frisøren, med navnet jeg har glemt - han vet jeg ikke hvor er.

Valbergtårnet - hvor jeg selv har sittet på kanonene og sett utover Stavanger havn. Kongsgård og Breiavannet. Solastranda med bunkerne. Bybroa hvor Yngve sto og nesten hoppet. Hver jul heiser de et juletre i toppen av den broa.
Når du forstår at bussen skal til Dale. Du kan kodene og vet at det store huset er der.

Mannen som elsket Yngve. Muren faller. Vi var der i fjor sommer. Så restene av muren og husket.
I går satt vi i mørket i kinosalen og husket historien. Historien vi alle kan, den som ble historie.
Og fikk fortalt en bit av historien til noen ungdommer, en historie som utspilte seg i gater og steder vi  kjenner.

Det var en god film. Og vi fikk med oss den ekstradimensjonen lokalkunnskap gir.

Og tankene etterpå, om livet og valg og hvor skjørt det hele kan være, og spørsmålene; hvor ble det av frisøren i annen etage på Sting. Vet du om han er der enda? Og hva var det han het?