Det er vår i Houston. Det bety at tempraturen vipper rundt 24-28 grader. Hele meg bli myk og varm og liksom tiner opp. Enda det ikke har vært frost i år.  Jeg pakker til Oslo turen og vet at det kan bli kaldt. Men jeg ønsker meg vår.  Jeg kjenner at jeg ønsker meg sol.

En sånn glitrende klar vårdag, hvor alle Oslo beboere knepper opp jakkene sine, løsner på sjerfet og titter lengselsfult mot uteresturantene som ikke er kommet ut enda. En sånn dag når alle snakker om våren og de fleste gjør det med glad forventning i stemmene sine. Men ikke alle. De fleste selvmord skjer om våren. Noen kjenner gleden som trykkende og vond. Gleden over alt som skal komme. Det blir så lett å huske alt som ikke kom. 

Jeg er litt sånn jeg og. Våren bærer så mye i seg. Det er så lett å bli revet med. Det er tid for planlegging og drømmer.
Eller melankoli*
Ettertenksomhet.
Noen har det sånn på nyttårsaften. Jeg har det sånn om våren. Uvilkårlig gjør jeg opp status. Sammenligner. 

Ikke med deg eller noen andre.
Jeg sammenligner meg selv. Hvor var jeg for så lenge siden - og hvor er jeg om så lang tid.  
Men mest hvor er jeg nå. Det er ikke alltid det ble sånn jeg tenkte.
Noen ganger ble det bedre. Noen ganger ble det verre. Når det ble bedre synes jeg det bare var rett og rimelig. At jeg fortjente det.
Når det ble verre synes jeg det er skikkelig kjipt og urettferdig. Ufortjent.

Jeg startet dagen ute. Med bare føtter rusler jeg ut. Det er litt sånn deilig kaldt under føttene for enda har ikke solen grepet tak i dagen, og hellene har fortsatt natten i seg. Jeg kryper opp i stolen med en kopp cappuccino og vifter litt med tærne mot solstrålene. 

Det er da jeg ser henne. Den lille grønne frøkna med blå øyenskygge som titter på meg. Hun var her først. Stille sitter jeg og beundrer henne. Hun er intens grønn og jeg vet det er fordi hun nettopp har vært på palmen min. Og den er grønn. Om en stund vil hun skifte farge og bli brunaktig. Hun er en liten kamelon.  Og ufattelig vakker. Spe-lemmet og kvikk. Øynene er dype og den blå øyenskyggen ser nesten komisk ut i den avslørende morgensolen.  

Vi er gode venner. Eller det er vi ikke. Men hun tåler at jeg er her. Vi har delt stol ofte, og om jeg ikke er for brå i bevegelsene blir hun. Jeg kan bevege meg sakte og gå inn og hente kameraet og fotografere henne også. Bare jeg gjør det litt forsiktig.

Kameloner er noen rare dyr. Hun er jo akkurat den samme. Egentlig vet jeg ikke om det er en hunn eller han heller - men altså;  
Hun er jo den hun er, enten fargen er brun eller grønn. Men det jeg ser forandrer seg - og jeg vet at jeg synes mest om henne sånn; irrgrønn og med blå øyenskygge.

Jeg prøver å huske det. At når noen ikke ser meg, når verden ikke går min vei….. så kan det være fordi jeg ikke lenger er så tydelig for dem.
At jeg trenger å bevege meg til et annet sted, få innpulser fra andre, å speile og bli speilet i noe annet. Noe som ikke gjøre meg grå.

Dette er som midt-sommer i Norge, tenker jeg, og noterer meg at jeg må huske tykke klær og lue når jeg drar dit på søndag - det kan fort bli et par timer i kø foran den amerikanske ambasaden og hvis jeg føler at jeg tiner opp nå,  vil kontrasten til Oslo bli stor, selv om det skulle blir den glitrende vårdagen jeg ønsker meg… 

Er det ikke rart hvor fort vi venner oss til endringene?
Vi er så tilpassningsdyktige vi mennesker. Jeg har til og med vent meg til at våren har sin dose melankoli, helt uavhengig av snøsmelting og gradestokk……

* Melankoli er nok feil brukt, for det er en diagnose. Men ordet er så vakkert. Litt sårt og vart og trist.
Jeg tar meg den frihet å bruke det likevel…..