Vi tilhører de heldige.
Og vi kjenner ekstra på det nå. Ike har gjort seg ferdig med Houston og restene er nokså sørgelige. Det er ufatterlig store ødeleggelser og mye som skal ryddes opp og settes i stand. Jeg vet dere har sett bilder av det, antagelig flere enn meg også.

Ike kom om natten og gjorde den full av lyder. Strømmen forsvant tidlig og det stummende mørke ble bare opplyst av lynene som flerret over himmelen. Og lyden av vinden, av trær som slo sine grener mot huset, av ting som falt, av regnet som pisket. Hylet fra vinden var uvirkelig. Men vi var i ytterkantene. Det passerte ingen orkan rett over oss. Vi ligger langt fra kysten og hadde bare “småplukk” mot de om befant seg midt i kaoset.

Lørdag morgen var nabolaget fylt av grener og blader - de til vanlig så friserte hagene så ut som en slagmark. Planter var blåst opp av bedene, trær knekt - men i området vi bor ingen større skader.  Som dere har sett er andre områder langt verre rammet.

(

(Ikke mitt hus)

Noen dager uten strøm går fint. Vi har ikke lidd noen nød. Værst var den totale uvitenheten. Å rusle ut etter orkanen og beskue nabolaget og ikke ha tilgang på nyheter var underlig. Hvor store var skadene andre steder? Vi viste at 40% valgte å bli igjen i Galveston, hvordan gikk det der? Hva med andre kjente - hadde de fortsatt hus?

Etterhvert fikk vi kontakt. Hørte andre som hadde hørt. En datter i trygg avstand og med internett kunne lese opp informasjon for oss. Vi forsto at vi var de heldige.

Vi hadde hus som sto med kun noen mindre lekasjer. Ett av de store trærna foran huset knakk, og det falt motsatt vei av huset. Vi hadde mat og vann. Gassgrillen kunne både gi kaffe og varm mat. Vi har tilbrakt hyggelige timer sammen med gode venner, med grillmat og brett spill. Nesten som hyttetur.

Også var vi på toppen av det hele blandt de enda heldigere, vi fikk strømen tilbake søndag kveld. Kun to dager var vi uten. Og i dag kom telefonlinjene og internett tilbake også.
Nyhetene forteller om hjelpearbeid som er i full gang, om utdeling av mat og vann og om vilje til å hjelpe. Det er det vi opplever også. Folk bidrar. Forsyningslinjen fungerer greit, allerede på søndag åpnet butikkene- Starbucks delte ut gratis kaffe. Folk hjelper hverandre. Det ryddes i hager og nedfalte tær sages opp og blir borte. Vi deler. De som har strøm inviterer de som ikke har. Til mat, til nyheter, til varm kaffe og dusj og en seng i et hus med aircondition. Myndighetene har hatt et imponernde apparat klart, dette er ingen gjentagelse av Katrina. Her fungerer det godt. Det er tax fritak på hoteller slik at det skal bli billigere for de som ikke kan vende tilbake så raskt som de håpet. Det er forbud mot å ta høyere pris på besin og varer - og det overholdes. Butikker oppfordrer til å bare kjøpe det du trenger -så varer lagrene til flere. Det vises måtehold. I trafikken er folk mere oppmerksomme, de fleste gatelys er ute av funksjon og full stopp regelen gjelder. Den overholdes også. Kanskje oppleves livet litt mer dyrebart akkurat nå.

Houston er i “unntakstilstand”. Det er innført curfew - portforbud på kvelden og natten. Områder er sperret av. Man ønsker å holde folk borte fra de værst rammede områdene. Hjelpearbeidet bør ikke forhindres av skuelystne heldiggriser som oss.
For det vil ta tid å rydde opp. Selv om vi er imponert over hvor mye som alt er på plass, stadig flere deler fungerer, det er en enorm innsats, så vil de ta tid før livet er normalt igjen.  Skoler er stengt til og med onsdag, i første om gang. De åpner ikke før det er strøm i alle fall, og fortsatt er det bare 1 av 4 som har fått strømmen tilbake.

Og her sitter jeg og har alt,  og kan blogge om en opplevelse som endte godt.
Vi har all grunn til å være takknemlige og kjenne oss heldige.