Kjent fra utallige filmer - kanskje verdens mest kjente bro -  Golden Gate Bridge er hengebroen over Golden Gate munningen av San Francisco-bukten i Stillehavet. Broen forbinder San Francisco med Marin County. Denne berømte røde broen kalles gjerne for «Den gylne port», og er 2,7 km lang. Den er en del av California State Route 1.

Men broen er nærmere orange-rød enn jule-rød. Jeg tipper kontrasten til himmelen gjør at den ofte fremstår som knall rød?
Den er ett av de byggverk vi alle har sett, på plakater og postere, i filmer og i kjedemail med falske bilder.

Broen ble bygget mellom 1933 og 1937, og er med sitt 1280 meter lange hovedspenn én av verdens lengste hengebroer.
Inntil 1964 var den verdens lengste bro.
Broen er en vektankret hengebro, og 1280 meter med åpent vann passerer under dens to høye brutårn av stål.
Broens to hovedkabler er spent mellom to elegante tårn og veier 11 000 tonn hver.

Hovedkabelen er laget av over 25 000 individuelle vaiere. Så vel som å holde oppe veiedekket, overfører også kablene kompresjon inn til tårnene, og broens anker på hver ende av konstruksjonen.

Du kan kjøre over - eller gå. Og føle deg litt som på film…. 

Golden Gate Bridge kostet 75 millioner dollar å bygge. Men broen har vært en suksess og hadde inntjent kostnadene innen 1971.
De siste 70 årene har den stått imot utallige jordskjelv, inkludert det ødeleggende jordskjelvet med en styrke på 7,1 på Richters skala i 1989.
Broen har bare vært stengt tre ganger på grunn av sterk vind i hele dens historie.

Fakta

• Byggeår: Stod ferdig i 1937
• Høyde: 227 meter over vannoverflaten
• Lengde: 2737 meter
• Vekt: 80 470 tonn
• Arbeidsstyrke: Ukjent, 11 døde under byggingen
• Prosjektets tidsramme: 4 år
• Byggemateriale: Stål
• Antall bolter: Ca. 600 000 i hvert tårn
• Kapasitet: I 2002 hadde 1,7  milliarder kjøretøy krysset broen

Detalj - er himmelen i San Francisco alltid knall blå tro… var det derfor de laget broen rød??

Vi er ikke de eneste som fotograferes med broen bak oss - vakker med sine røde bjelker mot knall blå himmel, det er flere foto-stops på begge sider av broen.

Selvmords-broen. 

Men ikke alle smiler fra Goden Gate;

Det antas at flere som begår selvmord fra denne broen enn fra noen annen bro i verden.  Etter å ha hoppet er man i fritt fall i ca 4 sekunder, deretter treffes vannflaten i en fart av ca 120 km/timer. Det er nesten alltid dødelig.

I 2005 passerte man 1,200 selvmord

There were 34 bridge jump suicides in 2006 whose bodies were recovered, in addition to four jumps which were witnessed but whose bodies were never recovered, and several bodies recovered suspected to be from bridge jumps. The California Highway Patrol removed seventy apparently suicidal people from the bridge that year.

 Currently, it is said that a person jumps off the Golden Gate Bridge every 15 days.

Nå er det montert telefoner på den vakre broen, de har direkte kontakt med en krise-linje og er et av tiltakene for å forhindre stadig flere selvmord.  

Også selvmordene har blitt film - både filmen The Joy of Life (2005), og  The Bridge  (2006) har selvmordene fra Golden Gate som tema.

Informasjonen er hentet fra Wikipedia.

Det er vår i Houston. Det bety at tempraturen vipper rundt 24-28 grader. Hele meg bli myk og varm og liksom tiner opp. Enda det ikke har vært frost i år.  Jeg pakker til Oslo turen og vet at det kan bli kaldt. Men jeg ønsker meg vår.  Jeg kjenner at jeg ønsker meg sol.

En sånn glitrende klar vårdag, hvor alle Oslo beboere knepper opp jakkene sine, løsner på sjerfet og titter lengselsfult mot uteresturantene som ikke er kommet ut enda. En sånn dag når alle snakker om våren og de fleste gjør det med glad forventning i stemmene sine. Men ikke alle. De fleste selvmord skjer om våren. Noen kjenner gleden som trykkende og vond. Gleden over alt som skal komme. Det blir så lett å huske alt som ikke kom. 

Jeg er litt sånn jeg og. Våren bærer så mye i seg. Det er så lett å bli revet med. Det er tid for planlegging og drømmer.
Eller melankoli*
Ettertenksomhet.
Noen har det sånn på nyttårsaften. Jeg har det sånn om våren. Uvilkårlig gjør jeg opp status. Sammenligner. 

Ikke med deg eller noen andre.
Jeg sammenligner meg selv. Hvor var jeg for så lenge siden - og hvor er jeg om så lang tid.  
Men mest hvor er jeg nå. Det er ikke alltid det ble sånn jeg tenkte.
Noen ganger ble det bedre. Noen ganger ble det verre. Når det ble bedre synes jeg det bare var rett og rimelig. At jeg fortjente det.
Når det ble verre synes jeg det er skikkelig kjipt og urettferdig. Ufortjent.

Jeg startet dagen ute. Med bare føtter rusler jeg ut. Det er litt sånn deilig kaldt under føttene for enda har ikke solen grepet tak i dagen, og hellene har fortsatt natten i seg. Jeg kryper opp i stolen med en kopp cappuccino og vifter litt med tærne mot solstrålene. 

Det er da jeg ser henne. Den lille grønne frøkna med blå øyenskygge som titter på meg. Hun var her først. Stille sitter jeg og beundrer henne. Hun er intens grønn og jeg vet det er fordi hun nettopp har vært på palmen min. Og den er grønn. Om en stund vil hun skifte farge og bli brunaktig. Hun er en liten kamelon.  Og ufattelig vakker. Spe-lemmet og kvikk. Øynene er dype og den blå øyenskyggen ser nesten komisk ut i den avslørende morgensolen.  

Vi er gode venner. Eller det er vi ikke. Men hun tåler at jeg er her. Vi har delt stol ofte, og om jeg ikke er for brå i bevegelsene blir hun. Jeg kan bevege meg sakte og gå inn og hente kameraet og fotografere henne også. Bare jeg gjør det litt forsiktig.

Kameloner er noen rare dyr. Hun er jo akkurat den samme. Egentlig vet jeg ikke om det er en hunn eller han heller - men altså;  
Hun er jo den hun er, enten fargen er brun eller grønn. Men det jeg ser forandrer seg - og jeg vet at jeg synes mest om henne sånn; irrgrønn og med blå øyenskygge.

Jeg prøver å huske det. At når noen ikke ser meg, når verden ikke går min vei….. så kan det være fordi jeg ikke lenger er så tydelig for dem.
At jeg trenger å bevege meg til et annet sted, få innpulser fra andre, å speile og bli speilet i noe annet. Noe som ikke gjøre meg grå.

Dette er som midt-sommer i Norge, tenker jeg, og noterer meg at jeg må huske tykke klær og lue når jeg drar dit på søndag - det kan fort bli et par timer i kø foran den amerikanske ambasaden og hvis jeg føler at jeg tiner opp nå,  vil kontrasten til Oslo bli stor, selv om det skulle blir den glitrende vårdagen jeg ønsker meg… 

Er det ikke rart hvor fort vi venner oss til endringene?
Vi er så tilpassningsdyktige vi mennesker. Jeg har til og med vent meg til at våren har sin dose melankoli, helt uavhengig av snøsmelting og gradestokk……

* Melankoli er nok feil brukt, for det er en diagnose. Men ordet er så vakkert. Litt sårt og vart og trist.
Jeg tar meg den frihet å bruke det likevel…..

En vanskelig tekst, som bare blir små løse tanker om store ting, som håp.

Jeg skulle skrive om de overlagte drapene på kjøpesenteret i Omaha.
Men så får jeg problemer allerede når jeg skal si hva jeg skal skrive om - for hva kaller man det? Skytedrama, skyteepisode?  Norske aviser skriver massakre. Jeg finner ikke ordet som føles riktig. Alle ordene blir like feil  -det er som når de kaller det familietragedie når en person dreper sin familie og så seg selv. Vist er det en tragedie for en familie, men begrepet blir helt feil likevel - for meg.

Jeg tenkte å skrive om våpen og holdninger og sånt - og det blir feil det og. Brillene mine passer ikke helt i dag. Jeg ser på samfunnet her, utenfra og skjønner at det jeg ser kanskje ikke er det det er. Jeg har bare vært her to og ett halvt år - det er for kort, det blir feil.
Men jeg frykter at dette blir nok en frykt ting. En ting å være redd for.
Skoler og skyting.
Julehandel og skyting.
Hvilke tiltak skal nå innføres, slik at illusjonen om trygghet opprettholdes?  Etter Virginia tech kom kravet om å gi studentene tillatelse til å bære våpen på campus, for hadde andre elever hatt våpen kunne de ha skutt ham før han skjøt så mange.
Ja vist.
Hva var det tramteateret  sa ?  - det enkleste er pistol.

Har du lest Ludvig Holbergs  Erasmus Montanus hvor han bruker syllogismen.
En sten kan ikke flyve / Mor Nille kan heller ikke flyve /Ergo er Mor Nille en sten.
Det ser riktig ut - men er det jo ikke. Og sånn føler jeg overfor debatten om våpen og trussel og hvordan skal vi sikre “homeland security” og.  Nå kan jeg lese i de norske avisene om volden i usa, hvor ofte det skjer og hvor farlig det er her. Jeg reagerer på frykten som skapes, og jeg frykter hvilke løsninger frykten kan gi.   

Men jeg ønsker meg en debatt - på et annet grunnlag og med noen annet enn frykt i bånn.

For selvfølgelig kan det være farlig, her også.
Det er stort sett farlig å leve, både her og der.
Og vi kommer alle til å dø av det.

Så tenker jeg på alle de som har mistet sine. Rett før jul. Som om det skulle spille noen rolle. Men aller mest tenker jeg på de som sto gjerningsmannen nær. At ditt barn, din bror, ditt barnebarn tar sitt eget liv er vanskelig. I et tilfelle som dette blir det nesten uhåndterlig. Måtte det finnes noe eller noen som kan gi dem styrke, trøst og håp. Og måtte de møtes med åpne armer og uten fordømmelse.  

Og for resten av oss -  la det tenkes åpne tanker. Løsningsfokuserte tanker. La oss ikke bukke under for frykten.

 (og om du lurte så er en syllogisme en logisk slutning, som består av to premisser og en konklusion.
Holbergs eksempen er en klassiker;
(Mor Nille) kan (ikke flyve)   A er C
(En sten) kan (ikke flyve)      B er C
(Mor Nille) er (en sten)          A er B
Men selv om både A og B er C, så må  ikke nødvendigvis A være B.
Den velkjente  Sokrates-syllogismen derimot blir slik:
(Sokrates) er (menneske)     A er B
(Mennesker) er (dødelige)    B er C
(Sokrates) er (dødelig)           A er C
Du ser at den slutningen er gyldig?! Aristoteles er «logikkens far»; han var den første ( i alle fall som vi vet om) som fant reglene for korrekt tenkning, dermed oppsto logikken som fag nettopp med ham. Sånt er jo kjekt å vite,  ikke sant?)

God, safe julehandel.

Ingen søt sjokolade i dagens luke - men et nakent, sterkt og ærlig dikt av Kolbein Falkeid .
Det passet liksom så godt til dagens vanskelige tekst som ble så feil….

Et rom står avlåst.

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

- Kolbein Falkeid

Fra diktsamlinga “En annen sol” som kom i 1989, og som han skrev for sin datter - etter at hun hadde tatt sitt eget liv.