Når du som nordmann bor utenfor Norge får du en litt spesiell “stilling”. Noen har den offisielt og forholder seg til klare retningslinjer, de kan stilles til ansvar om de trår feil, som ambassadørene, i wikipedias definisjon; 

Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. 

Jeg er ingen offentlig person.
Jeg er bare meg.
Jeg kan hevde hva jeg vil og ha min egen agenda. Det gjør jeg også. 
Men jeg har et ganske bevist forhold til “hvem er jeg” når jeg er ute, og da er ”ute” å forstå som utenfor landets grenser. Er jeg bare meg og kan mene og si hva jeg vil? Eller er jeg noe utenfor det også?  Det hender ganske ofte at jeg blir bedt om å beskrive/forklare eller på andre måter si noe om nettopp Norge eller nordmenn. Som i posten “Å forklare russ for en Amerikaner”.  Da er det greit å ha tenkt litt.

I kommentarfeltet til den posten ble jeg spurt om jeg ikke bare kunne være ærlig, om det er rett å svare med våre 17 mai tradisjoner når spørsmålet er russ og russeknuter. Det ble stilt spørsmål om;

Er dette den rette måten å gjøre det på, eller er det ett sosialt falsknerspill?
Ville du blitt en taper i det sosiale spillet, og ville din egen integritet i forhold til samfunnet du befinner deg i kunne ta skade om du var ærlig?

Jeg har lovet et svar og det kommer her.
For jeg har tenkt over den; -  agendaen altså.
Og for meg innebærer det å være ute, enten det er på ferie eller som fastboene i et fremmed land for en stund , et ansvar. Vi er vant til å se oss selv litt som verdens navle, - men for mange amerikanere er jeg faktisk den eneste nordmannen de har møtt, for enda flere den eneste nordmannen de kjenner personlig.
Det gjør noe med meg.
Jeg blir ikke mindre meg. Men jeg blir faktisk litt mere ambassadør. Litt mere bevist på at jeg kan skape en presidens, en holdning. Helt enkelt fordi jeg tror at amerikanere (og andre nasjonaliteter) ikke er så veldig forskjellig fra oss nordmenn. Vi generaliserer, og det gjør antagelig de også.

Du har helt sikkert hørt det (brukt det selv også?) beskrivelsen av hvordan andre er, enten det er briter, franskmenn, amerikanere - eller muslimer kanskje? Og har du hørt noen uttrykke at “øst-europeere er sånn”, så har du ikke bare hørt en generalisering innenfor en nasjon, men innenfor et stort geografisk område med kulturelt mangfold. Man skjærer alle med samme kam. Det er enklest sånn. Det er oss og de andre. Det er bare hvem de andre er som varierer……

[Rumsfeld announces that the U.S. has severed ties with Them - The Onion]

Jeg kjenner historien, ser de små og de store linjene i min kultur, i lille Norge. Og møter det umuliges oppgave; å forklare helheten med noen få setninger.
Det utlendinger vet om Norge begrenses ofte til våre vakre fjorder og fjell, kulden og prisene. Det første er utelukkende positivt, det siste utelukkende negativt og kulden kan havne i begge kategorier. Ja også vet en del her om oljen vår da, men generelt vet altså ikke mye om nordmenn eller Norge. Svært mange aner ikke hvor Norge befinner seg geografisk. Europa er stort og fjernt, det er et annet kontinent.
Om du synes det er rart så ta deg en tur hit og plasser alle de amerikanske statene. Jeg sluttet å undre meg når jeg oppdaget at jeg selv var ganske blank på plassering av flere av statene og ikke engang var klar over at Delaware og Maryland er nabostater!  (Et ypperlig nettsted forresten, supert til å lære kart, både for usa og resten av verden!).

Altså; Norge er ikke navle for hele verden. For mange er vi er et eksotisk land som ligger langt vekk og vi gjør tildels rare ting, vi spiser underlig mat, er ute i all slags vær, ferierer frivillig på hytter med utedo og uten strøm, tillater barn å svare (les; kjefte) til/på foreldrene sine og lærere, vi har lange ferier og vi snakker vårt eget stråk til tross for at vi bare har en befolkning på linje med byen jeg bor i.
Så når jeg forklarer noe, som i eksempelet med russ og russeknuter så vet jeg at bildet jeg gir ikke bare betegner meg, men når videre enn det.

Sannhentsvitne eller ambassadør - og hva er nå sannheten om Norge? Jeg lyver ikke. Men jeg kan aldri beskrive helheten i Norge, eller all vår kultur. Det blir uansett et utvalg. Å være bevist utvalget er, etter min mening, ikke et sosialt falskneri eller spill. Det er å være bevist sin rolle. Og for meg innebærer rollen at når jeg er gjest i et land, så tas jeg som representant for mitt land - for dere alle, der hjemme. Hvordan jeg oppfører meg kan ha betydning  for hvordan noen få mennesker ser på Norge og Nordmenn. Hva jeg sier om oss, oppfattes som sant, selv om det kanskje bare er min helt subjektive oppfatning.

Det er et ansvar. Derfor velger jeg å fokusere på verdier jeg tror på og er stolt av. Derfor snakker jeg varmt om 17 mai og vår ypperlige måte å feire nasjonaldagen på, fremfor å gå i detaljer om russeknuter og russefeiring.  Ikke fordi jeg tror jeg ville blitt en “taper i det sosiale spillet” eller fordi “min integritet i forhold til det samfunnet jeg befinner meg i ” ville ta skade om jeg gjorde omvendt. Men kanskje fordi jeg tenker at den danske filosofen Søren A. Kierkegaard hadde mye rett, i sitt lille, men viktige dikt om å hjelpe;    

Om jeg vil lykkes i å føre
et menneske mot et bestemt mål
må jeg først finne mennesket der det er
å begynne akkurat der.

For å hjelpe noen må jeg selv
forstå mer enn den jeg vil hjelpe
men jeg må også forstå det samme
som den jeg vil hjelpe forstår.

Om jeg ikke kan det
- da hjelper det ikke
Om jeg kan eller vet mer.
                    ~ Søren A. Kierkegaard.

Vi er antagelig mere av en vakker, liten utpost enn en navle…..

(Og jeg hører gjerne fra deg som er i samme situasjon - hvordan oppfatter du posisjonen din? )

Det har vært blogget mye om sannhet i det siste.  Og vi snakker om det. Hva som er sant. Hva som ikke er sant. Det ligger nedfelt i oss som en grunnsten - I  min barnelærdom het ett av de ti bud “Du skal ikke lyve” , eller sånn husker jeg det i alle fall. Men når jeg søkte for å  finne ut hvilket nummer det budet hadde, så fantes det vist ikke - det er en smule mere spesifikt; “Du skal ikke tale usant om din neste”  lyder det, og er forøvrig nummer 8.  

Det var både den intense nettdebatten , denne posten borte hos Sissel og debatten her i USA rundt både den boka og ikke minst forrige debatt (som egentlig var samme sak) om boka “A million Little Pieces” som satte tankene mine igang.

Sannhet er nemlig en viktig ting. Neste hellig.  Du bøller ikke med sannhet, og defintivt ikke med Oprah’s definisjon og bokklubb… 

James Frey shook up Oprah’s Book Club with A Million Little Pieces — a detailed account of his battle with drug addiction and experiences in rehab. But it was the ensuing debate about the line between fiction and nonfiction that really rocked the literary world. (fra b&n )

A million Little Pieces også kalt  A Million Little Lies - begge deler er ganske treffende. For sanneheten består ofte av en million biter - Og hva er egentlig sant og for hvem? 

Så mange slags sannheter

Sannhetsbegrepet er mangfoldig. For hva er  sannhet?
Det kommer antagelig ann på sammenhengen. Du finner en grei oversikt over teorier  og filosofer i Tidskrift for den norske legeforening. Der drøftes sanhetsbegrepet - jeg nøyer meg med å sitere dette;

Sannheten som det subjektive
Når vi skal forstå hva sannhet er, må vi ifølge Søren Kierkegaard (1813 - 55) holde oss til det enkelte menneske.
Sannhet blir ikke oppdaget kollektivt som ved avstemning. Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell, men ikke tilfeldig og vilkårlig. Sanne erkjennelser er slike som er vesentlige for subjektet, og det vesentlige har sammenheng med forholdet til det å eksistere. Sannhet blir for Kierkegaard identisk med tro, men ikke nødvendigvis religiøs tro. Den kan også gjelde etiske anliggender. Det gjelder «å være i sannhet». Kierkegaard nekter ikke for at det fins objektive sannheter, men eksistensielt er slike sannheter likegyldige.

 Det er vel denne sannheten vi sliter med. Den som er vesentlig for subjektet. Og subjektet er selvsagt meg.

Det var det med brillene da… 

Jeg har blitt skuffet noen ganger, jeg har trodd og regnet med mennesker som plutselig fremstår som noe annet enn de var.  Skuffelsen er min og i øyeblikket er det vondt og sårende når mennesker du regner med skuffer deg.

I ettertid kan jeg se at det kanskje ikke er menneskene som har forandret seg så mye. Mere brillene mine. For objektivt vurdert er som regel ikke handlingene så veldig ulike, men min vektlegging, min sårbarhet, hvor nær jeg er det det handler om vil være forskjellig. Så når mennesker handler som de gjør - følger sitt mønster så å si, så er det ikke alltid det rammer meg. Men når det gjør det - så fremstår de i et annet lys. Mens det egentlig er jeg som har flyttet meg.

Er du med?

Min opplevelse av sannhet er min. Og sånn må det være. Å være objektivt tilstede som betrakter er ingen ønsket posisjon. Vi skal leve. Vi skal håpe og tro og tolke i beste mening. 

Det vil innebære at vi lager oss noen blindsoner, og akkurat som i trafikken er det nødvendig å sjekke disse blindsonene - dødvinkelen før man svinger. Men egen utvikling skjer ofte ubevist - vi ser det tydligst i ettertid. Søren Kierkegaard sier det ganske treffende:  “Livet leves forlengs, men forstås baklengs”. Dermed er jeg ikke så bevist på at jeg skifter fil, foretar en sving - og du vet hvordan det går, når du skifter fil og det ligger noen der fra før som ikke flytter seg? Riktig; De treffer deg.

Skuffelsen inntreffer - men de kjørte jo bare i sitt spor de. De fortsatte i blindsonen min - der de alltid har vært. Det var jeg som flyttet meg.
Vinkelen ble annerledes. Nå ser jeg det som lå i dødvinkelen før. Jeg liker det ikke. Men jeg innser at det antaglig har vært der hele tiden. 

Andre har sett det tydligere, de som kommenterer  med “det burde du jo ha forutsett” - men det gjorde jeg ikke. 

 Dag Hammarskjöld sier “Den lengste reisen er reisen innad”.  Jeg opplever det som veldig riktig, den lengste og vanskeligste reisen er reisen i oss selv.
Å bli kjent med hvem vi er.  Å finne ut hvorfor vi handler som vi gjør, reagerer som vi gjør.
Å finne hva som har preget oss, hva livet har lært oss gjennom barndom/oppdragelse, skole, jobb og erfaringer - de gode og de vi ønsket å slippe.

Alle mennesker vi møter som setter spor. Mange gode spor. Spor det er lett å følge.
Men ikke alle - Og hvorfor vi lar noen mennesker sette spor vi ikke trives med?

Egen refleksjon gjør veien lettere

I forhold til sanheten og skuffelsen - så er det litt lettere å gå videre når jeg tenker at det faktisk ikke er DE ANDRE som er problemet. 

Det kan være min nærhet til situasjonen, at det de gjorde akkurat nå, treffer meg. Mens når de handlet på samme vis sist, så trakk jeg på skuldrene - det rammet meg ikke. Jeg la kanskje ikke helt merke til det engang.
Det gjelder motstatt også - når jeg sårer noen, og står undrende igjen - og lurer på hva skjedde nå?  Så kan det være at de har gått videre, i sin reise, skiftet et spor. Kanskje mine handlinger lå i blindsonen før og blir så voldsomt tydelig for dem nå?  Jeg behøver ikke ta det personlig, men jeg kan lære av det - og gå videre i min egen reise.

Hvis jeg er villig til å ta den indre reisen -å bli kjent med meg selv og hvem jeg er i dag, hvem jeg var akkurat nå. Hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde.

Min verden er min - og mitt ansvar  

I de nære relasjonen - til en partner, til dine barn og nære venner - trengs en stor dose ydmykhet.
Jeg må ønske å forstå hvorfor mine handlinger sårer. Jeg må unngå  forsvarsposisjon -  å se at de har skiftet fil, at jeg ikke er i samme dødvinkel som før, det kan være spennende, men oppleves ofte truende.
Skal nære relasjoner bestå må det være nok åpenhet og nok vilje. Ingen lett oppgave

“Det er tre ting som er hardt her i verden: stål, diamanter og det å lære seg selv å kjenne.” (Benjamin Franklin) Og blandt dem er den siste den desidert mest verdifulle.

I alle andre relasjoner - der vi innimellom opplever problemer med  sannhet og  løgn, der vi føler skuffelse og overtramp, kan det være greit å huske at min verden er bare min, og ingen kan se den slik jeg gjør. De har andre erfaringer, andre historier, andre assosiasjoner. Ikke nødvendigvis bedre. Ikke nødvendigvis verre. Men anderledes. 

Jeg kan kun forandre meg selv.
Og min sannhet er antagelig bare sann for meg selv. Vi behøver ikke sloss om hvem som har rett - men en dialog må til om jeg ønsker en relasjon utover prat om vær og vind. Mennesker som betyr noe for deg, berører deg -som regel godt, men også opprivende og vondt.

Det må det snakkes om - ting man biter i seg blir ikke borte. De biter seg tvertimot fast.

Men om jeg erkjenner at Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell (Kierkegaard) så kan det være lettere å opprette dialogen og ikke havne i en opphetet debatt.  [Dersom du er usikker på forskjellen på dialog og debatt så stikk over til  grøftekanten!]

Som min venninne Marit sa;

Problemer opphører ikke nødvendigvis, men en ser gjerne annerledes på et problem, når man har utdypet sin historie, når det kommer opp en annen historie om en selv,- vi blir vel ofte det vi tenker.

Vi blir vel ofte det vi tenker. Hvis det er sant er det jammen viktig å være klar over hva og hvordan jeg tenker.

—– 

For ordens skyld, det er ikke bøkene jeg har snakket om.  Når en forfatter sier dette opplevde jeg - for så å bli avslørt, behøver man ikke debatere sannheten. Men vi reagerer ulikt på å ”bli lurt” - og når det gjelder bøker har jeg en pragmatisk holdning - forutsatt at boka ikke utgir seg for å være en fagbok så tenker jeg som  den italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600);

Om det ikke er sant, så er det i hvert fall godt funnet på.