Når du som nordmann bor utenfor Norge får du en litt spesiell “stilling”. Noen har den offisielt og forholder seg til klare retningslinjer, de kan stilles til ansvar om de trår feil, som ambassadørene, i wikipedias definisjon; 

Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. 

Jeg er ingen offentlig person.
Jeg er bare meg.
Jeg kan hevde hva jeg vil og ha min egen agenda. Det gjør jeg også. 
Men jeg har et ganske bevist forhold til “hvem er jeg” når jeg er ute, og da er ”ute” å forstå som utenfor landets grenser. Er jeg bare meg og kan mene og si hva jeg vil? Eller er jeg noe utenfor det også?  Det hender ganske ofte at jeg blir bedt om å beskrive/forklare eller på andre måter si noe om nettopp Norge eller nordmenn. Som i posten “Å forklare russ for en Amerikaner”.  Da er det greit å ha tenkt litt.

I kommentarfeltet til den posten ble jeg spurt om jeg ikke bare kunne være ærlig, om det er rett å svare med våre 17 mai tradisjoner når spørsmålet er russ og russeknuter. Det ble stilt spørsmål om;

Er dette den rette måten å gjøre det på, eller er det ett sosialt falsknerspill?
Ville du blitt en taper i det sosiale spillet, og ville din egen integritet i forhold til samfunnet du befinner deg i kunne ta skade om du var ærlig?

Jeg har lovet et svar og det kommer her.
For jeg har tenkt over den; -  agendaen altså.
Og for meg innebærer det å være ute, enten det er på ferie eller som fastboene i et fremmed land for en stund , et ansvar. Vi er vant til å se oss selv litt som verdens navle, - men for mange amerikanere er jeg faktisk den eneste nordmannen de har møtt, for enda flere den eneste nordmannen de kjenner personlig.
Det gjør noe med meg.
Jeg blir ikke mindre meg. Men jeg blir faktisk litt mere ambassadør. Litt mere bevist på at jeg kan skape en presidens, en holdning. Helt enkelt fordi jeg tror at amerikanere (og andre nasjonaliteter) ikke er så veldig forskjellig fra oss nordmenn. Vi generaliserer, og det gjør antagelig de også.

Du har helt sikkert hørt det (brukt det selv også?) beskrivelsen av hvordan andre er, enten det er briter, franskmenn, amerikanere - eller muslimer kanskje? Og har du hørt noen uttrykke at “øst-europeere er sånn”, så har du ikke bare hørt en generalisering innenfor en nasjon, men innenfor et stort geografisk område med kulturelt mangfold. Man skjærer alle med samme kam. Det er enklest sånn. Det er oss og de andre. Det er bare hvem de andre er som varierer……

[Rumsfeld announces that the U.S. has severed ties with Them - The Onion]

Jeg kjenner historien, ser de små og de store linjene i min kultur, i lille Norge. Og møter det umuliges oppgave; å forklare helheten med noen få setninger.
Det utlendinger vet om Norge begrenses ofte til våre vakre fjorder og fjell, kulden og prisene. Det første er utelukkende positivt, det siste utelukkende negativt og kulden kan havne i begge kategorier. Ja også vet en del her om oljen vår da, men generelt vet altså ikke mye om nordmenn eller Norge. Svært mange aner ikke hvor Norge befinner seg geografisk. Europa er stort og fjernt, det er et annet kontinent.
Om du synes det er rart så ta deg en tur hit og plasser alle de amerikanske statene. Jeg sluttet å undre meg når jeg oppdaget at jeg selv var ganske blank på plassering av flere av statene og ikke engang var klar over at Delaware og Maryland er nabostater!  (Et ypperlig nettsted forresten, supert til å lære kart, både for usa og resten av verden!).

Altså; Norge er ikke navle for hele verden. For mange er vi er et eksotisk land som ligger langt vekk og vi gjør tildels rare ting, vi spiser underlig mat, er ute i all slags vær, ferierer frivillig på hytter med utedo og uten strøm, tillater barn å svare (les; kjefte) til/på foreldrene sine og lærere, vi har lange ferier og vi snakker vårt eget stråk til tross for at vi bare har en befolkning på linje med byen jeg bor i.
Så når jeg forklarer noe, som i eksempelet med russ og russeknuter så vet jeg at bildet jeg gir ikke bare betegner meg, men når videre enn det.

Sannhentsvitne eller ambassadør - og hva er nå sannheten om Norge? Jeg lyver ikke. Men jeg kan aldri beskrive helheten i Norge, eller all vår kultur. Det blir uansett et utvalg. Å være bevist utvalget er, etter min mening, ikke et sosialt falskneri eller spill. Det er å være bevist sin rolle. Og for meg innebærer rollen at når jeg er gjest i et land, så tas jeg som representant for mitt land - for dere alle, der hjemme. Hvordan jeg oppfører meg kan ha betydning  for hvordan noen få mennesker ser på Norge og Nordmenn. Hva jeg sier om oss, oppfattes som sant, selv om det kanskje bare er min helt subjektive oppfatning.

Det er et ansvar. Derfor velger jeg å fokusere på verdier jeg tror på og er stolt av. Derfor snakker jeg varmt om 17 mai og vår ypperlige måte å feire nasjonaldagen på, fremfor å gå i detaljer om russeknuter og russefeiring.  Ikke fordi jeg tror jeg ville blitt en “taper i det sosiale spillet” eller fordi “min integritet i forhold til det samfunnet jeg befinner meg i ” ville ta skade om jeg gjorde omvendt. Men kanskje fordi jeg tenker at den danske filosofen Søren A. Kierkegaard hadde mye rett, i sitt lille, men viktige dikt om å hjelpe;    

Om jeg vil lykkes i å føre
et menneske mot et bestemt mål
må jeg først finne mennesket der det er
å begynne akkurat der.

For å hjelpe noen må jeg selv
forstå mer enn den jeg vil hjelpe
men jeg må også forstå det samme
som den jeg vil hjelpe forstår.

Om jeg ikke kan det
- da hjelper det ikke
Om jeg kan eller vet mer.
                    ~ Søren A. Kierkegaard.

Vi er antagelig mere av en vakker, liten utpost enn en navle…..

(Og jeg hører gjerne fra deg som er i samme situasjon - hvordan oppfatter du posisjonen din? )

  Utfordringen er klar og enkel; 

Plukk opp nærmeste bok  - (greit nok, den jeg leser for tiden lå rett ved siden av og om ikke direkte nærmest så tar jeg den! Hvem vil ha sitat fra en fototeknikk bok som lå litt nærmere?)
Åpne den på side 123
Finn femte setning.
Post de neste tre setningene.
Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg.

Frikke  og Geir og Eugenie har alle tagget meg  - og siden det handler om bøker er det en “meme” (det heter vist det!) som det er greit å være med på. Da kan jeg nemlig få anbefalt en god bok samtidig! Her er svaret;

Mortenson asked his countryman if he would consider doing him a favor. “I was feeling out on a limb in Korphe, operating all by myself” Mortenson says. “And I wanted these people to feel like it wasn’t just me, that there were a bunch of other Americans back home concerned about helping them”.

 Ikke helt fem setninger. Men det passer å stoppe der. Boken “Three cups of tea” av Greg Mortenson og David Oliver Relin, er fasinerende lesing. Det er Greg Mortenson’s historie. Han er i dag direktør for The Central Asia Institute, bor i Montana men tilbringer flere måneder hvert år i Pakistan og Afghanistan.

Men historien begynner i 1993. Mortenson mislykkes i sitt forsøk på å nå toppen av K2. Han ikke bare mislykkes -han er døden nær;

Exhausted and disoriented, he wandered away from his group into the most desolate reaches of northern Pakistan. Alone, without food, water, or shelter he eventually stumbled into an impoverished Pakistani village where he was nursed back to health. 
While recovering he observed the village’s 84 children sitting outdoors, scratching their lessons in the dirt with sticks.  The village was so poor that it could not afford the $1-a-day salary to hire a teacher.  When he left the village, he promised that he would return to build them a school. 

From that rash, heartfelt promise grew one of the most incredible humanitarian campaigns of our time:  Greg Mortenson’s one-man mission to counteract extremism and terrorism by building schools—especially for girls—throughout the breeding ground of the Taliban. 
Mortenson had no reason to believe he could fulfill his promise. In an early effort to raise money he wrote letters to 580 celebrities, businessmen, and other prominent Americans.  His only reply was a $100 check from NBC’s Tom Brokaw.  Selling everything he owned, he still only raised $2,000.  But his luck began to change when a group of elementary school children in River Falls state Wisconsin, donated $623 in pennies, thereby inspiring adults to take his cause more seriously. Twelve years later he’s built fifty-five schools.
Mortenson and award-winning journalist David Oliver Relin have written a spellbinding account of his incredible accomplishments in a region where Americans are feared and hated. In pursuit of his goal, Mortenson has survived an armed kidnapping, issued by enraged mullahs, repeated death threats, and wrenching separations from his wife and children. Yet his success speaks for itself.  This year the schools will educate 24,000 children. 

Det er inspirerende lesing. Det er historien om en mann som har satt spor etter seg. Som ble hjulpet og som holdt sitt løfte om å gi noe tilbake. Det er en historie om møte med andre kulturer, om utfordringer, om hindringer, om ydmykhet - og om å ikke gi opp håpet.  Anbefales!

Jeg tagger Alter Ego, Miriam, Rigmor og  Frøken Skavland (som har egen bok mann!)

[og jeg kan telle og vet det er fire ]

Dagbladet slår til med overskrifter igjen, verden er et farlig land og  USA er et mer voldelig land enn Rwanda står det med fete typer. Litt lengere ned i artikkelen kommer flere detaljer;

USA skårer spesielt dårlig på enkelte indikatorer, blant dem andelen av befolkningen som sitter i fengsel, militære kapabiliteter og andel av befolkningen i de væpnede styrkene. Dessuten vurderes terrorfaren som betydelig.

Statistikk er men morsom ting.  Jeg sier ikke at Global Peace Index tar feil, tvert imot; jeg tror de har rett. Det er så mye som er farlig, og mange steder er farlige. Ute og hjemme. Et fall i kjellertrappa kan være fatalt. Er du på feil sted til feil tid kommer du ofte uheldig ut.

Men jeg er så lei av skremselspropaganda og enkle overskrifter. Å spre redsel er det enkleste av alt. Det er snart sommerferie. Mange skal ut og reise, mange skremmes fra å reise. Men ingen kan gi deg garantier. En fredelig biltur langs det Norske vestlandet kan ende i et inferno om du havner i en kollisjon inne i en av de lange tunellene. En tur til Mexico City betyr ikke at du blir robbet, jeg har skjelden følt meg så trygg som nettopp i den byen.

Vist er USA et potensielt farlig land. Jeg bor her og er godt klar over det. Og det farligste jeg gjør er antagelig å sette meg inn i bilen, vri om tenningen og svinge ut på veien som er i ferd med å bli 30 felt bred. Med en lett blanding av tungtrafikk og privatbiler, motorsykler og sjåfører på 16 og  85, med henholdsvis manglende rutine og manglende reaksjonstid, med en promillegrense som er langt over hva jeg anser som forsvarlig. Men siden jeg gjør det hver dag kommer det ikke særlig høyt opp på “dette er jeg redd for listen”.  Det vi kjenner til frykter vi skjelden. Derfor slår fremmedfrykt så hardt.

Verden er vist er farlig sted,  men har du noe alternativ?
Så les statistikken, men bevar fornuften og reisegleden - og husk at det er en stor sammenheng mellom statestikk og bikinier;  

Fjelltur – det er noe for oss nordmenn! Vi som er vant med Jotunheimen, røde T’er malt på tredje hver stein, vi som kan pakke lett og enkelt, gode gåsko har vi også - med ullsokker i.  Vel forberedt tenkte vi, men hiking i Nepal endte opp med å bli annerledes enn vi hadde tenkt oss.
Barskingene som besøker Nepal tar nok for seg av verdens høyeste fjell, Mount Everest. Så barsk er ikke vi,  vi nøyer oss med å gå the Royal Trek, oppkalt etter Prince Charles som gikk denne ruten for en del år siden og den er en flott opplevelse! Fjellområdene er interessante, mens Kathmandu er en smeltedigel er fjellene seg selv, her lever sherpafolket som kom fra Tibet for 500 år siden.

Vanligvis reiser vi på feire alene, organisert av og med oss selv. I Nepal er det mye som skal ordnes og det er ingen røde T’er og turistforeningshytter i Himalaya, vi innser at her trenger vi hjelp. Vi bestilte en turpakke via Himalayan Encounters, men var ikke forberedt på å få så mye eller så mange hjelpere! Vår første etappe er med buss, og ja vi trengte en buss, for å få oss fem til fjells stablet de nemmelig på beina et følge på 19 personer! Vi innser at dette blir ikke som å gå i Jotunheimen, dette blir en annen opplevelse! Våre hjelpere besto av guiden og guidens to assistenter, Kokken (som jeg ble veldig glad i, han var av stjerneklasse!) og hans to kjøkkenassistenter, også; lavest på rangstigen men kanskje viktigst, de 8 bærerne. Både vårt utstyr og telt, kjøkkenutstyr, mat osv skulle jo være med på turen til fjells.

Fjellene ligger foran oss, og den ene bæreren er alt i full gang med, ja nettopp å bære. Jeg stillte i mine solide fjellsko, med gode såler og ankelstøtte – og bærerne, de stillte stort sett i flipp-flopper (eller badesko som du kanskje kaller dem?) noen hadde lette turnsko/stoffsko – men ingen hadde fjellsko. Bæringen er fasinerende, de bærer alt på PANNA – de legger alt i en stor kurv (våre sekker, telt, kjøkkenutstyr….) denne kurven har et bånd som de legger rundt pannen og så går de i vei – og det er tildels mye stigning.
Vi skal ikke bære, men å gå på tur uten sekk – det går jo ikke! Så vi tar dagstursekken vår og bærer vårt eget vann, solkrem og lite annet.
Guiden vår bærer også bare sin egen lille dagstursekk. Og assistentene hans bærer medisin baggen – den var alltid med, med plaster og piller og ”vær beredt” utstyr! Vi blir godt tatt vare på!

Noen av bærerne på vei, på panna bæres telt og kjøkkenustyr, soveposer og mat. Vi skal på tur og har med oss flere hjelpere enn vi trodde var mulig.

EN VANLIG DAG PÅ VÅR HIKE I HIMALAYA;

Morgen, vekking og servering av te i telt åpningen.

Solen er på vei opp og vi er klare til en ny dag! Fredlig, men og nokså underlig å sitte telt åpningen i dette vakre landet, se utover fjellene, Himalayas snødekte fjell reiser seg majestetisk, jeg holder rundt koppen med varm te og høre at kokken er i gang med å lage frokost.  Fra det lille munkekloster på høyden over oss høres trommelydene, vi går dit før soloppgang og får med oss bønnesangen. Dette er levende fjell.

Frokosten serveres, ikke på bakken som jeg er vant med, de har bært på både stoler og bord. Og kokken kan! Kan lage havregrynsgrøt, eggerøre, pannekaker - en fantastisk frokost spiser vi, mens nepaleserne drikker sin te, de spiser ikke frokost, de drikker søt te og så spiser de først i 11 tiden, da er dagens første etappe ferdig.

Mens vi spiser frokost, pakkes telt og utstyr ned. Bærerne legger i vei mens vi gjør oss klare til å gå etter. De skal frem først, de skal jo lage lunch underveis!

Vår rute går stort sett på stier eller opplagte trapper. Det overrasket oss at folk bodde overalt – vi trodde vi skulle gå i ødemarken, men her bor folk i fjellene og dyrker det som kan dyrkes. Med redskap som i Norge tilhører en glemt tid.

 
Vannbøffler gikk vi stadig forbi, men også okser brukes til arbeid. Det er greit selv om de er ansett som hellige dyr her. Kuer derimot jobber ikke, men melken brukes.

fjellet er dekt av små stier, hvor vi i morgentimene en dag hadde følge av noen skolejenter, de var på vei til skolen, og de har en time å gå for å komme frem. De var vennlige og intereserte og snakket med oss. Engelsk er obligatorisk på skolen fra skolestart av, dermed var det lett å komme i kontakt med alle unge vi møtte. De har vakre skoleuniformer, skolen er gratis men uniform osv koster, dette kombinert med at barn på skolen ikke kan hjelpe til hjemme gjør at ikke alle barn går på skolen. Jeg leste i Kathmandu post  at dette var forverret etter kongens unntakstilstand og det ble reist krav om at myndighetene (=kongen) måtte sørge for at alle barn fikk utdanning, noe maoistene har gått innfor og som nå forhåpentligvis endres. Skolejentene hadde vært oppe og jobbet en drøy time på gården før de la i vei til skolen. Det er kontraster og gir refleksjon å møte mennesker som lever under andre vilkår enn vi gjør….

Guiden vår snakker med barn som samler fór til dyrene. Disse er for små til å gå på skolen, men ikke for små til å hjelpe til, Her bidrar alle. Også barna bruker den tradisjonelle bære metoden, de bærer med panna.

Bærerne som pakket ned leiren rundt oss mens vi spiste frokost, har det hele klart når vi ankommer lunchstedet. Teppet ligger klart (vi har insistert på at bord og stoler er unødvendig til lunch! Vi er jo på tur!). Vi serveres juice mens vi snører opp våre norske fjellsko og lufter føttene. Flipp flopper fremstår som en god ide akkurat når vi sitter her - men å gå i dem….. 
Lunchen er en overraskelse hver dag, kokken er en magiker som kan trylle frem nystekte brød av ulike varianter, litt som de indiske nan brødene,  grønnsaks kurry, kjøtt/fiske rett (basert på hermetisk skinke, pølser, tunfisk, sardiner - som de har bært på ….) og frisk salat. Deretter ble vi servert frukt som dessert.  Lunchen besto alltid av først en frukt juice, så minst tre varme retter og frisk frukt til dessert, deretter kaffe/te/varm sjokolade. Greit å være på tur men egen kokk!

Fjellene har imponerende flotte terraser, de er  smale for fjellsidene er bratte. Tenk hvilken jobb det er å bygge fjellsidene om til terasser hvor de kan dyrket mais! Vann må de som regel bære og det er vanlig å gå i mint 20 min en vei for å komme til vann pumpa – også 20 minutter tilbake. 

Mette og gode av lunchen har vi god tid til å hvile og se på ”livet” der vi har rastet.   Vi har ingen hast, ettermiddagen er lang og vi har god tid til vår siste etappe. Det er ofte folk rundt oss, disse kvinnene hviler ved en vannpost før de returnerer med fulle vannbeholdere.

En mann fletter kurver. Kurvene som bæres på panna i ulendt fjell terreng.

Kvinner sanker ved. Knekte grener og kvister, alt tas vare på.

Når vi ankommer rastplassen for kvelden har kokken og bærerne vært her lenge. 

Teppe lagt klart, vi serveres te/kaffe/varm sjokolade – og kjeks og nøtter. Bærerne har satt opp våre to telt, samt middagsteltet og doteltet (ja da vi hadde faktisk det! De grov en grop i bakken, og satte opp et lite høyt telt over, med dorull hengende i en snor fra taket, og der kunne vi i fred og ro - om ikke akkurat sitte så ….).

Nå dukket det ofte opp noen eldre menn. De står og ser på oss. Det er maoistenes utstendte, de er spioner.
Vi besøker Nepal i 2005, to måneder etter Kong Gyanendra’s kupp. Det er en tilspisset kamp mellom maoistene og regjeringshæren som er ledet av kongen siden regjeringen ikke lengre finnes.  Maoistene har fotfeste på landsbygda og i fjellene, de er usynlig tilstede. Mens sympatisører som ikke kan bruke si kamp gjør sin innsats med å finne ut hvem vi er og om vi bar våpen. I sine tradisjonelle klær og med ansikt som har levd sitt liv i fjellene kommer de og ser på oss. Vi har intent felles språk, unntatt smilet. Vi er fredlige, vi vil bare gå i deres vakre fjell.

Også barn dukket opp - for å sjekke oss ut, vi rare hvite som har reist hit for å  gå - vi som går bare for å gå. De går for å komme frem,  for å hente vann eller ved, for å komme til skolen,  men vi bare går??

Guiden lærer oss et enkelt “tiger og gjeit” spill, det kan spilles på bakken med pinner og stener og fungerer som en døråpner også til de mindre barna som ikke har lært engelsk enda. Vi fotograferte dem og de ler henrykt over å få se seg selv etter at bildet var tatt – kanskje har de ikke speil heller?  Digital kamera ble en døråpner! De pekte på skjermen og lo – er det meg?

Kokken er i gang med middagen. Den var et eventyr!  Først suppe, alltid en ny suppe, min favoritt var gresskar suppe med ingefær og sitron gress. Ummmmm. Alt lages med ferske indegredienser, her har de ikke toroposer! Og serveres med ferskt nystekt brød eller popadoms (indisk ”flattbrød” litt krydret).  Hovedretten skal bestå av minst tre ting nå også. Og avsluttes med dessert, hva synes du om varm nystekt eplekake med custard, servert på fjelltur i Himalaya?

Middagen ble servert inne i middagsteltet,- mens de andre måltidene var under åpen himmel sitter vi nå inne, med kandelaber og levende lys og med duk på bordet. Veldig hyggelig og langt mere luksus enn vi hadde tenkt oss. Det er nesten uvirkelig -

Sengetid kommer nokså tidlig, det blir mørkt – veldig mørkt når ingen elektrisitet finnes, og stjernene er veldig nær deg. Fantastisk å sitte å se på en himmel som åpner seg og liksom forsvinner innover i et hav av stjerner og små lysende partikler du ikke trodde det var mulig å se. Ydmyk takknemlighet for å få oppleve, få lære, få se - det er en opplevelse for livet.  Trekking i Himalaya ble så annerledes enn vi hadde regnet med – en fasinerende opplevelse, av møter med mennesker, av hvor mye god mat det kan lages på et transportabelet kjøkken (ikke forstår jeg at det er mulig og jeg skal ikke prøve å kopiere det heller!) men anbefales DET kan det!! 

Det er vanskelig å vite hva som var den største opplevelsen ved å besøke dette fasinerende landet, et av verdens fattigste land, med verdens høyeste fjell. Kanskje det var nettopp folket? De var så vennlige og imøtekommende, smilende og høflige. 

Mange ganger tenkte jeg at måten VI ble møtt på i Nepal - ville dessverre ikke fem nepalesere bli møtt med i Norge; vi ble bare møtt med smil og med Namasté - Som disse to jentene du ser bilde av over, hendene føres sammen og en sier Namasté – det uttrykker respekt og betyr både God dag – God natt – Hei og Takk. Enkelt og greit.

Namasté, Nepal.
Jeg kommer gjerne igjen.