Vi nærmer oss 4 juli. Selve bursdagen til USA. Det er vanskelig å unngå å legge merke til det, der butikkene bugner over av dekorerte kaker, bannere, picnic forslag, pynt til bilen, til hagen, til huset, til deg selv - alt fra smykker og klær til servietter og mat er preget av det amerikanske flagget for tiden.

Det er en dag for patriotisme. Naturlig nok. Vi er ganske nasjonale i våre følelser den 17 mai vi også! 

Every day thousands leave their homeland to come to the “land of the free and the home of the brave” so they can begin their American Dream.

Og drømmen lever fortsatt. Noen er villig til å risikerer livet for å komme hit. De fine ordene til tross - ikke alle ønskes velkommen, og The great wall of Mexico, eller Texas border wall som den også kalles, står som et synlig bevis på nettopp det.

Som en konsekvens av The United States-Mexico barrier  finner den illegale imigrasjonen nye veier. Nå går veien til USA ved å krysse  Sonoran Ørkenen and Baboquivari Fjellene i Arizona.  Det er 80 km med et særdeles ugjestemildt terreng før de når den første veien, som forøvrig befinner seg i et indianer reservat.  Imigrantene utsetter seg dermed for betydelige helsefarer, det er flere og flere dødsfall og dødsårsaken er ofte heteslag, dehydration/uttørking og hypothermia (nedkjøling).

Around 5000 people have died or been killed trying to cross the border in the last thirteen years, according to a document created by the Human Rights National Commission of Mexico, also signed by the American Civil Liberties

I følge  U.S. Border Patrol,  døde 1954 mennesker i forsøket på å krysse grensen mellom United States og Mexico i årene 1998-2004.
I løpet av det første året med grensemur døde 460 emigranter i kryssingen av grensen. Året etter, i 2005, døde mer enn 500 . Antallet årlige dødsfall har blitt doblet siden 1995.

Imigrasjonen er et vanskelig og ømtålig tema.
Det er todelt.
Mens illegale arbeidere ikke har rettigheter sørger de i stor grad for at det amerikanske samfunnet glir. De samme amerikanere som ikke ønsker innvandring, ønsker gjerne de tjenster som tilbys, den billige arbeidskraften. For at de ikke kan jobbe legalt betyr ikke at de ikke jobber; for det gjør de. De steller hager, bygger hus og veier, de vasker hus og tilrettelegger for det ukompliserte amerikanske livet, de jobber der de kan få jobb, ofte til dårlige betingelser, forhandlingsgrunnlaget er lite når en er uten papirer.

Det er annerledes for barna, alle barn i USA har rett til skolegang. Der stilles det ingen spørsmål om de er her legalt eller illegalt. Skolene er pliktig til å gi undervisning til de barna som bor i skolekretsen. Det finnes et utall av hjelpeorganisasjoner som hjelper med penger, mat og klær. Og når illegale innvandrere får barn, som fødes her; ja så er det født en ny liten legal amerikaner. Det kan fort bli vanskelig å ordene opp…

I valgkampen har begge sider kommet med forslag til hvordan man kan rydde opp i problemet, endre status for de som alt er her, de som har bodd og jobbet på amerikansk jord i årevis, de som er mor og far til amerikanere - også den siden er todelt.

Imens øker jakten på imigranter uten dokumentene i orden, og jakten på arbeidsgivere som ansetter dem her i Houston. Det blir vanskeligere å leve uten å bli oppdaget, flere og flere tas. Da venter neste etappe;

Before being sent out of the country, many of them are taken to a detention center in north Houston. Just last month, more than 15,000 passed through the facility.

15.000 på en måned. Det er mange skjebner.
Og Houston har to slike etater. Dette er bare tall fra det ene. Det er ofte tilfeldigheter som gjør at de blir oppdaget, som den 22 årige universitetsstudenten Dhanasharee Gupte, som kom til USA da hun var 12. Overbevist om at hun var er lovlig, men da hun ble tatt for butikktyveri viste det seg at “my mom took voluntary departure when I was 14 years old. But we never left.”

Hun er imidlertid ikke typisk. De fleste som passerer Detention Centrene er menn, og de er fra latinamerika. Det er derfor “The Texas Border Wall” er bygd. Mexico har blitt en hovedfartsåre for imigranter, også fra de øvrige latinamerikanske landene.

The American Dream er sterk.
Dette er landet du kommer deg opp og frem i, om du er heldig. Det er landet hvor rennestenen er nær om du er uheldig. En ulykke, en manglende forsikring,  - det er mange snubletråder. Selv for de med alle papirer i orden. For de andre - de uten dokumenter er mulighetene langt ferre. Uten tall og identitet blir det fort å velge fra nederste hylle, om de i det hele tatt når opp dit.

Det er et samfunn som på mange måter både er likt og fundamentalt annerledes enn Norge.
Det er mye det er vanskelig å forholde seg til.  Mens Europa har åpnet sine grenser, fjernet sperrer og for lengst revet muren ned - står Amerika både med åpne armer og nybygde murer.

Og mens amerikanere flest nok drømmer om flere ting, er det fortsatt mange som bærer på den opprinnelige drømmen; om frihet, om muligheter, om et bedre liv.

Kan man dømme folk som forsøker å skape det, for seg og sine?

De feirer i Nepal. Kongen er avsatt og må også flytte ut , jeg håper Nepaleserne går et roligere tid i møte. Det er en ny æra;

240 years old monarchial institution will see an abrupt end Wednesday.

Det har vært turbulente år for det vakre landet, med sine fasinerende byer, sine berømte fjell og sine subtropiske områder hvor du kan se nesehorn og tigre.

Nepal er ett av verdens fattigste land. Det har vært lange kamper.
I 1996 startet maoistgeriljaen kampen.  I 2001 drepte kronprisen nesten hele sin famile, da han skjøt 10 medlemmer, inkludert kongen og dronningen før han tok sitt egent liv. Kronprisen levde forøvrig noen dager etter massakren, han var nok mere treffsikker på andre enn på seg selv (om det ikke var flere involvert i skytingen…..) han levde lenge nok til å bli utnevnt til ny konge, ugjerningen til tross. Men hadde hele sin regent tid på sykehus hvor han altså døde etter noen dager.

Så har kongens bror, Kong Gyanendra, styrt Nepal som enevelde. Det spekuleres selvsagt i hvorfor kronprinsen gjorde det. En teori er at hans foreldre ikke bifallt hans valg av kvinne – en annen teori innebærer at dagens konge som altså er den døde kongens bror, hadde en finger med i spillet. Sanheten får vi vel aldri.

1 februar 2005 avsatte Kong Gyanendras regjeringen, fengslet flere politikere og innskrenket de borgerlige rettighetene i landet. Kongen foretok altså et “lite kupp” og satt med all makt i Nepal. Landet ble kastet ut i kaos. Vi besøkte landet under kongens enevelde.  Senere ble det valg hvor maoistene vant og kongen ble tvunget til å gi fra seg makten. Nå må han også forlate “huset sitt”.

En annen verden, med andre skikker. Vi er vant med å tenke litt stereotypt på kjønnsrollene, og tror nok at i mange land som vi regner som mindre utviklet enn oss selv, er kjønnsrollemønsteret meget gammeldags. Det overrasket at i Nepal var det en stor grad av likedeling på hva kvinner og menn gjorde. Det var svært vanlig å se menn, unge som gamle, bære og leke med små barn. Vi så mange eksempler på kjærlighet mellom fedre og barn som ble åpent uttrykkt. I alle fall var ikke barna noe kvinne-greier her!

En gammel mann på bussen.  Nepal er et fattig land, rikt på kultur og templer.  Landskapet er vakkert, været er behagelig, luften er ren og sikten perfekt. Menneskene åpne, vennlige og intereserte.

Måtte du få vokse opp i et land i fred og med bedre vilkår!

Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

Det er i dag. Kalendreren viser  4 mars og det er primary i Texas. Min “lokal avis” ( lokal i betydningen for Houston, men med byens ca 4 millioner innbyggere er antall potensielle lesere stort nok ) forteller meg at dette er en stor dag;

Texans probably will vote in record numbers today in the state’s first presidential primary election that matters since 1988.

Texas’ March primary usually comes after the Democratic and Republican nominees have been sewn up. This year, Democrat Barack Obama is counting on a Texas victory to widen his lead over Hillary Rodham Clinton and perhaps force her out of the race. Clinton is betting that winning the second-largest U.S. state will spur a comeback.

Primary valget er sent i Texas, vanligvis har det altså utskilt seg en klar leder når tiden er kommet til Texas. Dermed betyr det ikke så mye hva de stemmer her nå, for dette er jo ikke presidentvalget - det er hvem-skal-være-kandidat-til-president-valget.

Det var nå jeg skulle hatt en følelse av det du ser på tv, det jeg ser på tv.
Trykke hender. Store smil. Kysse på babyer (var det bare i gamle dager tro? Tror ikke jeg har sett det i år….).  Jeg trodde at jeg skulle vasse i buttons, flagg og vimpler - litt sånn texas i Texas. Men hva ha jeg fått? 
Ikke så mye. De har rett nok begge vært i Austin, og det ER i Texas, det er til og med der hvor State Capital er. De har, antagelig lurt nok, prioritert de store universitetene, snakket med de unge velgerne. Datteren min rapporterer at hun har fått en bok  (ingen flyer!) fra Obamas stab. 

Men der er ikke jeg. Så det jeg har fått…. vel jeg kan sitere fra Austin 360

If you don’t know that Barack Obama’s mother worried more about paying her bills when she was dying of cancer than seeking treatment or that Hillary Clinton has spent her whole life “trying to help somebody every day,” then you haven’t been watching TV lately.

The New York Times kan fortelle meg at

Mr. Obama, campaign officials said, has spent about $10 million on television advertising in Texas since early February; Mrs. Clinton has spent just less than $5 million.

Jeg har altså fått tv-reklame.  Både Hillary Clinton og Barack Obama har sett meg dypt inn i øyenen, via min 50 tommers og sagt;  I am [navnet sitt] and I approve this message.  Det er så innøvd at det til og med har sin egen link på Wikipedia, altså the “I approve this message” beskjeden. 

Har du hørt uttrykket It is all about the money?

Washington post kan fortelle at

The financial reports begin to document the underpinnings of a drive for dollars that is expected to make 2008 the nation’s first billion-dollar presidential campaign

Litt enkel tall prat. 

Det er fort gjort å gå i surr. La oss ta det i små steg, sånn at vi ser hva vi snakker om;

• 1 tusen er det samme som 1,000 eller  10³
• 1 million er det samme som 1,000,000 eller  10⁶
• 1 billion er det samme som 1,000,000,000 eller 10⁹

Vi stopper der - De regner altså med at denne presidenkampanjen vil bli den første til å overstige en billion dollar. 
Du ser at en billion dollar er det samme som 1,000,000,000. Et tall som ikke gir mening, i alle fall ikke for de fleste av oss. Det er for stort. Det blir bare nuller - men her er hjelp til å gjøre det forståelig hentet fra About.com

• If we wanted to pay down a billion dollars of the debt, paying one dollar a second, it would take 31 years, 259 days, 1 hour, 46 minutes, and 40 seconds.
• A tightly-packed stack of new $1,000 bills totaling $1 billion would be 63 miles high. In comparison, jet planes fly at 30,000 - 40,000 feet (5.7 - 7.7 miles high).
• About a billion minutes ago, the Roman Empire was in full swing. (One billion minutes is about 1,900 years.)
• About a billion hours ago, we were living in the Stone Age. (One billion hours is about 114,000 years.)
• About a billion months ago, dinosaurs walked the earth. (One billion months is about 82 million years.)
• A billion inches is 15,783 miles, more than halfway around the earth (circumference).
• The earth is about 8,000 miles wide (diameter), and the sun is about 800,000 miles wide, not quite a million

Ser du det nå?

Det store spørsmålet -

Jeg er ikke stemmeberettiget i USA. Og jeg forstår at det er viktig å få den beste/mest skikkede/den du liker best (alternativt minst) inn i det hvite hus.

Men 1 billion dollar?  Hva kunne ikke denne nasjonen oppnådd med de pengene?
Kan en president - uansett hvem - rettferdiggjøre det beløpet?

For USA sin del håper jeg svaret er ja.

[Bildet er fra abc.news ]