De feirer i Nepal. Kongen er avsatt og må også flytte ut , jeg håper Nepaleserne går et roligere tid i møte. Det er en ny æra;

240 years old monarchial institution will see an abrupt end Wednesday.

Det har vært turbulente år for det vakre landet, med sine fasinerende byer, sine berømte fjell og sine subtropiske områder hvor du kan se nesehorn og tigre.

Nepal er ett av verdens fattigste land. Det har vært lange kamper.
I 1996 startet maoistgeriljaen kampen.  I 2001 drepte kronprisen nesten hele sin famile, da han skjøt 10 medlemmer, inkludert kongen og dronningen før han tok sitt egent liv. Kronprisen levde forøvrig noen dager etter massakren, han var nok mere treffsikker på andre enn på seg selv (om det ikke var flere involvert i skytingen…..) han levde lenge nok til å bli utnevnt til ny konge, ugjerningen til tross. Men hadde hele sin regent tid på sykehus hvor han altså døde etter noen dager.

Så har kongens bror, Kong Gyanendra, styrt Nepal som enevelde. Det spekuleres selvsagt i hvorfor kronprinsen gjorde det. En teori er at hans foreldre ikke bifallt hans valg av kvinne – en annen teori innebærer at dagens konge som altså er den døde kongens bror, hadde en finger med i spillet. Sanheten får vi vel aldri.

1 februar 2005 avsatte Kong Gyanendras regjeringen, fengslet flere politikere og innskrenket de borgerlige rettighetene i landet. Kongen foretok altså et “lite kupp” og satt med all makt i Nepal. Landet ble kastet ut i kaos. Vi besøkte landet under kongens enevelde.  Senere ble det valg hvor maoistene vant og kongen ble tvunget til å gi fra seg makten. Nå må han også forlate “huset sitt”.

En annen verden, med andre skikker. Vi er vant med å tenke litt stereotypt på kjønnsrollene, og tror nok at i mange land som vi regner som mindre utviklet enn oss selv, er kjønnsrollemønsteret meget gammeldags. Det overrasket at i Nepal var det en stor grad av likedeling på hva kvinner og menn gjorde. Det var svært vanlig å se menn, unge som gamle, bære og leke med små barn. Vi så mange eksempler på kjærlighet mellom fedre og barn som ble åpent uttrykkt. I alle fall var ikke barna noe kvinne-greier her!

En gammel mann på bussen.  Nepal er et fattig land, rikt på kultur og templer.  Landskapet er vakkert, været er behagelig, luften er ren og sikten perfekt. Menneskene åpne, vennlige og intereserte.

Måtte du få vokse opp i et land i fred og med bedre vilkår!

Safari er ikke ensbetydende med Afrika og Nepal er ikke bare fjell og fasinerende byer, det er også subtropiske områder med et sjeldent dyreliv.  Fra byen Pokhara tar vi et lite fly, et 9N-AEQ fly fra flyselskapet Yeti-Airlines,   ned til den indiske grenser og nasjonalparken Chitwan. Flyturen er fasinerende, du får virkelig sett hvilket fjell-land Nepal er – dette er er lite fly, det har plass til 15 personer, det flyr lavt og gjør det enkelt å se hvordan folk bor høyt oppe  i fjellene, små monasterier på noen av toppene, stiene som snor seg gjennom landskapet. Alt mens vi dyttet bomullen flyvertinnen serverer oss inn i ørene våre – det  rister og bråker, men flyvertinne har de – og aviser! De kan vi rett nok ikke forstå noe av så vi konsentrerte oss om utsikten i steden.

Vi er på vei til Chitwan National Park (med det det offesielle navnet “Royal Chitwan National Park(RCNP)” )(CNP), den befinner seg ca 200 km fra Kathmandu og er den eldste natsjonalparken i Nepal. Den ble etablert i 1973, og kom inn på listen over verdensarven “World Heritage Site alt i 1984.

Her er klimaet suptropisk. Parken har et rikt dyre og planteliv, som også innbefatter en av de siste gruppene med enhornet nesehorn Indian Rhinoceros (Rhinoceros unicornis) og  Bengal tiger Panthera tigris tigris.  En gang var dette et eldorado for begge de to dyreartene, nå er det få igjen av både nesehorn og tigre, noe som har sin naturlige forklaring;

The area used to be known as “Four Mile Forest”. It was a place for big game hunting and until 1951 it was a hunting reserve.

Det er disse store man kommer for å se, nesehorn og tiger! Men parken har mye annet å by på også.

Vi starter tidlig om morgenen med kano tur ned langs elva, stille, fredlig, en nydelig måte å starte dagen på!

Vi ser fiskekrokodille, en spesiell art som har lang tynn nese - det motsatte av alligatorene her!

Den ligger fredlig å soler seg mens vi siger sakte forbi, antagelig er vi ikke passende mat for en så tynn munn!

 Det er små hus/hytter nedover elvekanten, vi får et innblikk i dagliglivet. Som klesvask på gamlemåten; fargerikt tøy vaskes for hånd i elvevannet.

Vi ender opp på et senter for elefant oppdrett.

Brage ble god venner med denne lille krabaten på to år.

Minstemann på senteret var bare 16 dager gammel og lå og sov med mamma våkende over seg – hun voktet ham godt så han lot vi sove i fred!
Men mange av de andre små ruslet fritt og lekte med oss, grep armen vår med snabelen, spiste av hånden vår, dyttet oss vekk med rompa… en morsom opplevelse!

Traditionally, domesticated elephants were not raised for breeding in Nepal because elephant with a calf needs to be laid off from work for at least three to four years. It is not only a daunting task to train the calves but also fairly expensive. The availability of young elephants from the wild for recruiting until a few decades ago did not require breeding elephants in captivity. The establishment of elephant-breeding center provides an opportunity to retain traditional wisdom of training elephants and their handlers. With this objective in mind Government of Nepal established an Elephant Breeding Center at Khorsor near Chitwan National Park in 1986.

Senere på dagen ble vi hentet av denne koslige hunn elefanten, hun var nå på sine siste arbeidsdager før svangerskaps permisjonen. Hun hadde nemlig truffet en villelefant i nasjonalparken og hatt seg et lite eventyr, nå var hun tre måneder på vei. Da tas de ut av arbeid og får hvile og sikre gode vekstvilkår for en ny liten elefant.
Som dere ser er dette indiske eller asiatiske elfanter. De har to kupler på hodet (de afrikanske har bare en) begge kjønn har støt tenner (hos de afrikanske bare hannene) og de har mye mindre ører enn de afrikanske elefantene.

Vel oppe på ryggen hennes gikk vi ned til elva for et bad. Først sørget hun for at vi ble dusjet….

– og så la hun seg ned og vi  skrubbet kroppen hennes med pipsteiner.
En spa behandling hun så ut til å nyte!

Et par timer før skumringen kom er vi klare for safari - inn i jungelen.
Chitwan har en stamme med Bengal tigre, og det enhornede nesehornet. Det er disse vi ønsker å se, der vi entrer elefanten og får plass i kruven høyt opp på ryggen, og duver avsted.  

Vi sitter stille og speider - og så plutselig ser vi dem - En flokk med asiatiske en-nornet-nesehorn. Elefanten stopper bare 2-3 meter fra dem, de står og gresser og kikker på elefanten og jeg tror ikke de helt forsto at vi og var der, det gjaldt å sitte stille og ikke snakke!

De er noen pussige dyr. Litt forhistoriske, med sine klumpete kropper dekket av panser plater. De ser fredlige ut der de gumler gress. De kan løpe ganske fort, ca 40 km/t men over reltivt korte distanser, de hører og lukter godt men har dårlig syn. Det ser nesten ut som om de myser mot oss, og forsøker å fokusere….

The Indian Rhinoceros or the Great One-horned Rhinoceros or the Asian One-horned Rhinoceros (Rhinoceros unicornis) is a large mammal found in Nepal and in Assam, India. It is confined to the tall grasslands and forests in the foothills of the Himalayas. .

Det er store dyr, de kan bli opp til 3500 kg.  

The Great One-Horned Rhinoceros has a single horn; this is present in both males and females, but not on newborn young. The horn, like human fingernails, is pure keratin and starts to show after about 6 years. In most adults the horn reaches a length of about 25 centimeters, but have been recorded up to 57.2 centimeters in length.

Indian Rhinoceros er utrydningstruet, men det er vilje til å værne dette spesielle dyret;

The Indian and Nepalese governments have taken major steps toward Indian Rhinoceros conservation with the help of the World Wildlife Fund (WWF). The Kaziranga National Park and Manas National Park in Assam, Pobitora reserve forest in Assam (having the highest Indian rhino density in the world), Orang National park of Assam, Laokhowa reserve forest of Assam having a very small population and Royal Chitwan National Park in Nepal are homes for this endangered animal.

Å værne dyr som trenger det, som samtidig er en trussel for avling og livsgrunnlag for mennesker som har lite, er en utfordring.
Nasjonalparken i Chitwan har ikke noe gjerde eller fysisk oppsatt hindring for dyrene. Den er avgrenset med en elv, men denne tørker delvis ut og kan enkelt forseeres. Og hvert år kommer nesehornene inn til landsbyen og spiser opp deler av lokalbefolkningens avlinger, det samme gjør villelefantene, og med sine store føtter ødelegger de mye. I tillegg til at det oppstår farlige stiasjoner mellom barn/mennesker og dyrene.

Dette gjorde tidligere at det var lokal motsand mot parken. Bøndene fikk ingen kompensasjon og led under ødelagte avlinger. Det er lett å forstå at krypskyting i parken var et stort problem! Nå er det innført en ny ordning, hvor 50% av inntektene knyttet til parken blir pløyet tilbake til lokalsamfunnet – i form av skole, infrastruktur mm. På den måten ser lokalbefolkningen at de får noe tilbake når avlinger blir ødelagt.
Mosunen er sterk her nede med voldsomme nedbørsmengder, de siste årene langt mere enn normalt noe som og har ødelagt mange hus og hoteller.

Mens Kathmandu og Pokhara er å regne som fjellbyer er Chitwan varm og subtropisk.
Og et fantstisk sted, hvor du kommer naturen og noen spesielle dyr tett innpå livet.
Og er du heldig får du også se Bengal tigeren, det fikk ikke vi, så dermed må vi nok tilbake engang….!

Fjelltur – det er noe for oss nordmenn! Vi som er vant med Jotunheimen, røde T’er malt på tredje hver stein, vi som kan pakke lett og enkelt, gode gåsko har vi også - med ullsokker i.  Vel forberedt tenkte vi, men hiking i Nepal endte opp med å bli annerledes enn vi hadde tenkt oss.
Barskingene som besøker Nepal tar nok for seg av verdens høyeste fjell, Mount Everest. Så barsk er ikke vi,  vi nøyer oss med å gå the Royal Trek, oppkalt etter Prince Charles som gikk denne ruten for en del år siden og den er en flott opplevelse! Fjellområdene er interessante, mens Kathmandu er en smeltedigel er fjellene seg selv, her lever sherpafolket som kom fra Tibet for 500 år siden.

Vanligvis reiser vi på feire alene, organisert av og med oss selv. I Nepal er det mye som skal ordnes og det er ingen røde T’er og turistforeningshytter i Himalaya, vi innser at her trenger vi hjelp. Vi bestilte en turpakke via Himalayan Encounters, men var ikke forberedt på å få så mye eller så mange hjelpere! Vår første etappe er med buss, og ja vi trengte en buss, for å få oss fem til fjells stablet de nemmelig på beina et følge på 19 personer! Vi innser at dette blir ikke som å gå i Jotunheimen, dette blir en annen opplevelse! Våre hjelpere besto av guiden og guidens to assistenter, Kokken (som jeg ble veldig glad i, han var av stjerneklasse!) og hans to kjøkkenassistenter, også; lavest på rangstigen men kanskje viktigst, de 8 bærerne. Både vårt utstyr og telt, kjøkkenutstyr, mat osv skulle jo være med på turen til fjells.

Fjellene ligger foran oss, og den ene bæreren er alt i full gang med, ja nettopp å bære. Jeg stillte i mine solide fjellsko, med gode såler og ankelstøtte – og bærerne, de stillte stort sett i flipp-flopper (eller badesko som du kanskje kaller dem?) noen hadde lette turnsko/stoffsko – men ingen hadde fjellsko. Bæringen er fasinerende, de bærer alt på PANNA – de legger alt i en stor kurv (våre sekker, telt, kjøkkenutstyr….) denne kurven har et bånd som de legger rundt pannen og så går de i vei – og det er tildels mye stigning.
Vi skal ikke bære, men å gå på tur uten sekk – det går jo ikke! Så vi tar dagstursekken vår og bærer vårt eget vann, solkrem og lite annet.
Guiden vår bærer også bare sin egen lille dagstursekk. Og assistentene hans bærer medisin baggen – den var alltid med, med plaster og piller og ”vær beredt” utstyr! Vi blir godt tatt vare på!

Noen av bærerne på vei, på panna bæres telt og kjøkkenustyr, soveposer og mat. Vi skal på tur og har med oss flere hjelpere enn vi trodde var mulig.

EN VANLIG DAG PÅ VÅR HIKE I HIMALAYA;

Morgen, vekking og servering av te i telt åpningen.

Solen er på vei opp og vi er klare til en ny dag! Fredlig, men og nokså underlig å sitte telt åpningen i dette vakre landet, se utover fjellene, Himalayas snødekte fjell reiser seg majestetisk, jeg holder rundt koppen med varm te og høre at kokken er i gang med å lage frokost.  Fra det lille munkekloster på høyden over oss høres trommelydene, vi går dit før soloppgang og får med oss bønnesangen. Dette er levende fjell.

Frokosten serveres, ikke på bakken som jeg er vant med, de har bært på både stoler og bord. Og kokken kan! Kan lage havregrynsgrøt, eggerøre, pannekaker - en fantastisk frokost spiser vi, mens nepaleserne drikker sin te, de spiser ikke frokost, de drikker søt te og så spiser de først i 11 tiden, da er dagens første etappe ferdig.

Mens vi spiser frokost, pakkes telt og utstyr ned. Bærerne legger i vei mens vi gjør oss klare til å gå etter. De skal frem først, de skal jo lage lunch underveis!

Vår rute går stort sett på stier eller opplagte trapper. Det overrasket oss at folk bodde overalt – vi trodde vi skulle gå i ødemarken, men her bor folk i fjellene og dyrker det som kan dyrkes. Med redskap som i Norge tilhører en glemt tid.

 
Vannbøffler gikk vi stadig forbi, men også okser brukes til arbeid. Det er greit selv om de er ansett som hellige dyr her. Kuer derimot jobber ikke, men melken brukes.

fjellet er dekt av små stier, hvor vi i morgentimene en dag hadde følge av noen skolejenter, de var på vei til skolen, og de har en time å gå for å komme frem. De var vennlige og intereserte og snakket med oss. Engelsk er obligatorisk på skolen fra skolestart av, dermed var det lett å komme i kontakt med alle unge vi møtte. De har vakre skoleuniformer, skolen er gratis men uniform osv koster, dette kombinert med at barn på skolen ikke kan hjelpe til hjemme gjør at ikke alle barn går på skolen. Jeg leste i Kathmandu post  at dette var forverret etter kongens unntakstilstand og det ble reist krav om at myndighetene (=kongen) måtte sørge for at alle barn fikk utdanning, noe maoistene har gått innfor og som nå forhåpentligvis endres. Skolejentene hadde vært oppe og jobbet en drøy time på gården før de la i vei til skolen. Det er kontraster og gir refleksjon å møte mennesker som lever under andre vilkår enn vi gjør….

Guiden vår snakker med barn som samler fór til dyrene. Disse er for små til å gå på skolen, men ikke for små til å hjelpe til, Her bidrar alle. Også barna bruker den tradisjonelle bære metoden, de bærer med panna.

Bærerne som pakket ned leiren rundt oss mens vi spiste frokost, har det hele klart når vi ankommer lunchstedet. Teppet ligger klart (vi har insistert på at bord og stoler er unødvendig til lunch! Vi er jo på tur!). Vi serveres juice mens vi snører opp våre norske fjellsko og lufter føttene. Flipp flopper fremstår som en god ide akkurat når vi sitter her - men å gå i dem….. 
Lunchen er en overraskelse hver dag, kokken er en magiker som kan trylle frem nystekte brød av ulike varianter, litt som de indiske nan brødene,  grønnsaks kurry, kjøtt/fiske rett (basert på hermetisk skinke, pølser, tunfisk, sardiner - som de har bært på ….) og frisk salat. Deretter ble vi servert frukt som dessert.  Lunchen besto alltid av først en frukt juice, så minst tre varme retter og frisk frukt til dessert, deretter kaffe/te/varm sjokolade. Greit å være på tur men egen kokk!

Fjellene har imponerende flotte terraser, de er  smale for fjellsidene er bratte. Tenk hvilken jobb det er å bygge fjellsidene om til terasser hvor de kan dyrket mais! Vann må de som regel bære og det er vanlig å gå i mint 20 min en vei for å komme til vann pumpa – også 20 minutter tilbake. 

Mette og gode av lunchen har vi god tid til å hvile og se på ”livet” der vi har rastet.   Vi har ingen hast, ettermiddagen er lang og vi har god tid til vår siste etappe. Det er ofte folk rundt oss, disse kvinnene hviler ved en vannpost før de returnerer med fulle vannbeholdere.

En mann fletter kurver. Kurvene som bæres på panna i ulendt fjell terreng.

Kvinner sanker ved. Knekte grener og kvister, alt tas vare på.

Når vi ankommer rastplassen for kvelden har kokken og bærerne vært her lenge. 

Teppe lagt klart, vi serveres te/kaffe/varm sjokolade – og kjeks og nøtter. Bærerne har satt opp våre to telt, samt middagsteltet og doteltet (ja da vi hadde faktisk det! De grov en grop i bakken, og satte opp et lite høyt telt over, med dorull hengende i en snor fra taket, og der kunne vi i fred og ro - om ikke akkurat sitte så ….).

Nå dukket det ofte opp noen eldre menn. De står og ser på oss. Det er maoistenes utstendte, de er spioner.
Vi besøker Nepal i 2005, to måneder etter Kong Gyanendra’s kupp. Det er en tilspisset kamp mellom maoistene og regjeringshæren som er ledet av kongen siden regjeringen ikke lengre finnes.  Maoistene har fotfeste på landsbygda og i fjellene, de er usynlig tilstede. Mens sympatisører som ikke kan bruke si kamp gjør sin innsats med å finne ut hvem vi er og om vi bar våpen. I sine tradisjonelle klær og med ansikt som har levd sitt liv i fjellene kommer de og ser på oss. Vi har intent felles språk, unntatt smilet. Vi er fredlige, vi vil bare gå i deres vakre fjell.

Også barn dukket opp - for å sjekke oss ut, vi rare hvite som har reist hit for å  gå - vi som går bare for å gå. De går for å komme frem,  for å hente vann eller ved, for å komme til skolen,  men vi bare går??

Guiden lærer oss et enkelt “tiger og gjeit” spill, det kan spilles på bakken med pinner og stener og fungerer som en døråpner også til de mindre barna som ikke har lært engelsk enda. Vi fotograferte dem og de ler henrykt over å få se seg selv etter at bildet var tatt – kanskje har de ikke speil heller?  Digital kamera ble en døråpner! De pekte på skjermen og lo – er det meg?

Kokken er i gang med middagen. Den var et eventyr!  Først suppe, alltid en ny suppe, min favoritt var gresskar suppe med ingefær og sitron gress. Ummmmm. Alt lages med ferske indegredienser, her har de ikke toroposer! Og serveres med ferskt nystekt brød eller popadoms (indisk ”flattbrød” litt krydret).  Hovedretten skal bestå av minst tre ting nå også. Og avsluttes med dessert, hva synes du om varm nystekt eplekake med custard, servert på fjelltur i Himalaya?

Middagen ble servert inne i middagsteltet,- mens de andre måltidene var under åpen himmel sitter vi nå inne, med kandelaber og levende lys og med duk på bordet. Veldig hyggelig og langt mere luksus enn vi hadde tenkt oss. Det er nesten uvirkelig -

Sengetid kommer nokså tidlig, det blir mørkt – veldig mørkt når ingen elektrisitet finnes, og stjernene er veldig nær deg. Fantastisk å sitte å se på en himmel som åpner seg og liksom forsvinner innover i et hav av stjerner og små lysende partikler du ikke trodde det var mulig å se. Ydmyk takknemlighet for å få oppleve, få lære, få se - det er en opplevelse for livet.  Trekking i Himalaya ble så annerledes enn vi hadde regnet med – en fasinerende opplevelse, av møter med mennesker, av hvor mye god mat det kan lages på et transportabelet kjøkken (ikke forstår jeg at det er mulig og jeg skal ikke prøve å kopiere det heller!) men anbefales DET kan det!! 

Det er vanskelig å vite hva som var den største opplevelsen ved å besøke dette fasinerende landet, et av verdens fattigste land, med verdens høyeste fjell. Kanskje det var nettopp folket? De var så vennlige og imøtekommende, smilende og høflige. 

Mange ganger tenkte jeg at måten VI ble møtt på i Nepal - ville dessverre ikke fem nepalesere bli møtt med i Norge; vi ble bare møtt med smil og med Namasté - Som disse to jentene du ser bilde av over, hendene føres sammen og en sier Namasté – det uttrykker respekt og betyr både God dag – God natt – Hei og Takk. Enkelt og greit.

Namasté, Nepal.
Jeg kommer gjerne igjen.

Kathmandu ~ For meg har navnet en eksotisk klang, det er et morsomt å si ord, det er litt musikk og lyd og minner i ordet. Minner om en fatastisk by. Kathmandu kalles og så “Kantipur” - Kantipur betyr ”de lykkeliges by”.

Kathmandu er hovedstaden i det lille fjelllandet Nepal.
Nepal er et fritt og selvstendig kongedømme i Himalaya, det er landet som “eier” selveste Mount Everest , verdens høyeste fjell med sine imponerende 8848 moh.
Det er det eneste land i verden som ikke har et firkantet flagg.
Det er et av de fattigste landene i verden, hovednæringen jordbruk sysselsetter 80 % av arbeidskraften, og det i et fjell-land.
Nepal er landlocked, det grenser bare til andre land, til  India, Tibet og China.

Kathmandu befinner seg på ca 1400 moh og er en fantastisk by å besøke!

I 60 årene var Kathmandu selve stedet for hippier med dragning mot østens mystikk og Himalayas fjell. I dag er det en smeltedigel av øst og vest, av fastboende og turister, av hippier som aldri kom seg hjem og som rusler rundt med samme hestehale men med litt mere mage og langt flere rynker enn i glanstiden. Den er et miks av reklameskilt og mange hundre år gamle hus. Biler som tuter, støy, forurensing, frittgående gjeiter og marked.

Kort sagt;   Hovedstaden Katmandu har en for oss uvanlig byatmosfære og er et fasinerede utgangspunkt for å studere nepalsk hverdagsliv. Vi har mange minner - for meg gjorde en liten gatestump ved inngangen til Kathmandu sentrum størst inntrykk. Det var en gate uten alle turistskiltene; En smal gate hvor folk bor og lever, hvor det på den ene siden står to geiter og en ku som bundet ,og rett over på den andre siden ligger ei flådd gjeit ”hakket opp” i grove deler, med klovene på, ferdig til salgs. Og midt i det hele gjør noen barn lekser, en gammel mann passer et barnebarn, noen kvinner koker mat,  de prater, ler, det leves - sånn midt oppe i alt og ute på gata.

Sånne ting kan jeg jo ikke fotografere – respekt for landet og menneskene vi møter må være der – selv om jeg gjerne skulle ha festet denne lille gatestubben til minnebrikken!  Den forblir  i mitt minne som en utrolig kontrast og helt fjernt for oss i ”den vestlige verden”. Noen ting gjør seg da også best nettopp på netthinnen – det er vel derfor det å reise selv er tusen ganger bedre enn å lese om det!

Her får du noen glimt fra Kathmandu, en fasinerende og flott by!

Enhver ryggsekkturist med respekt for seg selv, skal vist ha tatt seg rundt i Nepal.  Og i Kathmandu er skiltjungelen med tilbud om turer, klatreutstyr, sekker, masasje (godt etter fjellturen!) og alt hva du kan tenke deg er overveldende.

I tillegg til de vakre Pashmina skjerfene selges det mye ullvarer, som luene på bildet over.

Tidlig morgen, to gutter er på vei til skolen, gateselgerne er på plass, Kathmandu våkner til liv.

Vareutvalget er det ikke noe å si på om du vil ha grønnsaker - og de spiser mye grønnsaker og belgfrukter. Kjøtt er festmat. Dal Bhaat Tarakari er det Nepalesere spiser mest av, det spises hver dag og består av
Dal = lentil soup, linse suppe.
Bhaat = ris
Tarakari = curry vegetable, grønnsaker kokt med krydder.
Linsesuppen, grønnsakene og en krydderblanding helles over risen, du rører det hele sammen med høyre hånd og spiser - selvsagt også nå med høyre hånd.
Venstre hånd brukes aldri til mat, det er hånden en vasker seg med (og andre ikke nevbare ting).

Men skal du ha kjøtt så kan du velge, frister gris og gjeit i dag?

På gaten selges også vakre blomsterkranser - i nydelige farger.

Var dette en lykkelig gris? Det ser ut som den smiler, der den ligger med bust og hår. Og de svarte små flekkene på det hvite flesket er fluer som koser seg i sola.

Dette er momo, det minner om kinesiske dumplings. Godt! 

Nepals naboland er Tibet, som ble okupert av Kina i 1959. Mange tibetanere bor i Nepal og det er et varmt forhold mellom Tibetanere og Nepalesere. Her er det to eldre tibetanske koner som er på vei gjennom Kathmandu’s gater.

To unge munker på vandring til dagens gjøremål. Religion er godt synlig overalt og viktig. Men det var en fasinerende åpenhet mellom hinduister og buddister . Mange sa de var halvparten av hver, og det gikk helt fint. Man tar litt herfra og derfra og lagde sin egen religion, ingen religionskrig her!

Er man hellig kan man legge seg hvor man vil, som på en av de flotte gamle plassene – og sove godt med duer rundt seg.

Khatmandu ligger på nesten 1400 moh, i norsk målestokk er jo det på fjellet!

Det er en miks av kultur og religion, av mennesker som bor og lever, og av hellige kuer som gjør hva de vil!  Det er en fasinerende by, sentrum er et virrvar av skilt, biler og sykkeldrosjer- av lyd og lukt og synsinntrykk!
Og litt utenfor sentrum ligger skattene som perler på en snor ~ de kommer i en annen post!