Musikk er en merkelig sak. Det er en enorm trigger for tid og sted - og stemning.
Jeg kan høre en melodi og være femten år igjen. Femten år og på dansegulvet med ham. På dansegulvet som ikke var noe dansegulv i egentlig forstand, og som til vanlig gikk under betegnelsen gymsalen.  Men noen få ganger i året ble den salen omgjort til fest plass, også kalt skoledans, og den varte helt til klokken ellve. De siste låtene var de beste, det var danse tett tett låtene - jeg er i den salen hver gang jeg hører den hese stemmen til Rod Stewart;

I am sailing, I am sailing,
Home again cross the sea.
I am sailing, stormy waters,
To be near you, to be free.

Jeg tror det er den første “trigger-sangen” jeg har. Sangen fører meg tilbake, selv om jeg må innrømme at jeg ikke klarer å plassere noe ansikt på ham, - jeg har navnet ja - og stemningen - men ansiktet har blitt borte med årene, og det er sikkert like greit….
Om “Sailing” var den første er det kommet mange etterpå. Sanger som har fulgt meg fordi de var hotte der og da  - den gangen noe spesielt skjedde, eller sanger jeg har brukt som trøst  og oppmuntring når livet har vært tøft. Å høre dem igjen er delvis bittersøtt - gir de gode minner er det bare en sånn smile-når-jeg-tenker-på-følelse, men de som minner om noe vanskelig er mere såre, de trigger en streng av vedmod.

Da jeg fikk mail fra en venninne med en oversikt over hvor du kunne finne DIN sang; måtte den selvsagt prøves ut! Jeg baserer nok mine minner delvis på andre ting enn hvilken sang som lå som nummer 1 på hitlistene i USA (i følge Billboard magazine), derfor blir det ikke alltid full klaff -men morro likevel!

Du finner oversikten her. Og kan ved å velge dato lett finne ut hviken sang som var nummer 1
- the day you were born
- the day you graduated from high school
- the day you were married
- the day your child was born
- the approximate date you were conceived

Den meste populære sangen den dagen jeg ble født har jeg aldri hørt før, men i følge fasiten er det denne, så kan jo du finne dine sanger ved å følge linken over å se om det passer bedre for deg!

De feirer i Nepal. Kongen er avsatt og må også flytte ut , jeg håper Nepaleserne går et roligere tid i møte. Det er en ny æra;

240 years old monarchial institution will see an abrupt end Wednesday.

Det har vært turbulente år for det vakre landet, med sine fasinerende byer, sine berømte fjell og sine subtropiske områder hvor du kan se nesehorn og tigre.

Nepal er ett av verdens fattigste land. Det har vært lange kamper.
I 1996 startet maoistgeriljaen kampen.  I 2001 drepte kronprisen nesten hele sin famile, da han skjøt 10 medlemmer, inkludert kongen og dronningen før han tok sitt egent liv. Kronprisen levde forøvrig noen dager etter massakren, han var nok mere treffsikker på andre enn på seg selv (om det ikke var flere involvert i skytingen…..) han levde lenge nok til å bli utnevnt til ny konge, ugjerningen til tross. Men hadde hele sin regent tid på sykehus hvor han altså døde etter noen dager.

Så har kongens bror, Kong Gyanendra, styrt Nepal som enevelde. Det spekuleres selvsagt i hvorfor kronprinsen gjorde det. En teori er at hans foreldre ikke bifallt hans valg av kvinne – en annen teori innebærer at dagens konge som altså er den døde kongens bror, hadde en finger med i spillet. Sanheten får vi vel aldri.

1 februar 2005 avsatte Kong Gyanendras regjeringen, fengslet flere politikere og innskrenket de borgerlige rettighetene i landet. Kongen foretok altså et “lite kupp” og satt med all makt i Nepal. Landet ble kastet ut i kaos. Vi besøkte landet under kongens enevelde.  Senere ble det valg hvor maoistene vant og kongen ble tvunget til å gi fra seg makten. Nå må han også forlate “huset sitt”.

En annen verden, med andre skikker. Vi er vant med å tenke litt stereotypt på kjønnsrollene, og tror nok at i mange land som vi regner som mindre utviklet enn oss selv, er kjønnsrollemønsteret meget gammeldags. Det overrasket at i Nepal var det en stor grad av likedeling på hva kvinner og menn gjorde. Det var svært vanlig å se menn, unge som gamle, bære og leke med små barn. Vi så mange eksempler på kjærlighet mellom fedre og barn som ble åpent uttrykkt. I alle fall var ikke barna noe kvinne-greier her!

En gammel mann på bussen.  Nepal er et fattig land, rikt på kultur og templer.  Landskapet er vakkert, været er behagelig, luften er ren og sikten perfekt. Menneskene åpne, vennlige og intereserte.

Måtte du få vokse opp i et land i fred og med bedre vilkår!

Døden er det enest sikre. Nå er den kommet nærmere. I dag er begravelsen og i dag sitter jeg her og er ikke med. Det er en del av prisen jeg må betale ved å flytte langt vekk. Man mister noe. Jeg går glipp av noen gode ting, som bursdager, fødsler og fester. Og noen god-vonde ting; som begravelser.

The straight line distance between Houston and Alesund is approximately 4761 miles or 7663 kilometers.

Det er skjelden en kjører rett linje mellom Houston og Ålesund, tross alt. En tur skal klaffe på mange plan og denne gangen gikk det ikke. Så er jeg der i tanker da - og de er faktisk gode. Et menneske som har satt spor er borte. Et menneske som var en del av min barndom, oppvekst og voksenliv. Jeg kan lukke øynene og høre latteren. Høre klikkingen av de høyhælte skoene, alltid høyhælte sko.

Det er sommer og glede i minnene.
Det er latter og god mat og prat.
Jeg er ikke der, men jeg håper begravelsen også bli sånn; med rom for alt det gode som var. Alt det gode som fortsatt er.

Fordi døden noen ganger kan tegne livet tydeligere. Vi er hva vi deler. Av tid, av tanker, av oss selv. Livet er ikke så kort - dagene er mange og hver av dem inneholder utallige muligheter til å dele, til å by av seg selv. Når livet er levd, i de tilmålte dagene man fikk, når man har berørt og blitt berørt, når man har elsket og blitt elsket, grått og lengtet, trøstet og blitt trøstet, hvis man har rukket å pakke ut gaven er ikke døden så vond.

 Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut. (Poul Bundgaard).

Trist er det. Men trist er noe annet. Trist betyr at man hadde noe som var bra. Trist er en god-vond følelse. Det er erkjennelsen av det gode man hadde en gang som nå er borte. Det er gode minner som lever videre alene. Vil du ha det gode, må du ta med det triste. 

Et menneske som har satt spor i meg er borte. Døden er så endelig, døden er “Aldri mere” tanken. Samtidig er det jo nettopp det endelige som gir livet verdi.
Som gjør det dyrbart. En neve tilmålt tid.

Life is a wonderful road, with twists and turns, obstacles along the way, dangerous cliffs to one side, beautiful scenery to the other. And always there are crossroads, places where you can decide what direction to take. And yes, sometimes we wish we could go back and take a different road. But we can’t go back. We might sometimes be able to take another road to the same destination, but we cannot go back.

The quality of your life from this moment on depends entirely on the choices you have not yet made. In most cases, you have all the information you need to make the best choices and build the ideal life. You might choose to ignore that information, but you have it.

May you live all the days of your life, David Leonhardt

Døden minner meg om at jeg må bruke tiden på ting som betyr noe.
Slik hun gjorde, hun som nå er borte.
For hun satte gode spor.

For å oppsummere med en lett omskriving av et velkjent epitaf som Johan Herman Wessel skrev for over 250 år siden; 

Man sukker, for hun er ei meer,
Man husker hvad hun var, og leer.

Hvil i fred kjære du.