Mars skal ha istapper som drypper og lager en god ploppende lyd når dråpene faller i den lille vannpytten, sånn “plopp-plopp her kommer våren -plopp- her kommer våren” lyd.  Snøsmelting du kan se -for hver dag er ringen under trærne litt større, litt mer gress blir synlig.

Og de første kommer. I hjørnet hass Tor  posserer den første sommerfuglen. De første er alltid verdsatt og vi har de som små milepæler. De siste derimot er vi ofte ikke klar over før øyeblikket er forbi. Den siste sommerfuglen du ser om høsten - du vet jo ikke at det er den siste…..

Det er de første som gis betydning,
den første hestehov,
den første trekkfuglen,
den første utepilsen - våren er her.
Endelig…….

Det ligger litt i genene, og følelsen er den samme om det er 30 grader og det jeg venter på ikke er hestehov men den første kolibrien. Den har ikke kommet enda.Men jeg venter og titter etter den.

Våren.

De fleste liker våren.
Det er noe med årstiden som gjør alt lettere. Da jeg var liten var våren (og spesielt uken etter påske) den beste tiden. Da fikk vi skifte til “små sko”. Vinterskoene ble satt vekk og kanskje kunne vi bytte ut strømpebuksa med knestrømper også! 

Våren er forventning og melankoli.
Dette diktet er bare så vakkert, sårt og vemodig. Litt som våren selv der den kommer, full av forventning og av minner, noen gode og noen litt såre, vemodige minner.

Noe som minner meg på at siden jeg har noen år bak meg - så er noen tog gått.
Noen var jeg med på en stund men valgte å gå av på en stasjon.
Noen tog gikk helt uten meg - fordi jeg somlet bort sjangsen, ikke turde å ta den da den var der.
Noe kan gjøres om igjen, men ikke alt. 

Å erkjenne at noen løp er gått for godt,  er en del av livet - men litt vemodig likevel.

Kanskje er det derfor Inger Hagerups dikt treffer så godt?  

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Inger Hagerup

Det er vår i Houston. Det bety at tempraturen vipper rundt 24-28 grader. Hele meg bli myk og varm og liksom tiner opp. Enda det ikke har vært frost i år.  Jeg pakker til Oslo turen og vet at det kan bli kaldt. Men jeg ønsker meg vår.  Jeg kjenner at jeg ønsker meg sol.

En sånn glitrende klar vårdag, hvor alle Oslo beboere knepper opp jakkene sine, løsner på sjerfet og titter lengselsfult mot uteresturantene som ikke er kommet ut enda. En sånn dag når alle snakker om våren og de fleste gjør det med glad forventning i stemmene sine. Men ikke alle. De fleste selvmord skjer om våren. Noen kjenner gleden som trykkende og vond. Gleden over alt som skal komme. Det blir så lett å huske alt som ikke kom. 

Jeg er litt sånn jeg og. Våren bærer så mye i seg. Det er så lett å bli revet med. Det er tid for planlegging og drømmer.
Eller melankoli*
Ettertenksomhet.
Noen har det sånn på nyttårsaften. Jeg har det sånn om våren. Uvilkårlig gjør jeg opp status. Sammenligner. 

Ikke med deg eller noen andre.
Jeg sammenligner meg selv. Hvor var jeg for så lenge siden - og hvor er jeg om så lang tid.  
Men mest hvor er jeg nå. Det er ikke alltid det ble sånn jeg tenkte.
Noen ganger ble det bedre. Noen ganger ble det verre. Når det ble bedre synes jeg det bare var rett og rimelig. At jeg fortjente det.
Når det ble verre synes jeg det er skikkelig kjipt og urettferdig. Ufortjent.

Jeg startet dagen ute. Med bare føtter rusler jeg ut. Det er litt sånn deilig kaldt under føttene for enda har ikke solen grepet tak i dagen, og hellene har fortsatt natten i seg. Jeg kryper opp i stolen med en kopp cappuccino og vifter litt med tærne mot solstrålene. 

Det er da jeg ser henne. Den lille grønne frøkna med blå øyenskygge som titter på meg. Hun var her først. Stille sitter jeg og beundrer henne. Hun er intens grønn og jeg vet det er fordi hun nettopp har vært på palmen min. Og den er grønn. Om en stund vil hun skifte farge og bli brunaktig. Hun er en liten kamelon.  Og ufattelig vakker. Spe-lemmet og kvikk. Øynene er dype og den blå øyenskyggen ser nesten komisk ut i den avslørende morgensolen.  

Vi er gode venner. Eller det er vi ikke. Men hun tåler at jeg er her. Vi har delt stol ofte, og om jeg ikke er for brå i bevegelsene blir hun. Jeg kan bevege meg sakte og gå inn og hente kameraet og fotografere henne også. Bare jeg gjør det litt forsiktig.

Kameloner er noen rare dyr. Hun er jo akkurat den samme. Egentlig vet jeg ikke om det er en hunn eller han heller - men altså;  
Hun er jo den hun er, enten fargen er brun eller grønn. Men det jeg ser forandrer seg - og jeg vet at jeg synes mest om henne sånn; irrgrønn og med blå øyenskygge.

Jeg prøver å huske det. At når noen ikke ser meg, når verden ikke går min vei….. så kan det være fordi jeg ikke lenger er så tydelig for dem.
At jeg trenger å bevege meg til et annet sted, få innpulser fra andre, å speile og bli speilet i noe annet. Noe som ikke gjøre meg grå.

Dette er som midt-sommer i Norge, tenker jeg, og noterer meg at jeg må huske tykke klær og lue når jeg drar dit på søndag - det kan fort bli et par timer i kø foran den amerikanske ambasaden og hvis jeg føler at jeg tiner opp nå,  vil kontrasten til Oslo bli stor, selv om det skulle blir den glitrende vårdagen jeg ønsker meg… 

Er det ikke rart hvor fort vi venner oss til endringene?
Vi er så tilpassningsdyktige vi mennesker. Jeg har til og med vent meg til at våren har sin dose melankoli, helt uavhengig av snøsmelting og gradestokk……

* Melankoli er nok feil brukt, for det er en diagnose. Men ordet er så vakkert. Litt sårt og vart og trist.
Jeg tar meg den frihet å bruke det likevel…..