Jeg henter seksten, snart sytten -åringen min på flyplassen. Han er lett å få øye på; han ser ut som en gresk gud (eller romersk om de var bedre), der han står lett henslengt å venter. Han fyller ut t-shorta med de muskuløse overarmene. I mine objektive mammaøyne er han perfekt, med det halvlange håret og de smilende øynene.

Han har vært på ferie og besøkt kjæresten. Hun er del av en familie som flytter rundt og må være med på lasset hun óg, slik min sønn har vært det. Ikke alltid så enkelt.

Nå er han tilbake.
Han smiler. Forteller. Gir gode klemmer.
Har til og med kjøpt gave. Fra en spennende designer, har han valgt ut et smykke til meg; 

…………….også tok jeg det i grønt for det står så godt til øynene dine

Smelt. Smelt.
Jeg er antagelig verdens heldigste mamma.

9 juni er en helt spesiell dag. Den forandret alt for alltid siden.

Siden 1989.
3-4 Juni 1989 var opprøret på den himmelske freds plass i Kina. Nyhetene, sjokket over fremgangsmåten - og tidtaking på rier, da startet du prosessen.
Før du ombestemte deg og drøyde litt. Ventet. Tok din tid og lot oss få vente litt til. 

Til 9 juni. Da kom du.
Og verden ble aldri den samme.

Du gav livet nye dimensjoner av glede, kjærlighet og ydmykhet -  dimensjoner jeg før ikke ante fantes til.
Mange spørr hvor tiden ble av. Det gjør ikke jeg. Jeg vet hvor den ble av.
Det er tross alt lenge siden ditt dunete lille mørke hode med søt babylukt hvilte tungt (hvordan kan noe så lett hvile tungt?) mot halsen min. Lenge siden. Det er stabbing som ble til reise seg og gå og så ta verden i bruk på egen hånd, det er babling som ble til ord og meninger som ble til det mennesket du er og som tar de valg du gjør, det er trassalder som ble til selvstendighet og evne til å ta vare på deg selv, det er skuffelser og gråt som ble til åpenhet og lærdom om at livet går videre -av og til mere på tross av enn på grunn av, det er latter og glede som ble til levd liv, det er et utall av små skatter i hukommelsen.
Det er nesten 7000 dager hvor jeg har fått lov å være mamma.  

Takk kjære du - for alt du har vært og alt du er. For alle diskusjoner, for alle egne tanker og meninger. For at du tørr å gå dine egne veier. For nærheten din. For at du er der. For at du er du. Jeg er ufattelig stolt av deg!

Takk - og Gratulere med 19 års dagen!  

Jeg er mamma til tre. Jeg planla, og var så heldig at jeg fikk det jeg ønsket - nemlig tre barn med to år mellom hver.  Dermed har du selvsagt allerede forstått at jeg tilhører de heldige som ikke vet hva svangerskapskvalme, kolikk og våkenetter er. 

Det er noen år siden jeg kunne svare 2-4-6, når folk spurte om jeg hadde barn og hvor gamle de var.  Nå er jeg mamma til tre tenåringer på 14-16-18. 

En gang trodde jeg trodde dem;  alle som kommenterte mine tre med “Bare vent til de blir tenåringer, tenk deg 13 -15 og 17 på engang!!  De som ristet på hodet og lo litt av hvor ille jeg ville få det.

Men de tok feil.

Barn er mest glede.
Men ikke bare de små, myke, dunete nurkene med gryntelyder,eller den hoppende toåringen som roper “se på meg, se hva jeg kan”.
Ikke bare den snusfornuftige og veslevoksne seksåringen som starter skolelivet og i utgangspunktet ikke forstår hva de trenger denne læringen for.
Mere enn noe er tenåringene en glede. De hjelper meg å vokse. Ved å utfordrer mine synspunkter og verdier, ved å se mine feil. De kjemper for å leve sitt liv på sine premisser og dermed lærer de meg å gi slipp. 

Har du hørt Hans Børli’s vakre dikt?

MINNENE

Ta det med deg !
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Etter at jeg kom over diktet til Hans Børli har jeg tenkt mye på hva det er som holder oss,   hva gjør at vi kommer gjennom, at snøskredet ikke styrter utenfor? Hva ER disse stråene, minnene,   som kan redde livet vårt en dag i vinterlandet?

Jeg har prøvd å definere mine strå, og fundert på hvilke strå jeg gir mine barn med seg på livsferden. Snart skal de leve sine egne liv, har de strå nok tenker jeg, kjenner usikkerheten på om det var godt nok, det jeg gjorde. Lener meg på vissheten om at du alltid kan samle NYE strå. Det er ikke bare barndom som teller, det er venner langs veien også, og vi som har flyttet ut vet at de ER der –også om de fysisk er tusen på tusen mil borte!

Men altså barndom – eller oppvekst om du vil. Blandt mine strå er noen fraser. Det ene er fast knyttet til min far, som alltid sa;

Tenk deg om så finner du en løsning.

Hvor godt er ikke det!?!
Som voksen så ser jeg at det først og fremst rommer en ufattelig tro - på meg! Jeg kan!! En overbevisning om at bare jeg tenker meg om så vil jeg finne en løsning som duger. En overlevelses strategi som har hjulpet meg mange ganger!!

Det andre er ansvarlighet. FRIHET UNDER ANSVAR var mor og fars holding. Og det førte kanskje til at for meg er fortsatt frihet og ansvar tett linket sammen. Derfor kjenner jeg meg igjen i Bjørneboe som sier;

”Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv,»

Og det passer jo på alle områder – og   favner vel alt som handler om å bryte med noe; med det øvrige samfunns konvensjoner eller nedarvede mønstre. Det handler om å finne sin vei og å ta seg den frihet å velge det som er riktig for en selv.
Og frihet er i bunn og grunn er det samme som ansvar.   Når man velger friheten, da må man ta det fulle og hele ansvaret for det man gjør selv, og man har – i ytterste konsekvens – ingen å støtte seg til.

Annet enn stråene –   de nye og de gamle.

Minstemann vil alltid være minstemann selv om han går i åttende klasse, har vokst fra meg og skoene tar alt for mye plass i gangen. (Hadde barn før i tiden så store føtter? Jeg vet at høyden på rekruttene   har økt, men hva med føttene?) 

Den ikke så lille Minstemann har vært syk noen dager.  Ikke tenåringssløvhet men høy feber har lenket ham til senga. Heldigvis også over helga, å være borte fra skolen er ingen enkel sak.  Eller, det er enkelt nok å være borte, men som den førstefødte treffende sa en gang;
“Jeg vil ikke være syk. Det bare straffer seg.”

I to dager har det tikket inn mailer med oversikt over hva dagens undervisning har vært og med vedlegg av grafer og oppgaver og påminning om at i dag var det test; du får den når du er tilbake. God bedring.

I går var han tilbake; og nå er han nesten i rute, historie prøven resten av klassen hadde på mandag tok han i lunch pausen (i timen ble det undervist nytt stoff) mens den store innleveringen om Shakespeare’s Rome og Juliet har han fått en dag ekstra på. Ren bonus.

Jeg fikk strafferabatt når jeg var syk. Ingen lærere ringte med lekser og oversikt over dagens undervisning. Dessuten,  flere dager etter at jeg var tilbake på skolen kunne jeg ligge bakpå. Det gjaldt bare å sette opp ett litt forvirret utrykk og mumle noe om ” har vært syk….”. 

Det er kanksje ikke straffbart å være syk her, men det straffer seg. Det blir dobbelt så mye å gjøre etterpå. Det vet han og derfor presser han inn  det han makter mellom smertestillende og feberdøsing.  

Bak i hodet på mammaen til den ikke så lille Minstemann ligger tanker om at kroppen og hodet trenger hvile, at det tar tid å hente seg inn igjen, at det burde være lov å være syk. At en balanse mellom strafferabatt og dobbel straff hadde vært fint.

Vitaminer og frukt står på handlelisten, heller frisk og glup enn syk og …..