Jeg føler meg skjelden gammel. Ikke sånn inni-meg-gammel. Dagny Tande Lie har sagt ” Et hjørne av mitt hjerte, er ennå tyve år”. Jeg vet ikke om tyve er rett tall, men jeg tror vi på et stadium, et ganske tidlig stadium i livet, slutter å bli eldre, sånn følelsesmessig. Rett nok gjør vi flere erfaringer, får noen flere sår og nederlag, høster noen seire, får flere rynker og mindre eller gråere hår, blir litt mere ydmyke, blir litt mere kjent med oss selv, litt mindre redd for hva andre måtte mene, gir litt mere faen i hva vi bør og ikke bør, ser verden i et litt større perspektiv -
Kanskje. Hvis vi er heldige.
Men inne-i-oss-selv sitter vi og blir ikke eldre enn sånn rundt noen og tyve, eller der omkring.

Men akkurat i dag, I dag kan jeg se på meg selv utenfra og tenke; du er jo gammel! Jeg kan huske meg selv fra mange år tilbake da jeg så på de som var der jeg er i dag og så gamle mennesker.

Youth is not a time of life - it is a state of mind,
it is a temper of the will,
a quality of the imagination,
a vigor of the emotions,
a predominance of courage over timidity,
of the appetite for adventure over love of ease.

Nobody grows old by merely living a number of years.
People grow old only by deserting their ideals.
…
But so long as your heart receives messages
of beauty, cheer, courage, grandeur
and power from the earth,
from man and from the Infinite,
so long you are young.
         (Samuel Ullman)

Jeg har både fødselsattest og gangsyn nok til at jeg ser det - sånn forventet livslengde tatt i betraktning, tilhører jeg de som er i alle fall nokså voksne. Og i det jeg slutter å si gammel og begynner å si voksen, så vet jeg det - jeg har flyttet grensen for gammel noen år.
Flyttet den noen år over min egen alder.
Tegn godt nok.

Likevel, jeg føler meg skjelden gammel. Det har stoppet et sted inni meg, et sted rundt noen og tyve. Men noen ganer siver det inn med større styrke.
Som i dag.

Jeg har ikke bursdag.
Men det er 
8736 dager
1248 uker
24 år siden jeg giftet meg.

Neste år er det sølvbryllup. Og det var det da virkelig bare gamle mennesker som hadde?

Men siden jeg lytter til den inni-meg-følelsen som stoppet et sted for nokså lenge siden, så gir jeg blaffen og feirer dagen med rocke konsert med Bruce Springsteen, og han er vitterlig mye eldre enn meg også, men sikket ikke inni seg han heller!

Mars skal ha istapper som drypper og lager en god ploppende lyd når dråpene faller i den lille vannpytten, sånn “plopp-plopp her kommer våren -plopp- her kommer våren” lyd.  Snøsmelting du kan se -for hver dag er ringen under trærne litt større, litt mer gress blir synlig.

Og de første kommer. I hjørnet hass Tor  posserer den første sommerfuglen. De første er alltid verdsatt og vi har de som små milepæler. De siste derimot er vi ofte ikke klar over før øyeblikket er forbi. Den siste sommerfuglen du ser om høsten - du vet jo ikke at det er den siste…..

Det er de første som gis betydning,
den første hestehov,
den første trekkfuglen,
den første utepilsen - våren er her.
Endelig…….

Det ligger litt i genene, og følelsen er den samme om det er 30 grader og det jeg venter på ikke er hestehov men den første kolibrien. Den har ikke kommet enda.Men jeg venter og titter etter den.

Våren.

De fleste liker våren.
Det er noe med årstiden som gjør alt lettere. Da jeg var liten var våren (og spesielt uken etter påske) den beste tiden. Da fikk vi skifte til “små sko”. Vinterskoene ble satt vekk og kanskje kunne vi bytte ut strømpebuksa med knestrømper også! 

Våren er forventning og melankoli.
Dette diktet er bare så vakkert, sårt og vemodig. Litt som våren selv der den kommer, full av forventning og av minner, noen gode og noen litt såre, vemodige minner.

Noe som minner meg på at siden jeg har noen år bak meg - så er noen tog gått.
Noen var jeg med på en stund men valgte å gå av på en stasjon.
Noen tog gikk helt uten meg - fordi jeg somlet bort sjangsen, ikke turde å ta den da den var der.
Noe kan gjøres om igjen, men ikke alt. 

Å erkjenne at noen løp er gått for godt,  er en del av livet - men litt vemodig likevel.

Kanskje er det derfor Inger Hagerups dikt treffer så godt?  

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Inger Hagerup

Det har vært blogget mye om sannhet i det siste.  Og vi snakker om det. Hva som er sant. Hva som ikke er sant. Det ligger nedfelt i oss som en grunnsten - I  min barnelærdom het ett av de ti bud “Du skal ikke lyve” , eller sånn husker jeg det i alle fall. Men når jeg søkte for å  finne ut hvilket nummer det budet hadde, så fantes det vist ikke - det er en smule mere spesifikt; “Du skal ikke tale usant om din neste”  lyder det, og er forøvrig nummer 8.  

Det var både den intense nettdebatten , denne posten borte hos Sissel og debatten her i USA rundt både den boka og ikke minst forrige debatt (som egentlig var samme sak) om boka “A million Little Pieces” som satte tankene mine igang.

Sannhet er nemlig en viktig ting. Neste hellig.  Du bøller ikke med sannhet, og defintivt ikke med Oprah’s definisjon og bokklubb… 

James Frey shook up Oprah’s Book Club with A Million Little Pieces — a detailed account of his battle with drug addiction and experiences in rehab. But it was the ensuing debate about the line between fiction and nonfiction that really rocked the literary world. (fra b&n )

A million Little Pieces også kalt  A Million Little Lies - begge deler er ganske treffende. For sanneheten består ofte av en million biter - Og hva er egentlig sant og for hvem? 

Så mange slags sannheter

Sannhetsbegrepet er mangfoldig. For hva er  sannhet?
Det kommer antagelig ann på sammenhengen. Du finner en grei oversikt over teorier  og filosofer i Tidskrift for den norske legeforening. Der drøftes sanhetsbegrepet - jeg nøyer meg med å sitere dette;

Sannheten som det subjektive
Når vi skal forstå hva sannhet er, må vi ifølge Søren Kierkegaard (1813 - 55) holde oss til det enkelte menneske.
Sannhet blir ikke oppdaget kollektivt som ved avstemning. Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell, men ikke tilfeldig og vilkårlig. Sanne erkjennelser er slike som er vesentlige for subjektet, og det vesentlige har sammenheng med forholdet til det å eksistere. Sannhet blir for Kierkegaard identisk med tro, men ikke nødvendigvis religiøs tro. Den kan også gjelde etiske anliggender. Det gjelder «å være i sannhet». Kierkegaard nekter ikke for at det fins objektive sannheter, men eksistensielt er slike sannheter likegyldige.

 Det er vel denne sannheten vi sliter med. Den som er vesentlig for subjektet. Og subjektet er selvsagt meg.

Det var det med brillene da… 

Jeg har blitt skuffet noen ganger, jeg har trodd og regnet med mennesker som plutselig fremstår som noe annet enn de var.  Skuffelsen er min og i øyeblikket er det vondt og sårende når mennesker du regner med skuffer deg.

I ettertid kan jeg se at det kanskje ikke er menneskene som har forandret seg så mye. Mere brillene mine. For objektivt vurdert er som regel ikke handlingene så veldig ulike, men min vektlegging, min sårbarhet, hvor nær jeg er det det handler om vil være forskjellig. Så når mennesker handler som de gjør - følger sitt mønster så å si, så er det ikke alltid det rammer meg. Men når det gjør det - så fremstår de i et annet lys. Mens det egentlig er jeg som har flyttet meg.

Er du med?

Min opplevelse av sannhet er min. Og sånn må det være. Å være objektivt tilstede som betrakter er ingen ønsket posisjon. Vi skal leve. Vi skal håpe og tro og tolke i beste mening. 

Det vil innebære at vi lager oss noen blindsoner, og akkurat som i trafikken er det nødvendig å sjekke disse blindsonene - dødvinkelen før man svinger. Men egen utvikling skjer ofte ubevist - vi ser det tydligst i ettertid. Søren Kierkegaard sier det ganske treffende:  “Livet leves forlengs, men forstås baklengs”. Dermed er jeg ikke så bevist på at jeg skifter fil, foretar en sving - og du vet hvordan det går, når du skifter fil og det ligger noen der fra før som ikke flytter seg? Riktig; De treffer deg.

Skuffelsen inntreffer - men de kjørte jo bare i sitt spor de. De fortsatte i blindsonen min - der de alltid har vært. Det var jeg som flyttet meg.
Vinkelen ble annerledes. Nå ser jeg det som lå i dødvinkelen før. Jeg liker det ikke. Men jeg innser at det antaglig har vært der hele tiden. 

Andre har sett det tydligere, de som kommenterer  med “det burde du jo ha forutsett” - men det gjorde jeg ikke. 

 Dag Hammarskjöld sier “Den lengste reisen er reisen innad”.  Jeg opplever det som veldig riktig, den lengste og vanskeligste reisen er reisen i oss selv.
Å bli kjent med hvem vi er.  Å finne ut hvorfor vi handler som vi gjør, reagerer som vi gjør.
Å finne hva som har preget oss, hva livet har lært oss gjennom barndom/oppdragelse, skole, jobb og erfaringer - de gode og de vi ønsket å slippe.

Alle mennesker vi møter som setter spor. Mange gode spor. Spor det er lett å følge.
Men ikke alle - Og hvorfor vi lar noen mennesker sette spor vi ikke trives med?

Egen refleksjon gjør veien lettere

I forhold til sanheten og skuffelsen - så er det litt lettere å gå videre når jeg tenker at det faktisk ikke er DE ANDRE som er problemet. 

Det kan være min nærhet til situasjonen, at det de gjorde akkurat nå, treffer meg. Mens når de handlet på samme vis sist, så trakk jeg på skuldrene - det rammet meg ikke. Jeg la kanskje ikke helt merke til det engang.
Det gjelder motstatt også - når jeg sårer noen, og står undrende igjen - og lurer på hva skjedde nå?  Så kan det være at de har gått videre, i sin reise, skiftet et spor. Kanskje mine handlinger lå i blindsonen før og blir så voldsomt tydelig for dem nå?  Jeg behøver ikke ta det personlig, men jeg kan lære av det - og gå videre i min egen reise.

Hvis jeg er villig til å ta den indre reisen -å bli kjent med meg selv og hvem jeg er i dag, hvem jeg var akkurat nå. Hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde.

Min verden er min - og mitt ansvar  

I de nære relasjonen - til en partner, til dine barn og nære venner - trengs en stor dose ydmykhet.
Jeg må ønske å forstå hvorfor mine handlinger sårer. Jeg må unngå  forsvarsposisjon -  å se at de har skiftet fil, at jeg ikke er i samme dødvinkel som før, det kan være spennende, men oppleves ofte truende.
Skal nære relasjoner bestå må det være nok åpenhet og nok vilje. Ingen lett oppgave

“Det er tre ting som er hardt her i verden: stål, diamanter og det å lære seg selv å kjenne.” (Benjamin Franklin) Og blandt dem er den siste den desidert mest verdifulle.

I alle andre relasjoner - der vi innimellom opplever problemer med  sannhet og  løgn, der vi føler skuffelse og overtramp, kan det være greit å huske at min verden er bare min, og ingen kan se den slik jeg gjør. De har andre erfaringer, andre historier, andre assosiasjoner. Ikke nødvendigvis bedre. Ikke nødvendigvis verre. Men anderledes. 

Jeg kan kun forandre meg selv.
Og min sannhet er antagelig bare sann for meg selv. Vi behøver ikke sloss om hvem som har rett - men en dialog må til om jeg ønsker en relasjon utover prat om vær og vind. Mennesker som betyr noe for deg, berører deg -som regel godt, men også opprivende og vondt.

Det må det snakkes om - ting man biter i seg blir ikke borte. De biter seg tvertimot fast.

Men om jeg erkjenner at Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell (Kierkegaard) så kan det være lettere å opprette dialogen og ikke havne i en opphetet debatt.  [Dersom du er usikker på forskjellen på dialog og debatt så stikk over til  grøftekanten!]

Som min venninne Marit sa;

Problemer opphører ikke nødvendigvis, men en ser gjerne annerledes på et problem, når man har utdypet sin historie, når det kommer opp en annen historie om en selv,- vi blir vel ofte det vi tenker.

Vi blir vel ofte det vi tenker. Hvis det er sant er det jammen viktig å være klar over hva og hvordan jeg tenker.

—– 

For ordens skyld, det er ikke bøkene jeg har snakket om.  Når en forfatter sier dette opplevde jeg - for så å bli avslørt, behøver man ikke debatere sannheten. Men vi reagerer ulikt på å ”bli lurt” - og når det gjelder bøker har jeg en pragmatisk holdning - forutsatt at boka ikke utgir seg for å være en fagbok så tenker jeg som  den italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600);

Om det ikke er sant, så er det i hvert fall godt funnet på.

A bird does not sing because he has an answer. He sings because he has a song!

Har du tenkt over at det viktigste i livet er helt usynlig?
Kjærligheten du har til dine barn, til din kjæreste, din tro, gleden, sorgen, håpløsheten eller håpet, ingenting å ta bilde av - ikke håndfast materie. Du kan ikke bevise ved “synlighet” din kjærlighet og like lite legge din sorg synlig til skue.Vi forstår hverandre, men bare stykkevis og delt - vi gjenkjenner og tror vi vet noe om hvordan andre har det, hva andre føler. Men gjør vi egentlig det, hvor store feilmarginer opererer vi med - når vi tolker og vurderer mennesker, og elevene våre? Hva vet vi om belastninger og erfaringer som ikke er våre egne, hva vet vi om grenseområder og knivsegger vi selv ikke har beveget oss på?

Forskere har sett at fisk - i akvarier som har vært delt i to med en glassplate, også etter at glassplaten er fjernet, beveger seg som om glassplaten fortsatt var der.

Det sies at bananfluer som klekkes og lærer å fly i beholdere med lokk, fortsetter å fly innenfor beholderens begrensninger også når lokket er tatt av. Hvor mye annerledes er vi mennesker og vi lærere?Hvor bananflue lignende er våre svev, hvor ofte våger vi oss på svøm i nytt farvann? Sjekker vi om lokket er av, glassplaten er fjernet, eller beveger vi oss fortsatt innenfor de rammene vi tror må være der?

Hvor mye forstår jeg og hvor langt evner jeg å se?

Normalitet og avvik? Hva kvalifiserer til en diagnose? 

I dag rystes vi av psykiatriens behandling av tatere og homofile i vår nære fortid. Kan fremtiden avsløre like rystende feil, som vi i dag er blinde for å se?

Min flinkhet - når jeg tror jeg har svarene. Alle som har studert og lært noe - vet at horisonten utvides, til mer og ukjent land, mot en uendelighet av nytt å lære.

Om jeg hadde lest alle bøker som var blitt utgitt og oversatt til norsk, ville jeg likevel bare ha lest en liten promille av de bøker som finnes i verden. I tillegg leser jeg med briller min kultur har gitt meg, et kulturelt filter som kan fungere som nye ”lokk” og ”glassplater”.

Når vi voksne, lærere og kollegaer ofte bruker mye energi på å få rett, ha rett og tidvis fremheve hva vi kan. Når vi utreder, kartlegger, vurderer og evaluerer, lager rammer der noen passer inn og andre faller utenfor. Det er et stort ansvar vi forvalter i det skrevne ord – om mennesker i rapportene våre.

Jeg tror at ingenting er absolutt - at vi alltid vil se fjell og utfordringer ulikt, ut fra vårt eget ståsted. Det er ingen motsetning i det å ha tro på hva jeg står for, og samtidlig være ydmyk for at livet kan være større og mer komplisert enn jeg fatter.

Vi kan vitsen om de to blodlegemene, som var blitt uvenner med hverandre - fordi det ene blodlegemet påsto at menneske fantes!Etter mange års arbeid med de mest sårbare og tyngst belastede ungdommene i Oslo, har jeg lært mye - og innsett at det er uendelig mye jeg likevel ikke vet; om å føle seg utenfor, om rusavhengighet, kriminalitet, vold, omsorgsvikt, om gjengtilhørighet, prostitusjon, psykiske vansker, migrasjonsproblematikk - listen er mye lenger.

Det er stor forskjell på å være lærer på fengselsbesøk - og den som sitter inne.

Møte med livets ytterpunkter, der ingen lærdom og kunnskap holder. Den dypeste smerte, umulig å kle i ord - når unge mennesker, som skulle hatt livet foran seg - likevel går ut av tiden.

Livet er så skjørt, vi har så ulike forutsetninger, så ulike byrder å bære - så ulike liv å leve.

Gjennom alt jeg har erfart, fremfor alt jeg har lært – har jeg fått tro på håpet.

At håp er viktigere enn all teoretisk kunnskap.

 ”Det er når morgenglansen falmer til middagstretthet, når musklene skjelver under presset, når veien synes uendelig og ingenting skjer slik du ville – det er da du ikke skal nøle.”Dag Hammarskjõld 

Å gi mennesker håp - håp om at de kan mestre, at ting kan endres, at fremtiden kan bli bedre, at mirakel kan skje, at det håpløst smertefulle kan endre intensitet og over tid bli til å bære.

Jeg klamrer meg til håpet for min egen del, glipper det – hva er det da tilbake?

 ”Først og fremst skal du bruke øynene og kikke rundt deg, overalt hvor du er, for de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest uventede stedene. De som ikke tror på mirakler – vil aldri finne dem.”Ronald Dahl 

Selv drømmer jeg om at tiden selv, må være som en glassplate - en plate som engang fjernes, slik at skille mellom liv og død, syk og frisk, venn og fiende, håp og håpløshet ikke lenger er.

I håp om at det skjer – prøver jeg å bruke mellomtiden på å øve meg; på å fly utenfor mine lokk, på å svømme dypere ut på ukjent farvann, på å samle glad latter og gode øyeblikk på store syltetøyglass og på å skru opp varmen - så jeg kan leke barbeint sommer på kalde vinterkvelder.

Brit Gording 

—

Teksten er altså ikke min. Men skrevet av min søster.  Jeg synes det er en flott tekst som sier mye -  og fikk lov å legge den ut her!
Bildet er mitt - en helt vanlig spurv som ikke ble fanget i all piggtråden -