Nå vet jeg at Iohn Bates, han som ligger begravet i New York, det er vel forresten ikke mye igjen av ham etter nesten 250 år, ikke var noen sjørøver likevel. Husker du posten om ham? Han som kanskje var sjørøver, fordi han hadde sånne stilige knokler i kors på graven sin?

Knokler på gravstøttene er ikke så vanlig, det er mer engler og kors og blomster og stjerner nå - men før; før var knokler helt vanlig. Og altså ikke noe tegn på at du hadde vært sjørøver! Det er bare en tegn på at du døde for lenge siden, og det stemmer jo for Iohn Bates døde i 1770.

Kunnskapen fikk jeg da jeg besøkte Boson og gikk The Freedom Trail. Det er en gårute som snirkler seg gjennom Bostons sjarmerende mix av moderne arkitektur og gamle hus med historisk sus og minnesmerker fra USA’s frigjøringskamp. Den går også innom to gravplasser, og her er det mange knokler å se på gravstøttene, dødninghoder også, tidvis med vinger og blomster. Dessuten fikk jeg informasjon om bruken av symboler og tekst på gravstøttene. 

Dermed fant jeg ut at det er en historie bak det å bruke hodeskaller og knokler på gravstøttene også;

A death’s head, often with wings and/or crossed bones, was a stylized skull. Some have speculated that winged skulls were intended to symbolize a combination of physical death and spiritual regeneration. It is important to note that Boston-based Puritans did not advocate using religious symbols, such as cherubs, Christ figures, or crosses in their meetinghouses, on church silver, or on their gravestones. Puritans were adamantly against attributing human form to spiritual beings such as God, angels, or spirits.

Også inskripsjonen er anneledes enn vi er vant med. Det er ofte en nøktern beskrivelse av personen, litt sånn korte data, og lite “føleri”.

Gravsymbolene endret seg; 

By the 1690s, another iconographic motif began to appear on Boston’s gravestones. Called a winged cherub or a soul effigy, this motif was characterized by a fleshy face, life-like eyes, and an upwards-turned mouth. Some historians and students of material culture have asserted that the greater use of winged cherubic images, which have been interpreted as a symbol for the soul’s flight to heaven, was indicative of changing religious sentiments.

Kort sagt, litt mere ansikt og litt mindre hodeskalle, litt mere engel og litt mindre sjørøver kanskje? Og også inskripsjonene endret seg til å bli mere “poetiske” etterhvert;

 In addition to the imagery, the language and tone of the epitaphs changed during this period as well. Instead of stark and foreboding messages about life and death, epitaphs began to reflect new ideas about resurrection and the afterlife. Commemoration of the dead for the benefit of the living became the underlying theme.

Det er fascinerende mye historie i gamle gravstøtter. Sikkert like mye i Norge som i USA, tror jeg må spore opp en gammel kirkegård neste gang jeg er i hjemlandet - har du en å anbefale?

Noe snakker man ikke så høyt om, noe nevnes knapt - men det betyr ikke at det er uviktig. Noen ganger kan det faktisk være svært viktig. Dette er en sånn ting.
Når du er i byen (hvor nå enn din by er), eller når du er ute og handler - og må. Hvor går du da? Finnes det toaletter i byen din? Da mener jeg rene, innbydende toaletter hvor du slipper å holde pusten og synes det er ok å gå inn?

Amerikanere som har vært i Norge eller Europa har fått det med seg. Det er mange forskjeller mellom Norge og USA. Både på den ene og den andre måten. Og dette er en av dem. Uavhengig av om man kaller det toalett, toilet, restroom eller wc, vi kommer ikke heldig ut av vurderingen.

Vist har vi noen offentlige i Norge, da må du betale dyrt for å sette deg ned, om du orker å sette deg i det hele tatt (besøkt Oslo S i det siste?)
Amerikanere kommer tilbake fra Norgesferien og snakker varmt om fjell og fjord - og med forundring på toaletter som koster en formue (2 dollar for å tisse?!) og som i tillegg er lite innbydende og mangler basisvarer -som papir og håndsåpe.

Toaletter bør man finne når man trenger dem,  og det gjør vi her. I imponerende grad. Jeg pleier å si “this is america “;  et toalett og noe å spise er aldri langt unna. De er alltid gratis og de aller, aller fleste butikker, enten du handler mat, klær, sko eller utstyr har kundetoaletter. Det er det lite av i Norge. Bare om du har med deg et lite barn kan du kanskje, aller nødigst få lov til å låne et toalett. Om det er barnet som må.
Hva gjør du ellers? Sniker deg inn på McDonald’s og overser “kun for kunder” lappen på døra?  

Jeg tenker at det er god butikk også jeg - å prøve klær når du “må” er ingen hyggelig opplevelse nemlig

Kanskje  AhaJokes har løsningen? Legg merke til at du her får to i ett - og med stadig økende bensinpris….

Jeg henter seksten, snart sytten -åringen min på flyplassen. Han er lett å få øye på; han ser ut som en gresk gud (eller romersk om de var bedre), der han står lett henslengt å venter. Han fyller ut t-shorta med de muskuløse overarmene. I mine objektive mammaøyne er han perfekt, med det halvlange håret og de smilende øynene.

Han har vært på ferie og besøkt kjæresten. Hun er del av en familie som flytter rundt og må være med på lasset hun óg, slik min sønn har vært det. Ikke alltid så enkelt.

Nå er han tilbake.
Han smiler. Forteller. Gir gode klemmer.
Har til og med kjøpt gave. Fra en spennende designer, har han valgt ut et smykke til meg; 

…………….også tok jeg det i grønt for det står så godt til øynene dine

Smelt. Smelt.
Jeg er antagelig verdens heldigste mamma.

Noen ganger er man heldig og bloggverdens svar på sånne litt tullete kjedebrev, gjør ditt og send videre datt, som meme egentlig er,  kan faktisk føre til noe helt eget.
Bok meme’et har blitt postet på diverse blogger i det sise, og det var hos Lothiane jeg fant det.

Det unike, gode boktipset. Og det var denne setningen som gjorde at jeg falt;

På en måte minner han om hovedpersonen i “Den merkelige hendelsen med hunden den natten“.

 ”The Curious Incident of the Dog in the Night-time” er en fantastisk bok. Den har “vært i meg” siden jeg leste den. Den er underfundig og morsom og tankevekkende og annerledes!  Det er vanskelig å forklare; det er en bok du bør lese. Helt enkelt. Og den er uten alder. Den treffer både litt store barn og voksne.

Etter å ha lest The Cucirous Insident, gledet jeg meg stort til Mark Haddon’s  neste bok “A spot of bother”, den anbefales også!  (Klikk deg inn på siden hans via lenken over. Bare den åpningssiden gjør deg glad!)  

Men altså;
siden Lothiane indikerte at disse bøkene ligner; så løp jeg (det betyr egentlig kjørte, dette er Houston her kan man ikke gå - annet enn i parkene) til bokhandelen, og fant boken.  Og siden har jeg vært oppslukt.

Underfundig og morsom

Dette er ikke mere av det samme. Men jeg forstår hva Lothiane mener. Det er noen paraleller. Det underfundige, det overraskende, det morsomme, det tragiske - den usammenhengende blandingen av tegninger, forklaringer og historie. Alle de springene trådene som danner - ikke en lenke, mere et nett kanskje, noen ganger krysses de, andre ganger er de bare incredibly close.

Det er historien om ni år gamle Oskar, som er oppfinner, frankofil, spiller tamburin og shakespeare, lager smykker og brevveksler med Stephen Hawking og Ringo Starr. Han er en pussig skrue (som 15 årige Christopher men hunden om natten), med sine hang-ups. Som å bare ha på seg hvite klær.
Som Christopher har også Oskar et opdrag, han må finne ut hvor nøkkelen han finner i farens klesskap passer. Faren er død. Han omkommer i 9/11, i attentatet mot  World Trade Center.

Men bak historien om Oskar utfolder det seg en annen historie - for det er minst like mye historien om Oskars besteforeldre - de har et særegent liv og en historie som blir i meg.

Men også sår -

Historien slipper ikke, for det er i stor grad en historie om livet vi ikke tørr leve.
Om alle hindringer vi lager for oss selv.
Om tap og sorg. Om følelser som stenges inne. Om ord som ikke kan sies, følelser som ikke kan føles -
Om redsel for å miste som blir til redsel for å elske.
Det er på mange måter en veldig sår bok, en bok om lengsel, om frykt, om valg. Om livet.
Men glitrende godt fortalt, du overraskes gang på gang, det kommer nye innspill, historien tar nye veier - og føres delvis sammen. Som livet selv. 

 Author Jonathan Safran Foer has emerged as one of the most original writers of his generation. With humor, tenderness, and awe, he confronts the trauma of our recent history and gambles on the power of his protagonist’s voice to transform the cataclysm of this raw current event into a tragedy at once visceral and mythical. (from Amazon.com)

Amazon har rett. Dette er glitrende skrevet!

Hvorsom helst, når som helst!

Det er den prefekte bok for stranden, den lange flyturen, til hytta, til balkongen, til kosekroken, til peisen - hvor du enn tilbringer ferien - du trenger en bok. Denne er et godt valg! Faktisk trenger du mere enn en, har du ikke lest dem enda bør du ta med deg Haddon sine også! 

Takk Lothiane - jeg har leste den ferdig, resten av familien venter på tur, for også denne passer til de fleste aldersgrupper! Den engelske utgaven er språklig god. Jeg kan ikke svare for den norske oversettelsen - men kort sagt;

Løp og kjøp  - eller lei på biblioteket!