Jeg henter seksten, snart sytten -åringen min på flyplassen. Han er lett å få øye på; han ser ut som en gresk gud (eller romersk om de var bedre), der han står lett henslengt å venter. Han fyller ut t-shorta med de muskuløse overarmene. I mine objektive mammaøyne er han perfekt, med det halvlange håret og de smilende øynene.

Han har vært på ferie og besøkt kjæresten. Hun er del av en familie som flytter rundt og må være med på lasset hun óg, slik min sønn har vært det. Ikke alltid så enkelt.

Nå er han tilbake.
Han smiler. Forteller. Gir gode klemmer.
Har til og med kjøpt gave. Fra en spennende designer, har han valgt ut et smykke til meg; 

…………….også tok jeg det i grønt for det står så godt til øynene dine

Smelt. Smelt.
Jeg er antagelig verdens heldigste mamma.

Noen ganger er man heldig og bloggverdens svar på sånne litt tullete kjedebrev, gjør ditt og send videre datt, som meme egentlig er,  kan faktisk føre til noe helt eget.
Bok meme’et har blitt postet på diverse blogger i det sise, og det var hos Lothiane jeg fant det.

Det unike, gode boktipset. Og det var denne setningen som gjorde at jeg falt;

På en måte minner han om hovedpersonen i “Den merkelige hendelsen med hunden den natten“.

 ”The Curious Incident of the Dog in the Night-time” er en fantastisk bok. Den har “vært i meg” siden jeg leste den. Den er underfundig og morsom og tankevekkende og annerledes!  Det er vanskelig å forklare; det er en bok du bør lese. Helt enkelt. Og den er uten alder. Den treffer både litt store barn og voksne.

Etter å ha lest The Cucirous Insident, gledet jeg meg stort til Mark Haddon’s  neste bok “A spot of bother”, den anbefales også!  (Klikk deg inn på siden hans via lenken over. Bare den åpningssiden gjør deg glad!)  

Men altså;
siden Lothiane indikerte at disse bøkene ligner; så løp jeg (det betyr egentlig kjørte, dette er Houston her kan man ikke gå - annet enn i parkene) til bokhandelen, og fant boken.  Og siden har jeg vært oppslukt.

Underfundig og morsom

Dette er ikke mere av det samme. Men jeg forstår hva Lothiane mener. Det er noen paraleller. Det underfundige, det overraskende, det morsomme, det tragiske - den usammenhengende blandingen av tegninger, forklaringer og historie. Alle de springene trådene som danner - ikke en lenke, mere et nett kanskje, noen ganger krysses de, andre ganger er de bare incredibly close.

Det er historien om ni år gamle Oskar, som er oppfinner, frankofil, spiller tamburin og shakespeare, lager smykker og brevveksler med Stephen Hawking og Ringo Starr. Han er en pussig skrue (som 15 årige Christopher men hunden om natten), med sine hang-ups. Som å bare ha på seg hvite klær.
Som Christopher har også Oskar et opdrag, han må finne ut hvor nøkkelen han finner i farens klesskap passer. Faren er død. Han omkommer i 9/11, i attentatet mot  World Trade Center.

Men bak historien om Oskar utfolder det seg en annen historie - for det er minst like mye historien om Oskars besteforeldre - de har et særegent liv og en historie som blir i meg.

Men også sår -

Historien slipper ikke, for det er i stor grad en historie om livet vi ikke tørr leve.
Om alle hindringer vi lager for oss selv.
Om tap og sorg. Om følelser som stenges inne. Om ord som ikke kan sies, følelser som ikke kan føles -
Om redsel for å miste som blir til redsel for å elske.
Det er på mange måter en veldig sår bok, en bok om lengsel, om frykt, om valg. Om livet.
Men glitrende godt fortalt, du overraskes gang på gang, det kommer nye innspill, historien tar nye veier - og føres delvis sammen. Som livet selv. 

 Author Jonathan Safran Foer has emerged as one of the most original writers of his generation. With humor, tenderness, and awe, he confronts the trauma of our recent history and gambles on the power of his protagonist’s voice to transform the cataclysm of this raw current event into a tragedy at once visceral and mythical. (from Amazon.com)

Amazon har rett. Dette er glitrende skrevet!

Hvorsom helst, når som helst!

Det er den prefekte bok for stranden, den lange flyturen, til hytta, til balkongen, til kosekroken, til peisen - hvor du enn tilbringer ferien - du trenger en bok. Denne er et godt valg! Faktisk trenger du mere enn en, har du ikke lest dem enda bør du ta med deg Haddon sine også! 

Takk Lothiane - jeg har leste den ferdig, resten av familien venter på tur, for også denne passer til de fleste aldersgrupper! Den engelske utgaven er språklig god. Jeg kan ikke svare for den norske oversettelsen - men kort sagt;

Løp og kjøp  - eller lei på biblioteket!

9 juni er en helt spesiell dag. Den forandret alt for alltid siden.

Siden 1989.
3-4 Juni 1989 var opprøret på den himmelske freds plass i Kina. Nyhetene, sjokket over fremgangsmåten - og tidtaking på rier, da startet du prosessen.
Før du ombestemte deg og drøyde litt. Ventet. Tok din tid og lot oss få vente litt til. 

Til 9 juni. Da kom du.
Og verden ble aldri den samme.

Du gav livet nye dimensjoner av glede, kjærlighet og ydmykhet -  dimensjoner jeg før ikke ante fantes til.
Mange spørr hvor tiden ble av. Det gjør ikke jeg. Jeg vet hvor den ble av.
Det er tross alt lenge siden ditt dunete lille mørke hode med søt babylukt hvilte tungt (hvordan kan noe så lett hvile tungt?) mot halsen min. Lenge siden. Det er stabbing som ble til reise seg og gå og så ta verden i bruk på egen hånd, det er babling som ble til ord og meninger som ble til det mennesket du er og som tar de valg du gjør, det er trassalder som ble til selvstendighet og evne til å ta vare på deg selv, det er skuffelser og gråt som ble til åpenhet og lærdom om at livet går videre -av og til mere på tross av enn på grunn av, det er latter og glede som ble til levd liv, det er et utall av små skatter i hukommelsen.
Det er nesten 7000 dager hvor jeg har fått lov å være mamma.  

Takk kjære du - for alt du har vært og alt du er. For alle diskusjoner, for alle egne tanker og meninger. For at du tørr å gå dine egne veier. For nærheten din. For at du er der. For at du er du. Jeg er ufattelig stolt av deg!

Takk - og Gratulere med 19 års dagen!  

Døden er det enest sikre. Nå er den kommet nærmere. I dag er begravelsen og i dag sitter jeg her og er ikke med. Det er en del av prisen jeg må betale ved å flytte langt vekk. Man mister noe. Jeg går glipp av noen gode ting, som bursdager, fødsler og fester. Og noen god-vonde ting; som begravelser.

The straight line distance between Houston and Alesund is approximately 4761 miles or 7663 kilometers.

Det er skjelden en kjører rett linje mellom Houston og Ålesund, tross alt. En tur skal klaffe på mange plan og denne gangen gikk det ikke. Så er jeg der i tanker da - og de er faktisk gode. Et menneske som har satt spor er borte. Et menneske som var en del av min barndom, oppvekst og voksenliv. Jeg kan lukke øynene og høre latteren. Høre klikkingen av de høyhælte skoene, alltid høyhælte sko.

Det er sommer og glede i minnene.
Det er latter og god mat og prat.
Jeg er ikke der, men jeg håper begravelsen også bli sånn; med rom for alt det gode som var. Alt det gode som fortsatt er.

Fordi døden noen ganger kan tegne livet tydeligere. Vi er hva vi deler. Av tid, av tanker, av oss selv. Livet er ikke så kort - dagene er mange og hver av dem inneholder utallige muligheter til å dele, til å by av seg selv. Når livet er levd, i de tilmålte dagene man fikk, når man har berørt og blitt berørt, når man har elsket og blitt elsket, grått og lengtet, trøstet og blitt trøstet, hvis man har rukket å pakke ut gaven er ikke døden så vond.

 Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut. (Poul Bundgaard).

Trist er det. Men trist er noe annet. Trist betyr at man hadde noe som var bra. Trist er en god-vond følelse. Det er erkjennelsen av det gode man hadde en gang som nå er borte. Det er gode minner som lever videre alene. Vil du ha det gode, må du ta med det triste. 

Et menneske som har satt spor i meg er borte. Døden er så endelig, døden er “Aldri mere” tanken. Samtidig er det jo nettopp det endelige som gir livet verdi.
Som gjør det dyrbart. En neve tilmålt tid.

Life is a wonderful road, with twists and turns, obstacles along the way, dangerous cliffs to one side, beautiful scenery to the other. And always there are crossroads, places where you can decide what direction to take. And yes, sometimes we wish we could go back and take a different road. But we can’t go back. We might sometimes be able to take another road to the same destination, but we cannot go back.

The quality of your life from this moment on depends entirely on the choices you have not yet made. In most cases, you have all the information you need to make the best choices and build the ideal life. You might choose to ignore that information, but you have it.

May you live all the days of your life, David Leonhardt

Døden minner meg om at jeg må bruke tiden på ting som betyr noe.
Slik hun gjorde, hun som nå er borte.
For hun satte gode spor.

For å oppsummere med en lett omskriving av et velkjent epitaf som Johan Herman Wessel skrev for over 250 år siden; 

Man sukker, for hun er ei meer,
Man husker hvad hun var, og leer.

Hvil i fred kjære du.