Vi nærmer oss 4 juli. Selve bursdagen til USA. Det er vanskelig å unngå å legge merke til det, der butikkene bugner over av dekorerte kaker, bannere, picnic forslag, pynt til bilen, til hagen, til huset, til deg selv - alt fra smykker og klær til servietter og mat er preget av det amerikanske flagget for tiden.

Det er en dag for patriotisme. Naturlig nok. Vi er ganske nasjonale i våre følelser den 17 mai vi også! 

Every day thousands leave their homeland to come to the “land of the free and the home of the brave” so they can begin their American Dream.

Og drømmen lever fortsatt. Noen er villig til å risikerer livet for å komme hit. De fine ordene til tross - ikke alle ønskes velkommen, og The great wall of Mexico, eller Texas border wall som den også kalles, står som et synlig bevis på nettopp det.

Som en konsekvens av The United States-Mexico barrier  finner den illegale imigrasjonen nye veier. Nå går veien til USA ved å krysse  Sonoran Ørkenen and Baboquivari Fjellene i Arizona.  Det er 80 km med et særdeles ugjestemildt terreng før de når den første veien, som forøvrig befinner seg i et indianer reservat.  Imigrantene utsetter seg dermed for betydelige helsefarer, det er flere og flere dødsfall og dødsårsaken er ofte heteslag, dehydration/uttørking og hypothermia (nedkjøling).

Around 5000 people have died or been killed trying to cross the border in the last thirteen years, according to a document created by the Human Rights National Commission of Mexico, also signed by the American Civil Liberties

I følge  U.S. Border Patrol,  døde 1954 mennesker i forsøket på å krysse grensen mellom United States og Mexico i årene 1998-2004.
I løpet av det første året med grensemur døde 460 emigranter i kryssingen av grensen. Året etter, i 2005, døde mer enn 500 . Antallet årlige dødsfall har blitt doblet siden 1995.

Imigrasjonen er et vanskelig og ømtålig tema.
Det er todelt.
Mens illegale arbeidere ikke har rettigheter sørger de i stor grad for at det amerikanske samfunnet glir. De samme amerikanere som ikke ønsker innvandring, ønsker gjerne de tjenster som tilbys, den billige arbeidskraften. For at de ikke kan jobbe legalt betyr ikke at de ikke jobber; for det gjør de. De steller hager, bygger hus og veier, de vasker hus og tilrettelegger for det ukompliserte amerikanske livet, de jobber der de kan få jobb, ofte til dårlige betingelser, forhandlingsgrunnlaget er lite når en er uten papirer.

Det er annerledes for barna, alle barn i USA har rett til skolegang. Der stilles det ingen spørsmål om de er her legalt eller illegalt. Skolene er pliktig til å gi undervisning til de barna som bor i skolekretsen. Det finnes et utall av hjelpeorganisasjoner som hjelper med penger, mat og klær. Og når illegale innvandrere får barn, som fødes her; ja så er det født en ny liten legal amerikaner. Det kan fort bli vanskelig å ordene opp…

I valgkampen har begge sider kommet med forslag til hvordan man kan rydde opp i problemet, endre status for de som alt er her, de som har bodd og jobbet på amerikansk jord i årevis, de som er mor og far til amerikanere - også den siden er todelt.

Imens øker jakten på imigranter uten dokumentene i orden, og jakten på arbeidsgivere som ansetter dem her i Houston. Det blir vanskeligere å leve uten å bli oppdaget, flere og flere tas. Da venter neste etappe;

Before being sent out of the country, many of them are taken to a detention center in north Houston. Just last month, more than 15,000 passed through the facility.

15.000 på en måned. Det er mange skjebner.
Og Houston har to slike etater. Dette er bare tall fra det ene. Det er ofte tilfeldigheter som gjør at de blir oppdaget, som den 22 årige universitetsstudenten Dhanasharee Gupte, som kom til USA da hun var 12. Overbevist om at hun var er lovlig, men da hun ble tatt for butikktyveri viste det seg at “my mom took voluntary departure when I was 14 years old. But we never left.”

Hun er imidlertid ikke typisk. De fleste som passerer Detention Centrene er menn, og de er fra latinamerika. Det er derfor “The Texas Border Wall” er bygd. Mexico har blitt en hovedfartsåre for imigranter, også fra de øvrige latinamerikanske landene.

The American Dream er sterk.
Dette er landet du kommer deg opp og frem i, om du er heldig. Det er landet hvor rennestenen er nær om du er uheldig. En ulykke, en manglende forsikring,  - det er mange snubletråder. Selv for de med alle papirer i orden. For de andre - de uten dokumenter er mulighetene langt ferre. Uten tall og identitet blir det fort å velge fra nederste hylle, om de i det hele tatt når opp dit.

Det er et samfunn som på mange måter både er likt og fundamentalt annerledes enn Norge.
Det er mye det er vanskelig å forholde seg til.  Mens Europa har åpnet sine grenser, fjernet sperrer og for lengst revet muren ned - står Amerika både med åpne armer og nybygde murer.

Og mens amerikanere flest nok drømmer om flere ting, er det fortsatt mange som bærer på den opprinnelige drømmen; om frihet, om muligheter, om et bedre liv.

Kan man dømme folk som forsøker å skape det, for seg og sine?