Dagens bilde er ikke tatt her, det har jeg fått på mail og motivet er utsikten fra stuevinduet i mitt barndomshjem på Dokka.

Bildet er tatt i dag, det er kommet masse nysnø og tempraturen er 20 minus. Jeg kan nesten kjenne hvordan pusten min forvandles til røyk og prikkingen i nesen når jeg puster inn den kalde luften, knitringen av snø under skoene når jeg går, kulden som slår mot meg når jeg åpner døra, og omvendt - den varme inneluften, fra en skikkelig ovn som fyres med ved når jeg kommer inn -selvsagt i blandet lukten av hjemmebakte kaker og kaffe….  Barndomsminner sitter langt inn i sjela  og det er ganske godt å ha dem der!!

Og jeg er veldig takknemlig for internett. Som gjør at jeg kan få bildet på samme dag - og ikke en uke etter at filmen ble levert inn til kopiering og ytterligere en uke med posten - slik det var i “gamle dager” som nå altså er det samme som ikke en gang min barndom men mitt voksenliv!! Da Frøydis ble født, fløy mine foreldre ned for å se henne med en gang - tok masse bilder og returnerte dagen etter - da måtet bildene fremkalles og så sendes rundt til resten av slekta som ville se vidunderet vårt - nå får vi bilder av de nyfødte nesten før navlestrenger er kuttet….!

Men akkurat nå; sånn i desember - liker jeg snailmail. Jeg liker julekort. Det er ikke det samme å få en sms eller en mail. Koslig det og - men du kan liksom ikke sette det frem og titte på det på samme måten som et gammeldags kort! Jeg har skrevet en bunke, stort sett skriver jeg flere enn jeg får - men det er greit - jeg har tid til det nå og jeg tenker at de gleder nok der de kommer frem -uansett! 

Fikk en koslig mail her om dagen av en venn jeg ikke har hørt noe fra på lenge - og han minnet meg på hvorfor jeg droppet jobb og reiste ut den gangen for drøyt fire år siden;  “Her jobber vi r…va av oss begge to for å komme i mål med gud vet hva lengre, juleforberedelsene er et minimum, en ny pensjonering blir stadig mere atraktiv”

Og da kom jeg jo på det - det er så lett å bare huske det en savner, den kjekke jobben, tilbakemeldingene, følelsen av å være en del av det pulserende livet, der det skjer - også glemmer jeg følelsen av tiden som ikke kommer men som går, eller til og med løper fra deg… Så i dag kjenner jeg meg heldig som faktisk føler at tiden kommer, som har tid til å bare være midt i livet som er her akkurat nå. Det skal jeg prøve å huske neste gang jeg kjenner meg litt på utsiden og tenker jeg savner den jobben ! 

God St. Lucia dag til deg !

Horisonten

Jeg leser alltid kunngjøringer nøye. Spesielt samvittighetsfullt studerer jeg alle annonsene fra Statens informasjonstjeneste. Det er jo til meg de er skrevet. Staten forsøker å få en av sine sønner i tale. Det er som når en far eller mor noe motvillig innleder en alvorlig og oppdragende samtale med sitt avkom. Og jeg, jeg er ikke den som stritter imot.

Jeg skal slutte å røyke. Jeg skal drikke mindre. Jeg skal forstå hvorfor jeg må betale skatt. Jeg skal holdes orientert om avtaler og regelverk. Og jeg skal stemme på staten hvert fjerde år. Slik får jeg også anledning til å gi min respons på alle de formaningene jeg fores med. Alt dette fungerer etter min mening som det bør. Det er som en noe tørr og omstendelig føljetong som lille jeg får være med på å utforme selv.

Horisonten, jeg tror det må være det riktige ordet, horisonten i denne stadige og pågående informasjonskampanjen, horisonten kan til tider likevel forekomme meg både snever og triviell. Det er moro å få penger igjen på skatten, og det er kanskje på sin plass å installere både røykvarsler og brannslokningsapparat. Det er ikke det. Men stjernene for eksempel, eller livsmysteriet, eller en viktig bok jeg burde lese, det er ikke statens gebet. Om slike ting skal jeg ikke behøve å bekymre meg.
Jorden går i bane rundt solen uten min hjelp.
Jeg savner en påminnelse i ny og ne om at jeg er til.
For jeg er her bare denne ene gangen, og jeg kommer aldri mer tilbake. Også den slags kan være lett å glemme.

Jeg vet det jo, jeg vet det hele tiden naturligvis, bare jeg kjenner etter.
Men det er ingen som ber meg om å gjøre det.
Her hersker ingen offentlig fortrolighet.

Glemmer jeg å leve i informasjonsflommen, er det på egen risiko. Jeg tenker meg følgende kunngjøring rykket inn i landets største aviser:

Viktig melding til alle borgere: Verden er her nå!

Jostein Gaarder 

————————-

I dag X  jeg fingrene for Frøydis som har sine første examner som universitets-student! Knall start med to examner også, i antropologi og i huma. Lykke til!! 
Det er Fn’s menneskerettighetsdag og utdeling av Nobels fredspris. Som du vet; i år går prisen til IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) og Albert Arnold Gore jr. De deler prisen for sin innsats for kunnskap om menneskapte klimaendringer. Men viste du at Jostein Gaarder har engasjert seg sterkt både for menneskerettigheter og miljø? Han har blandt annet opprettet Sofieprisen, oppkalt etter romanen Sofies Verden. Derfor passet det å dele denne lille beretningen av Jostein Gaarder i dag (ville passet alle dager egentlig, for det er en god tekst ) Kunngjøringer er viktige - men hva informerer de oss om? Noen tanker om informasjonssamfunnet og hva vi kanskje kan glemme midt i det hele .

Har du glemt hvem som fikk nobelprisen (og for oss norske er det liksom bare fredsprisen vi da tenker på!) tidligere år, kan du klikke her.
Også minner jeg om at i fjor gikk den til Muhammad Yunus og Grameen bank -  du husker julegavetipset?  Og kanskje på tide å ta noen runder med free rice også….?  God ny uke!

En vanskelig tekst, som bare blir små løse tanker om store ting, som håp.

Jeg skulle skrive om de overlagte drapene på kjøpesenteret i Omaha.
Men så får jeg problemer allerede når jeg skal si hva jeg skal skrive om - for hva kaller man det? Skytedrama, skyteepisode?  Norske aviser skriver massakre. Jeg finner ikke ordet som føles riktig. Alle ordene blir like feil  -det er som når de kaller det familietragedie når en person dreper sin familie og så seg selv. Vist er det en tragedie for en familie, men begrepet blir helt feil likevel - for meg.

Jeg tenkte å skrive om våpen og holdninger og sånt - og det blir feil det og. Brillene mine passer ikke helt i dag. Jeg ser på samfunnet her, utenfra og skjønner at det jeg ser kanskje ikke er det det er. Jeg har bare vært her to og ett halvt år - det er for kort, det blir feil.
Men jeg frykter at dette blir nok en frykt ting. En ting å være redd for.
Skoler og skyting.
Julehandel og skyting.
Hvilke tiltak skal nå innføres, slik at illusjonen om trygghet opprettholdes?  Etter Virginia tech kom kravet om å gi studentene tillatelse til å bære våpen på campus, for hadde andre elever hatt våpen kunne de ha skutt ham før han skjøt så mange.
Ja vist.
Hva var det tramteateret  sa ?  - det enkleste er pistol.

Har du lest Ludvig Holbergs  Erasmus Montanus hvor han bruker syllogismen.
En sten kan ikke flyve / Mor Nille kan heller ikke flyve /Ergo er Mor Nille en sten.
Det ser riktig ut - men er det jo ikke. Og sånn føler jeg overfor debatten om våpen og trussel og hvordan skal vi sikre “homeland security” og.  Nå kan jeg lese i de norske avisene om volden i usa, hvor ofte det skjer og hvor farlig det er her. Jeg reagerer på frykten som skapes, og jeg frykter hvilke løsninger frykten kan gi.   

Men jeg ønsker meg en debatt - på et annet grunnlag og med noen annet enn frykt i bånn.

For selvfølgelig kan det være farlig, her også.
Det er stort sett farlig å leve, både her og der.
Og vi kommer alle til å dø av det.

Så tenker jeg på alle de som har mistet sine. Rett før jul. Som om det skulle spille noen rolle. Men aller mest tenker jeg på de som sto gjerningsmannen nær. At ditt barn, din bror, ditt barnebarn tar sitt eget liv er vanskelig. I et tilfelle som dette blir det nesten uhåndterlig. Måtte det finnes noe eller noen som kan gi dem styrke, trøst og håp. Og måtte de møtes med åpne armer og uten fordømmelse.  

Og for resten av oss -  la det tenkes åpne tanker. Løsningsfokuserte tanker. La oss ikke bukke under for frykten.

 (og om du lurte så er en syllogisme en logisk slutning, som består av to premisser og en konklusion.
Holbergs eksempen er en klassiker;
(Mor Nille) kan (ikke flyve)   A er C
(En sten) kan (ikke flyve)      B er C
(Mor Nille) er (en sten)          A er B
Men selv om både A og B er C, så må  ikke nødvendigvis A være B.
Den velkjente  Sokrates-syllogismen derimot blir slik:
(Sokrates) er (menneske)     A er B
(Mennesker) er (dødelige)    B er C
(Sokrates) er (dødelig)           A er C
Du ser at den slutningen er gyldig?! Aristoteles er «logikkens far»; han var den første ( i alle fall som vi vet om) som fant reglene for korrekt tenkning, dermed oppsto logikken som fag nettopp med ham. Sånt er jo kjekt å vite,  ikke sant?)

God, safe julehandel.