Det har vært blogget mye om sannhet i det siste.  Og vi snakker om det. Hva som er sant. Hva som ikke er sant. Det ligger nedfelt i oss som en grunnsten - I  min barnelærdom het ett av de ti bud “Du skal ikke lyve” , eller sånn husker jeg det i alle fall. Men når jeg søkte for å  finne ut hvilket nummer det budet hadde, så fantes det vist ikke - det er en smule mere spesifikt; “Du skal ikke tale usant om din neste”  lyder det, og er forøvrig nummer 8.  

Det var både den intense nettdebatten , denne posten borte hos Sissel og debatten her i USA rundt både den boka og ikke minst forrige debatt (som egentlig var samme sak) om boka “A million Little Pieces” som satte tankene mine igang.

Sannhet er nemlig en viktig ting. Neste hellig.  Du bøller ikke med sannhet, og defintivt ikke med Oprah’s definisjon og bokklubb… 

James Frey shook up Oprah’s Book Club with A Million Little Pieces — a detailed account of his battle with drug addiction and experiences in rehab. But it was the ensuing debate about the line between fiction and nonfiction that really rocked the literary world. (fra b&n )

A million Little Pieces også kalt  A Million Little Lies - begge deler er ganske treffende. For sanneheten består ofte av en million biter - Og hva er egentlig sant og for hvem? 

Så mange slags sannheter

Sannhetsbegrepet er mangfoldig. For hva er  sannhet?
Det kommer antagelig ann på sammenhengen. Du finner en grei oversikt over teorier  og filosofer i Tidskrift for den norske legeforening. Der drøftes sanhetsbegrepet - jeg nøyer meg med å sitere dette;

Sannheten som det subjektive
Når vi skal forstå hva sannhet er, må vi ifølge Søren Kierkegaard (1813 - 55) holde oss til det enkelte menneske.
Sannhet blir ikke oppdaget kollektivt som ved avstemning. Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell, men ikke tilfeldig og vilkårlig. Sanne erkjennelser er slike som er vesentlige for subjektet, og det vesentlige har sammenheng med forholdet til det å eksistere. Sannhet blir for Kierkegaard identisk med tro, men ikke nødvendigvis religiøs tro. Den kan også gjelde etiske anliggender. Det gjelder «å være i sannhet». Kierkegaard nekter ikke for at det fins objektive sannheter, men eksistensielt er slike sannheter likegyldige.

 Det er vel denne sannheten vi sliter med. Den som er vesentlig for subjektet. Og subjektet er selvsagt meg.

Det var det med brillene da… 

Jeg har blitt skuffet noen ganger, jeg har trodd og regnet med mennesker som plutselig fremstår som noe annet enn de var.  Skuffelsen er min og i øyeblikket er det vondt og sårende når mennesker du regner med skuffer deg.

I ettertid kan jeg se at det kanskje ikke er menneskene som har forandret seg så mye. Mere brillene mine. For objektivt vurdert er som regel ikke handlingene så veldig ulike, men min vektlegging, min sårbarhet, hvor nær jeg er det det handler om vil være forskjellig. Så når mennesker handler som de gjør - følger sitt mønster så å si, så er det ikke alltid det rammer meg. Men når det gjør det - så fremstår de i et annet lys. Mens det egentlig er jeg som har flyttet meg.

Er du med?

Min opplevelse av sannhet er min. Og sånn må det være. Å være objektivt tilstede som betrakter er ingen ønsket posisjon. Vi skal leve. Vi skal håpe og tro og tolke i beste mening. 

Det vil innebære at vi lager oss noen blindsoner, og akkurat som i trafikken er det nødvendig å sjekke disse blindsonene - dødvinkelen før man svinger. Men egen utvikling skjer ofte ubevist - vi ser det tydligst i ettertid. Søren Kierkegaard sier det ganske treffende:  “Livet leves forlengs, men forstås baklengs”. Dermed er jeg ikke så bevist på at jeg skifter fil, foretar en sving - og du vet hvordan det går, når du skifter fil og det ligger noen der fra før som ikke flytter seg? Riktig; De treffer deg.

Skuffelsen inntreffer - men de kjørte jo bare i sitt spor de. De fortsatte i blindsonen min - der de alltid har vært. Det var jeg som flyttet meg.
Vinkelen ble annerledes. Nå ser jeg det som lå i dødvinkelen før. Jeg liker det ikke. Men jeg innser at det antaglig har vært der hele tiden. 

Andre har sett det tydligere, de som kommenterer  med “det burde du jo ha forutsett” - men det gjorde jeg ikke. 

 Dag Hammarskjöld sier “Den lengste reisen er reisen innad”.  Jeg opplever det som veldig riktig, den lengste og vanskeligste reisen er reisen i oss selv.
Å bli kjent med hvem vi er.  Å finne ut hvorfor vi handler som vi gjør, reagerer som vi gjør.
Å finne hva som har preget oss, hva livet har lært oss gjennom barndom/oppdragelse, skole, jobb og erfaringer - de gode og de vi ønsket å slippe.

Alle mennesker vi møter som setter spor. Mange gode spor. Spor det er lett å følge.
Men ikke alle - Og hvorfor vi lar noen mennesker sette spor vi ikke trives med?

Egen refleksjon gjør veien lettere

I forhold til sanheten og skuffelsen - så er det litt lettere å gå videre når jeg tenker at det faktisk ikke er DE ANDRE som er problemet. 

Det kan være min nærhet til situasjonen, at det de gjorde akkurat nå, treffer meg. Mens når de handlet på samme vis sist, så trakk jeg på skuldrene - det rammet meg ikke. Jeg la kanskje ikke helt merke til det engang.
Det gjelder motstatt også - når jeg sårer noen, og står undrende igjen - og lurer på hva skjedde nå?  Så kan det være at de har gått videre, i sin reise, skiftet et spor. Kanskje mine handlinger lå i blindsonen før og blir så voldsomt tydelig for dem nå?  Jeg behøver ikke ta det personlig, men jeg kan lære av det - og gå videre i min egen reise.

Hvis jeg er villig til å ta den indre reisen -å bli kjent med meg selv og hvem jeg er i dag, hvem jeg var akkurat nå. Hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde.

Min verden er min - og mitt ansvar  

I de nære relasjonen - til en partner, til dine barn og nære venner - trengs en stor dose ydmykhet.
Jeg må ønske å forstå hvorfor mine handlinger sårer. Jeg må unngå  forsvarsposisjon -  å se at de har skiftet fil, at jeg ikke er i samme dødvinkel som før, det kan være spennende, men oppleves ofte truende.
Skal nære relasjoner bestå må det være nok åpenhet og nok vilje. Ingen lett oppgave

“Det er tre ting som er hardt her i verden: stål, diamanter og det å lære seg selv å kjenne.” (Benjamin Franklin) Og blandt dem er den siste den desidert mest verdifulle.

I alle andre relasjoner - der vi innimellom opplever problemer med  sannhet og  løgn, der vi føler skuffelse og overtramp, kan det være greit å huske at min verden er bare min, og ingen kan se den slik jeg gjør. De har andre erfaringer, andre historier, andre assosiasjoner. Ikke nødvendigvis bedre. Ikke nødvendigvis verre. Men anderledes. 

Jeg kan kun forandre meg selv.
Og min sannhet er antagelig bare sann for meg selv. Vi behøver ikke sloss om hvem som har rett - men en dialog må til om jeg ønsker en relasjon utover prat om vær og vind. Mennesker som betyr noe for deg, berører deg -som regel godt, men også opprivende og vondt.

Det må det snakkes om - ting man biter i seg blir ikke borte. De biter seg tvertimot fast.

Men om jeg erkjenner at Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell (Kierkegaard) så kan det være lettere å opprette dialogen og ikke havne i en opphetet debatt.  [Dersom du er usikker på forskjellen på dialog og debatt så stikk over til  grøftekanten!]

Som min venninne Marit sa;

Problemer opphører ikke nødvendigvis, men en ser gjerne annerledes på et problem, når man har utdypet sin historie, når det kommer opp en annen historie om en selv,- vi blir vel ofte det vi tenker.

Vi blir vel ofte det vi tenker. Hvis det er sant er det jammen viktig å være klar over hva og hvordan jeg tenker.

—– 

For ordens skyld, det er ikke bøkene jeg har snakket om.  Når en forfatter sier dette opplevde jeg - for så å bli avslørt, behøver man ikke debatere sannheten. Men vi reagerer ulikt på å ”bli lurt” - og når det gjelder bøker har jeg en pragmatisk holdning - forutsatt at boka ikke utgir seg for å være en fagbok så tenker jeg som  den italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600);

Om det ikke er sant, så er det i hvert fall godt funnet på.