Litt om død og begravelse - og mye om et museum i Houston. 

 

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en fasinasjon for død og begravelse.
Ungene mine sier det er sært. Og det er det kanskje, i alle fall er særoppgaven fra barneskolens 6 klasse en stilig håndskrevet sak, av en ung Randi over temaet “Død og begravelse i ulike kulturer”. Jeg leser faktisk dødsanonser også. Ikke nødvendigvis navnet; men formuleringene de har valgt. Og kirkegårder! Men de må helst være gamle, gamle mosegrodde steiner med knapt lesbar skrift.  Mine tre håpefulle sukker (etterhvert lydløst, de er greie sånn) når vi på reiser kommer over en kirkegård.
Jeg fasineres over å se hvordan andre kulturer håndtere det uungåelige. Det eneste vi vet med sikkerhet alle sammen, nemlig at vi skal dø.

Hvorfor jeg finner det fasinerende vet jeg egentlig ikke. Jeg vokste opp langt fra kirkegårder og død. Har aldri vært og stelt en grav. Jeg reagerer på en industri som selger forede, komfortable (?!) kister i dyrt treverk - som altså bare skal graves ned.

Og min fasinasjon for kirkegårder til tross; jeg går for kremasjon og spredning av asken. Det er kanskje det store paradokset. Jeg ser ikke poenget i gravsteder, jeg bærer de som er borte med meg, i minner og føler ikke behov for en grav, - men elsker altså å gå der og betrakte. Så om de ikke fantes ville jeg ikke ha noe sted å gå med kameraet og tankene….

 

I Nepal fikk jeg overvære en begravelse/brenning i Hindu tradisjon. Ved Hinduenes viktigst tempel i Kathmandu  er det flere platåer for likbrenningen, seks for ”vanlige folk”, ett for geistlige og ett for kongelige. På bildet ser du den eldste sønnen til avdøde som sørger for at likbålet brenner helt til den avdøde er borte og bare benrestene samles sammen og føres ned til elva.

Så der har du bakgrunnen  for dette innlegget. Som omhandler et museum i Houston, National Museum of Funeral. Intet mindre! 
Det er et fasinerende sted, i alle fall for de av oss som altså har en fasinasjon for død og begravelse. Det kan godt være vi ikke er så mange, eller at det ikke er høysesong nå…. da jeg var der en fredag i januar var det to andre besøkende.

Museet er stort om variert. Det viser utviklingen i teknikken med balsamering, kister gjennom tidene, behandling av døde soldater under borgerkrigen (”betal på forhånd og vi balsamerer deg og sender deg hjem” flyvere.  Lurer på hvor mange som fikk valuta for de pengene?), noen bisarre historier og spesielle kister samt ett eget rom for begravelse av The President.  Her får du en smakebit!

 

Kane Quaye Kister.

 

Nytt for meg er at også innen kister finnes det designere. Og Kane Quaye er en av dem. Museet har 12 kister som presenteres under temaet “ A Life Well Lived: Fantasy Coffins- Kane Quaye” . Så her kan du velge;  Kisten skal tydeligvis passe til innholdet;
Så for den reiseglade kan jeg foreslå en kiste utformet som et KLM fly,
for den bilfrelste kan kanskje en Mercedes Benz friste?
Fiskerne er slett ikke glemt; de kan velge mellom både en fisk og en fiskebåt dessuten en Yamaha Outboard motor…… 
Dyreelskerne har størst spillerom her finnnes både en leopard, en okse, en kyllig,  krabbe, hummer og en Fiske ørn! 

 

Her noen bilder av hummeren, den er forseggjort og foret med, ja nettopp; hummerrød silke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En noe spesiell kiste er purreløken. Den sies å være et godt valg for en som har dyrket purre eller solgt purre på markedet.
Kanskje det.  Kisten er detaljert og på toppen er det en arbeidende liten purredyrker. Jeg fikk ikke sett den inni, men tar sjangsen på å vedde en dollar på at der er det grønn silke, antagelig purregrønn.

 

 

 

 

 

Detalj bilde av dekorasjonen

 

 

 

 

Og passer det ikke med purre så kanskje en ørn? Ingen American Eagle men en fiske ørn er vistnok dette;

 

 

 

 

Jeg synes nok en ørn er mere kult enn en kyllig. Du vet “chicken” har liksom ikke vært noen hedersbetegnelse akkurat… Men hva leser jeg ikke;

 

 

 

En kiste i og for tre,  takk… 

 

Noen kister har en heller spesiell historie. Som denne kisten for tre personer.  Dens historie er trist og en smule bisarr.

Historien går til bake til 1930 årene, og til en av USA’s vest stater. Det er et lite barn som dør.  Foreldrene sørget dypt og fant at løsningen måtte være at mannen drepte sin kone for deretter å ta sitt eget liv. Da ville de alle kunne bli begravet i samme kiste og være sammen for alltid. De tok kontakt med ett av begravelsesbyråene og la frem sin plan og fikk bestilt en kiste som ville ha plas til dem alle tre (skruppelløse begravelsesagenter!)  

 

Men så - ja så forandret foreldrene mening og flyttet til en annen stat og begynte et “nytt liv”.  20 år senere skriver kona et brev til begravelsesbyrået og forteller at hennes mann nå er død. Hun ber om å få refundert pengene de la ut for trippel kisten som de aldri hentet. Eieren svarter tilbake at siden kisten ble bestilt hadde byrået skiftet eier to ganger. En refusjon var ikke mulig, og han ba om at kisten nå ble hentet. Den tok en del plass………
Det kom aldri noe svar. Og kisten havnet her - på museet.

 

Også den er vakket uformet;

 

 

 

 

 

Du kan gamble med mye  - men død skal vi alle 

 

For gambleren, Las Vegas elskeren eller den som nekter å tro “du kan ingenting ta med deg når du går” finnes det og et tilbud. Du kan faktisk ta med deg rikdommen i graven.  Denne kisten har innlagte penger. Ekte penger støpt inn i pleksiglass. 

 

 

 

 

 

Legg merke til detaljene i håndtaket. Men tung å bære må den være….

 

 

 

 

 

Hearse [ a vehicle for conveying a dead person to the place of burial ] Likbil /bårebil.

 

Ikke bare kistene men også bårebilen/likbilen har endret seg. Dagens svarte limousiner er ingen ting mot denne vakre bilen fra 1921. I tre - i seks ulike treslag faktisk!

 

 

 

 

 

 

 

Noen detaljer om bilen;

 

 

 

Egne vogner for barn. De er laget i mindre målestokk og var som regel hvite. Denne er bygd i 1900.
Den ble trukket av to menn, kledd i svart dress med lang svart hatt og hvite hansker.

 

 

 

 

 

Siste bildet; bare fordi det er vakkert - en detalj fra en av de nyere bårebilene.

 

 

 

 

 

 

 

Ellers anbefales  ”Sørgende pruter ikke” hos phalloides

 

 

Ikke så blanke ark likevel…
Godt nytt år!  2008 er så vidt i gang, jeg har ryddet bort jula, like deilig hvert år både å hente pynten frem og rydde den ned.

Avstanden til Norge, i tid mere enn i følelser, ble konstatert da min søster ringte - hun var på vei til jobb, morgenvakt på sykehuset - mens vi drakk boblende champagne og hørte noen spede raketter i det fjerne. Rakketter er ikke det store på nyttårsaften her vi bor, kom tilbake om et halvt års tid, til 4 juli derimot…. 
Vi startet året foran peisen.  En luksus som ikke er nyttig - siden tempraturen her ikke tilsier peiskos. Men det var nyttårsaften og med champagne i glassene funderte vi på hva 2008 vil bringe, på hjemme- og utefront.

En nytt år som ikke er så ubeskrevet likevel, det er allerede tildelt  flere oppgaver eller priser, alt etter hvordan du vil definere det. Det er dessuten ett av de lange årene, 2008 eller  MMVIII,  er skuddår. Og valgår her i USA. Det kan bli et spennede valg - hvor amerikanerne utfordres litt på sin holding både til rase og kjønn. Etter forrige valg fikk vi  Sorry Everybody kampanjen. Jeg sier med enig med lederartikkelen i New York Times som avsluttes med ”We can only hope that this time, unlike 2004, American voters will have the wisdom to grant the awesome powers of the presidency to someone who has the integrity, principle and decency to use them honorably. Then when we look in the mirror as a nation, we will see, once again, the reflection of the United States of America.

Norge har en suveren mulighet til å komme på kulturkartet i 2008. “12. januar pakker vi ut den store presangen, vi åpner  Stavanger 2008” står å lese på åpningssiden, som Europeisk kulturhovedstad (sammen med Sandes og Liverpool) har det vært satset i flere år. Jeg håper de får masse ut av det - og gleder meg til en tur hjemom for å få med meg en bit!  At de på samme åpningsside søker etter en “markedsorientert leder til å lede makedsavdelingen og de planlagte aktiviteter og kampanjer som skal gjennomføres, med målsettingen å skape entusiasme for programmet og Stavanger2008s plass i regionen, håper jeg ikke betyr at de er på hæla…. Det ville være synd å sløse bort en ypperlig sjangse til å markere både kulturen og byen/regionen! 

Gul eller hvit marmor - i 2008 åpner endelig Opraen og det er til og med nevnt i New York Times artikkel om hvike 53 steder man bør besøke i 2008. De nevner altså Oslo og ikke Stavanger. Men Norge er tross alt nevnt og jeg lukker øynene for at også denne artikkelen innledes med ”In addition to being one of the world’s most expensive cities..”

For dere med nyttårsforsett om å ”leve sunnere” kan det være greit å vite at 2008 er utnevnt til  Internasjonalt Potetår! 
Og de med nyttårsforsett knyttet til miljøet bør få med seg at dette er et godt år å ta vare på planeten vår, det er nemlig Planeten Jordens år!  International Year of Planet Earth  (IYPE) utnevnt av FN. Det er strengt tatt en tre års markering for perioden 2007-2009, men med 2008 som hovedår. Dette vil bli den største internasjonale satsingen for å styrke forskning innen geovitenskapene (geografi, geologi og biologi). Og det er  Polaråret International Polar Year (IPY), med målsetning om viten om natur, miljø og samfunn i polaromårdene.
Står læring av et nytt språk på lista passer det også - det er nemlig nok en UN sak; International year for Languages.

Jeg ønsker deg et godt år! Et år hvor du ved neste årsskifte kan se tilbake og finne at du har blitt utfordret, har ledd, elsket, lært, grått, sett, hørt, - men mest av alt; ett år hvor du ganske enkelt var den du ønsket å være.  Eller som  Salon Gahlin sier det;  

«Det gjelder å ha mot til å være den man er.
Og ikke miste motet fordi man er den man er»