Jeg har vært amerikansk - gjort det “ultra amerikanske” og kjørt min datter tilbake til campus, til universitetet. Som med mye her i USA er også dette annerledes enn i Norge og det er ikke alt jeg forstår. Det fascinerer meg å kjenne på forskjellene, å se hva jeg reagere på - det gjør at jeg bli litt mere kjent med meg selv og min bagasje. På godt og ondt. For meg er det en av gledene ved å bo “ute”.  

På denne tiden ser du fullastede biler med pappesker og poser og klær og alt hva man kanskje kan trenge, krysse USA på langs og tverrs. Det er ikke alltid praktisk -men amerikanerne har en tradisjon for å kjøre sine barn til college og det gjøres. Selv om det er langt. Noen kombinerer; som de som kjørte fra Alaska og tok det som en tur. Godt valg, siden det er et drøyt stykke å kjøre!

 Jeg tror universitetet her i USA skal være litt som militæret hjemme. På universitetet bor de på dormitory. Det betyr at de deler rom med et fremmed menneske (i alle fall første året, deretter kan du ofte velge)  og deler bad med denne fremmede som kalles room-mate og dessuten med et annet rom også; altså fire mennesker på ett bad. Det er i seg selv ikke noe særskilt; det er bare at de fleste av studentene kommer fra hjem hvor de har hatt egne rom og som regel også eget bad i alle år.

Hos grøftekanten leste jeg en søt fortelling om hennes observasjoner av en nyutsprungen videregående elev. I går så jeg det samme - selv om elevene var noe eldre. Gleden over å være tilbake, gjensynsgleden over å se hverandre igjen, den positive holdningen til det relativt trange rommet, hvordan alt kan tilpasset, alt går - det går til og med fint; fordi man vil, fordi man er tilbake der man hører til.

For det er på mange måter det universitetslivet gjør med amerikanere. I tillegg til utdannelse selvsagt. Det bygger bånd, det bygger stolthet, det gir tilhørighet - det gjør at amerikanere fortsatt heier på “sitt fotball lag” tredve år etter at de forlot college. Det er dette som gjør at mange jobber frivillig for sitt gamle universitet; med å holder foredrag og intervjue fremtidige studenter - årevis etter at de er ferdig og har forlatt lesesaler og dormatories. Stoltheten og gleden, ønske om at andre skal få del i det de fikk del i - det er uvant for en nordmann som meg. Jeg observerer det og forstår ikke det ikke helt. Men jeg ser det er bra. I går observerte jeg smilende, svettende (36 grader, 95 % luftfuktighet) foreldre som bar pappesker, sykler, computere og dyner - jeg så biler fylt til randen med alt mulig rart - mere eller mindre godt pakket - jeg så tårer i øyenkroker, store smil og mye stolthet.

Å erfarere universitetslivet i USA har vært en reise i “annderledes landet”.
Valg av universitet; som starter når barnet er født (om ikke før) for da må man begynne å spare, når tiden så nærmer seg brukes de siste to-tre somrene til å kjøre USA rundt,  for å besøke og vurdere utdanningstilbud og campusområde. Hvordan universitetene ber om en stil i tillegg til karakterer og hvor stilen skal fortelle noe om deg selv (eks med tema; en erfaring som foandret meg), hvordan de vurderer hvilke “type studenter de vil ha”,  hvordan de setter sammen elevmassen for å få den studentmassen og det miljø man ønsker. Hvor karakterer teller, men hvor også evne til å bidra, engasjement, holdninger ved deg som person er avgjørende.

Studenten (og familien!) vurdere universitet og universitetet vurderer om studenten er “rett match”. Kanskje det gir noe annet enn vi er vant med fra Norge; kanskje det er grunnen til stoltheten og tilknytningen - og selvsagt; det koster skjorta, utdanning er ikke gratis i USA. Den er dyr - og jo bedre universitet jo dyrere. Det kan kanskje også spille inn?

I går var det innflyttingsdag. Og en nordmann med norske briller i USA følte seg litt på utsiden, men antagelig like stolt; selv om jeg aldri har gått på det universitetet. Det er godt å se ungdom som er glade over å være på plass, godt å observere at her; i dette lille rommet med to senger og to pulter; her vil de være, her hører de til. Et lite samfunn i samfunnet.

Noe snakker man ikke så høyt om, noe nevnes knapt - men det betyr ikke at det er uviktig. Noen ganger kan det faktisk være svært viktig. Dette er en sånn ting.
Når du er i byen (hvor nå enn din by er), eller når du er ute og handler - og må. Hvor går du da? Finnes det toaletter i byen din? Da mener jeg rene, innbydende toaletter hvor du slipper å holde pusten og synes det er ok å gå inn?

Amerikanere som har vært i Norge eller Europa har fått det med seg. Det er mange forskjeller mellom Norge og USA. Både på den ene og den andre måten. Og dette er en av dem. Uavhengig av om man kaller det toalett, toilet, restroom eller wc, vi kommer ikke heldig ut av vurderingen.

Vist har vi noen offentlige i Norge, da må du betale dyrt for å sette deg ned, om du orker å sette deg i det hele tatt (besøkt Oslo S i det siste?)
Amerikanere kommer tilbake fra Norgesferien og snakker varmt om fjell og fjord - og med forundring på toaletter som koster en formue (2 dollar for å tisse?!) og som i tillegg er lite innbydende og mangler basisvarer -som papir og håndsåpe.

Toaletter bør man finne når man trenger dem,  og det gjør vi her. I imponerende grad. Jeg pleier å si “this is america “;  et toalett og noe å spise er aldri langt unna. De er alltid gratis og de aller, aller fleste butikker, enten du handler mat, klær, sko eller utstyr har kundetoaletter. Det er det lite av i Norge. Bare om du har med deg et lite barn kan du kanskje, aller nødigst få lov til å låne et toalett. Om det er barnet som må.
Hva gjør du ellers? Sniker deg inn på McDonald’s og overser “kun for kunder” lappen på døra?  

Jeg tenker at det er god butikk også jeg - å prøve klær når du “må” er ingen hyggelig opplevelse nemlig

Kanskje  AhaJokes har løsningen? Legg merke til at du her får to i ett - og med stadig økende bensinpris….

 

Er det typisk norsk å være uhøflig ?

Av og til er det greit med avstand og nye inntrykk for å se hva som er typisk for en selv.
Sånn sett er det å bo i ett annet land en grei måte å lære seg selv å kjenne på. Det er nemlig ganske mye jeg reagerer på her i USA. Og ved å reflektere over hva jeg reagerer på, lærer jeg først og fremst noe meg selv og hvor jeg kommer fra. Hva som fremstår som naturlig for oss, og i denne sammenheng er oss å forstå som nordmenn. 

Det hender jeg lurer på hva som kjennetegner oss. Det hender jeg er flau over hva som kjennetegner oss.  Det er typisk norsk å være god,  sa Gro en gang for mange år siden, jeg lurer på om det er like typisk norsk å være uhøflig. 

Hva jeg mener med hverdagshøflighet.

Jeg behøver ikke å gå langt (les kjøre; i Houston går du ikke!) et besøk i nærbutikken er nok. Houston er en millionby og nærbutikken er ingen liten sak den heller.  Det er ikke sånn at de kjenner meg der og fenomenet gjelder forsåvidt uansett hvilken butikk jeg besøker. Å handle er omtrent som i Norge, med unntak av at du kan velge mellom 42 ulike typer peanøttsmør, og at det meste som aldri har inneholdt fett, som sukkerspinn,  er tydelig merket med 100% fatfree.  Man skal da selge! Men det kan jeg skrive om en annen gang.  Det som fremstår ekstremt forskjellig er høfligheten eller mangelen på det samme.

“And how are you today, madam“  sier kassadamen og sender meg et stort smil. Det tok meg forresten litt tid å forstå at det var jeg som var madam og at det var ansett som en høflig tiltale, i mine ører er en madam en eldre dame -og jeg er….  ehe - i alle fall ikke eldre! 

How are you today -  Jeg vet at hun ikke forventer å høre om hodepinen og problemer i heimen.  Det korrekte svaret er “Thanks,  I am fine, og gjerne legge til “and how are you?” Det forventes ingen dype samtaler over strekkodene, men det setter rammen likevel, og hun følger fort opp med “will plastic be ok for you?” Det vil det. Det er ok for meg å få varene i plastposer, de er rett nok utrolig tynne men duger til bringe varene hjem og om jeg vil kan jeg altså få papp-poser isteden. 

Kassadamen slår inn varene (som nå stort sett består i å skanne strekkodene). Hva de som pakker varene ned i poster kalles vet jeg ikke. Men de bytter aldri plass. Et rangsystem fungerer nok her også. Pakkerne legger varene mine i poser. Jeg står å ser på.  De setter postene pent i handlekurven mens jeg betaler. Med et smil spør de “Will you need help with that?”, det vil jeg ikke. Jeg klarer å sette varene mine inn i bilen selv, men om jeg skulle ønske det vil de altså kjøre kurven ut for meg, laste varene i bilen min og ta kurven med seg tilbake. Det er en del av servicen. Nå får jeg isteden et smil og “Thank you, and have a wonderful day, madam”

Jeg kjenner det.
Min dag blir faktisk litt mere wonderful fordi noen smiler til meg.
Jeg vet de smiler til alle kundene.
Jeg vet det er innøvd.

Det spiller ingen rolle. Jeg synes det er fint likevel.
Det er et slags glidemiddel, tenker jeg. Noe som gjør at samhandlingen glir lettere. Det blir kjekkere å være kunde og antagelig blir det kjekkere å gjøre jobben også.

Men det er langt fra norsk hverdag.  Sist jeg handlet mat i Norge fikk jeg en handlevogn kjørt inn i hælen. Sånne bakholdsangrep er vonde! Det kom ingen beklagelse, bare et oppgitt stønn.  Her gjelder  ”excuse me ” når du passerer noen. Selv om det skjer med særdeles god klaring. Og om trang passasje tvinger noen til å komme innenfor din comfortzone (som jeg har anslått til å være omtrent en meter rundt deg) følges det automatisk av et ”sorry”.

Det er ikke bare jeg som reagerer på det, de fleste nordmenn har reagert på samme måten og vi har diskutert fenomenet. Høflighetesfrasene som amerikanere har mange av.  Noen mener det er falskt. At det er uekte og dermed ikke bra nok. De er jo ikke sorry, de bare sier de er sorry.  Ja vist - men så da?

Utlendinger om Norge og nordmenn; 

Sosialantropolog Anh Nga Longva er fra Vietnam, men bor i Norge. Hun har studert dette fenomenet.  Og hennes møte med Norge var et sjokk;

Velmenende venner fra forskjellige hjørner i verden hadde advart meg mot kulden og de mørke vintermånedene, ulv og isbjørn. Men ingen hadde fortalt meg om nordmenns forhold til høflighet: menn som smeller døren rett i ditt ansikt; voksne og barn på busser og trikker hvis ordforråd ikke ser ut til å romme ordene “unnskyld” og “takk”; menn, kvinner og ungdommer som dulter hemningløst i deg med sine ryggsekker eller tråkker på dine tær og bare fortsetter videre

Jeg kjenner meg igjen i det nå - når jeg ser meg selv uten fra. 

I Storbritania var kølapp unødvendig. Alle viste om sin egen køplassering og å snike ble ansett som, tja - det var bare noe man ikke nedverdiget seg til å gjøre. Med stor tolmodighet ventet man på sin tur. Og dersom det var tvil  - ja så tilbød man selvfølgelig den andre å gå først.  
Man holdt opp dørene, også på kjøpesenteret og også for helt fremmede, selv om det betydde at man måtte vente litt fordi de kom fem meter bak deg. 

Og mens vi norske i Houston debaterer høflighet og hvorvidt det betyr noe med alle sorryer og excuser, er det altså omvendt i Norge, i alle fall i følge Anh Nga Longva;

Blandet utlendinger bosatt i Norge er nordmenns “manglende høflighet” et yndlingstema. Noen få er dypt sjokkert og føler seg krenket, de fleste er bare forundret over at dette stort sett vennligsinnede folk, med et høyt gjennomsnitt utdanningsnivå, og som lever i velstand og fred, tilsynelatende har et så nonchalant forhold til vanlig folkeskikk.

Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig. 

Longva sier nordmenns budskap er  “Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig”.
At vi ikke bruker takk og vær så snill og beklager og alle de frasene vi har i språket, fordi  vi er opplært til å mene det vi sier. Og at det å være ekte henger høyere enn å være høflig.  At vi normenn dermed oppfatter høflighetsfraser som overfladiske og hyklerske.

Det lille uttrykket please, s’il vous plaît, por favor, brukes svært sjelden i det norske språk, og nordmenn tyr til forskjellige verbale omsvøp og ikke-verbale signaler for å oppnå den samme effekten som engelskmenn oppnår med et enkelt please; ofte lar de simpelthen være.

Spiller det noen rolle?

Mine barn fikk en rask innlæring da vi for fem år siden flyttet til Storbritania. Man takker, alt og alle og alltid.
Man er sorry og man sier excuse me, istedenfor å trenge seg frem.
Man står i kø uten å snike.
Man tiltaler lærere og venners foreldre i høflig form, jeg var alltid Mrs Gording - aldri Randi.
Man presenterer seg. Er man med venner hjem går man innom og hilser, og når man går så takker man for seg, - til vennens foreldre. Selv om man er 16 år.

Er det bedre? Det er i alle fall koden, det er sånn gjør man det. Og det bidrar til at jeg fort lærte de ulike ansiktene å kjenne. Selvsagt presenterer man seg med fult navn og man håndhilser på kameratens foreldre første gang man er på besøk - siden holder det med den raske lille “Hello Mrs Gording, How are you” . 

Og det er jo nettopp det det er; raskt.
Det tar minimal med tid å si takk. Og en må ikke nødvendigvis føle alt helt inn i ryggmargen for å beklage heller.

Jeg har funnet ut at det spiller en rolle. For meg spiller det en stor rolle.

Jeg vet det er forskjell på lønninger og har ingene problemer med å pakke ned varene mine selv. Men det gjør en forskjell å bli møtt med et smil og en innledende høflighetsfrase, i forhold til å bli møtt med  “Skar’u ha påse?”

Kan vi ikke bare bli litt høfligere i Norge også?

Vær så snill….

  

[Se og  Har du lurt på hvor de frekke elevene kommer fra hos Sissel  ]

Litt om død og begravelse - og mye om et museum i Houston. 

 

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en fasinasjon for død og begravelse.
Ungene mine sier det er sært. Og det er det kanskje, i alle fall er særoppgaven fra barneskolens 6 klasse en stilig håndskrevet sak, av en ung Randi over temaet “Død og begravelse i ulike kulturer”. Jeg leser faktisk dødsanonser også. Ikke nødvendigvis navnet; men formuleringene de har valgt. Og kirkegårder! Men de må helst være gamle, gamle mosegrodde steiner med knapt lesbar skrift.  Mine tre håpefulle sukker (etterhvert lydløst, de er greie sånn) når vi på reiser kommer over en kirkegård.
Jeg fasineres over å se hvordan andre kulturer håndtere det uungåelige. Det eneste vi vet med sikkerhet alle sammen, nemlig at vi skal dø.

Hvorfor jeg finner det fasinerende vet jeg egentlig ikke. Jeg vokste opp langt fra kirkegårder og død. Har aldri vært og stelt en grav. Jeg reagerer på en industri som selger forede, komfortable (?!) kister i dyrt treverk - som altså bare skal graves ned.

Og min fasinasjon for kirkegårder til tross; jeg går for kremasjon og spredning av asken. Det er kanskje det store paradokset. Jeg ser ikke poenget i gravsteder, jeg bærer de som er borte med meg, i minner og føler ikke behov for en grav, - men elsker altså å gå der og betrakte. Så om de ikke fantes ville jeg ikke ha noe sted å gå med kameraet og tankene….

 

I Nepal fikk jeg overvære en begravelse/brenning i Hindu tradisjon. Ved Hinduenes viktigst tempel i Kathmandu  er det flere platåer for likbrenningen, seks for ”vanlige folk”, ett for geistlige og ett for kongelige. På bildet ser du den eldste sønnen til avdøde som sørger for at likbålet brenner helt til den avdøde er borte og bare benrestene samles sammen og føres ned til elva.

Så der har du bakgrunnen  for dette innlegget. Som omhandler et museum i Houston, National Museum of Funeral. Intet mindre! 
Det er et fasinerende sted, i alle fall for de av oss som altså har en fasinasjon for død og begravelse. Det kan godt være vi ikke er så mange, eller at det ikke er høysesong nå…. da jeg var der en fredag i januar var det to andre besøkende.

Museet er stort om variert. Det viser utviklingen i teknikken med balsamering, kister gjennom tidene, behandling av døde soldater under borgerkrigen (”betal på forhånd og vi balsamerer deg og sender deg hjem” flyvere.  Lurer på hvor mange som fikk valuta for de pengene?), noen bisarre historier og spesielle kister samt ett eget rom for begravelse av The President.  Her får du en smakebit!

 

Kane Quaye Kister.

 

Nytt for meg er at også innen kister finnes det designere. Og Kane Quaye er en av dem. Museet har 12 kister som presenteres under temaet “ A Life Well Lived: Fantasy Coffins- Kane Quaye” . Så her kan du velge;  Kisten skal tydeligvis passe til innholdet;
Så for den reiseglade kan jeg foreslå en kiste utformet som et KLM fly,
for den bilfrelste kan kanskje en Mercedes Benz friste?
Fiskerne er slett ikke glemt; de kan velge mellom både en fisk og en fiskebåt dessuten en Yamaha Outboard motor…… 
Dyreelskerne har størst spillerom her finnnes både en leopard, en okse, en kyllig,  krabbe, hummer og en Fiske ørn! 

 

Her noen bilder av hummeren, den er forseggjort og foret med, ja nettopp; hummerrød silke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En noe spesiell kiste er purreløken. Den sies å være et godt valg for en som har dyrket purre eller solgt purre på markedet.
Kanskje det.  Kisten er detaljert og på toppen er det en arbeidende liten purredyrker. Jeg fikk ikke sett den inni, men tar sjangsen på å vedde en dollar på at der er det grønn silke, antagelig purregrønn.

 

 

 

 

 

Detalj bilde av dekorasjonen

 

 

 

 

Og passer det ikke med purre så kanskje en ørn? Ingen American Eagle men en fiske ørn er vistnok dette;

 

 

 

 

Jeg synes nok en ørn er mere kult enn en kyllig. Du vet “chicken” har liksom ikke vært noen hedersbetegnelse akkurat… Men hva leser jeg ikke;

 

 

 

En kiste i og for tre,  takk… 

 

Noen kister har en heller spesiell historie. Som denne kisten for tre personer.  Dens historie er trist og en smule bisarr.

Historien går til bake til 1930 årene, og til en av USA’s vest stater. Det er et lite barn som dør.  Foreldrene sørget dypt og fant at løsningen måtte være at mannen drepte sin kone for deretter å ta sitt eget liv. Da ville de alle kunne bli begravet i samme kiste og være sammen for alltid. De tok kontakt med ett av begravelsesbyråene og la frem sin plan og fikk bestilt en kiste som ville ha plas til dem alle tre (skruppelløse begravelsesagenter!)  

 

Men så - ja så forandret foreldrene mening og flyttet til en annen stat og begynte et “nytt liv”.  20 år senere skriver kona et brev til begravelsesbyrået og forteller at hennes mann nå er død. Hun ber om å få refundert pengene de la ut for trippel kisten som de aldri hentet. Eieren svarter tilbake at siden kisten ble bestilt hadde byrået skiftet eier to ganger. En refusjon var ikke mulig, og han ba om at kisten nå ble hentet. Den tok en del plass………
Det kom aldri noe svar. Og kisten havnet her - på museet.

 

Også den er vakket uformet;

 

 

 

 

 

Du kan gamble med mye  - men død skal vi alle 

 

For gambleren, Las Vegas elskeren eller den som nekter å tro “du kan ingenting ta med deg når du går” finnes det og et tilbud. Du kan faktisk ta med deg rikdommen i graven.  Denne kisten har innlagte penger. Ekte penger støpt inn i pleksiglass. 

 

 

 

 

 

Legg merke til detaljene i håndtaket. Men tung å bære må den være….

 

 

 

 

 

Hearse [ a vehicle for conveying a dead person to the place of burial ] Likbil /bårebil.

 

Ikke bare kistene men også bårebilen/likbilen har endret seg. Dagens svarte limousiner er ingen ting mot denne vakre bilen fra 1921. I tre - i seks ulike treslag faktisk!

 

 

 

 

 

 

 

Noen detaljer om bilen;

 

 

 

Egne vogner for barn. De er laget i mindre målestokk og var som regel hvite. Denne er bygd i 1900.
Den ble trukket av to menn, kledd i svart dress med lang svart hatt og hvite hansker.

 

 

 

 

 

Siste bildet; bare fordi det er vakkert - en detalj fra en av de nyere bårebilene.

 

 

 

 

 

 

 

Ellers anbefales  ”Sørgende pruter ikke” hos phalloides