Det er langweekend her i USA.   Mai måned har ikke mange ekstra fridager her, slik det er det i Norge (vanligvis da - jeg vet dere gikk glipp av noen i år).  Men denne helgen er langfri, mandag er fridag - mandag er Memorial Day.

Memorial Day er ikke bare en ekstra fridag og langhelg som for mange markerer innledningen til sommeren, (siden vi har hatt jenvt 35 grader i det siste føler jeg i grunnen at den har kommet for lengen siden!)  for mange amerikanere og spesielt for de mange tusen krigsveteraner er denne dagen, med historie helt tilbake til Civil War, en viktig dag - en dag for å huske og minnes de som døde i krigene.

Many people observe this holiday by visiting cemeteries and memorials. A national moment of remembrance takes place at 3 p.m. US Eastern time. Another tradition is to fly the U.S. flag at half-staff from dawn until noon local time. Volunteers usually place an American flag upon each grave site located in a National Cemetery.

En dag for minner og takk; 

Memorial Day var opprinnelig kalt Decoration Day. Navnet kom av opprinnelsen; dagen ble gitt som fri tid for å ære alle som døde under The Civil War, ære dem ved å dekorere gravene deres. Det er en gammel tradisjon som kan føres tilbake til 1860 tallet.

Memorial Day markeres ofte med valmuer, eller poppies. Veteraner lager dem i papir og de bæres på jakkeslaget, slik mai-blomsten i “gamle dager”, husker du den? Den som sanitetskvinnene solgte i ukene før 17 mai. Tror jeg. Det var faktisk vanskelig å finne informasjon om den, jeg husker endatil de solgte store mailblomster til å feste på grillen på bilen din! Også de små til jakkekragen!

Valmuen, den knall røde valmuen er en blomst som i stor grad vekker minner og assosiasjoner til krigen, den som utspant seg på slagmarkene. I diktet “In Flander’s Field” skrevet av Lieutenant Colonel John McCrae (1872-1928) som tjenestegjorde i The Caniadian Army, beskrives de blomstrende røde jordene som slagmarken med de falne. Denne vakre blomsten farger bakken rød - blodrød. 

In Flander’s Field

In Flanders Fields the poppies blow,
Between the crosses, row on row,
That mark our place; and in the sky,
The larks, still bravely singing, fly,
Scarce heard amid the guns below.

We are the dead. Short days ago,
We lived, felt dawn, saw sunset glow,
Loved and were loved and now we lie,
In Flanders Fields.

Take up our quarrel with the foe
To you, from failing hands, we throw,
The torch, be yours to hold it high.
If ye break faith with us, who die,
We shall not sleep, though poppies grow,
In Flanders Fields.

For mange amerikanere er Memorial Day blitt en dag man minnes de døde familiemedlemmene på, uavhengig av om de døde i militærtjenste eller ikke. Det er derfor, for mange, en viktig dag. En dag med mange følelser, og følgelig en dag det er lett å slå politisk mynt på.
Derfor har den selvsagt vært utsatt for politisk satire også, hyllesten til de som falt, kan bikke over og fremstå som en forherligelse av krigens redlser. Denne tegneserien er fra ca 1900 og er tilegnet; 
“ON DECORATION DAY”. 
A young boy and a young girl are in a graveyard with tombs of solidiers killed in the American Civil War.

Sommer og  Safety og Picnic!

Memorial Day har blitt en merkedag som den “uoffisielle starten på sommeren, slik Labour Day (Norges første mai, som her feires første mandag i september) ansees som den uoffisielle slutten på sommeren. 

Denne helgen settes bilbelter i fokus,  The national “Click It or Ticket” kampanjern starter. Det er kanskje den værste helgen for trafikk ulykker. 

Fokuset på bilbelter er vesentlig, det rettes spesielt mot unge bilførere (16 er grensen her i Texas) og mot nattekjøring. Nesten 5000 tenåringsliv er mye. Det har nettopp vært en tragisk tenåringsulykke i Norge, det er lett å tenk på hvordan hvert enkelt av disse livene som avsluttes alt for tidlig, berører hundrevis av mennesker - familie, venner, naboer, klassekamerater - sirkelen blir stor. 

4,842 teen passenger vehicle occupants died in traffic crashes during 2006.

• At night, 68 percent of those killed weren’t wearing their seat belts.
• During the day, 57 percent of those killed weren’t wearing their seat belts 

Vi har snart orkansesong her ”nede på sørsiden” av USA. Det er og en sikkerhetssak.  The U.S. Air Force’s  starter sin “101 Critical Days of Summer”  i dag, hvor de fokuserer på sikkerhet generelt ikke bare i trafikken.

The 101 Critical Days is the period from Memorial Day to Labor Day in which most people will likely get seriously hurt or lose their lives because of safety-related accidents. 

Helgen er ikke bar for minner og ære - det er også tid for picnics, BBQ, familiesamlinger og sport events. En av de største på sportssiden er løpet the Indianapolis 500, som har vært arrangert i sammenheng med Memorial Day siden 1911.  Og i parkene er det fullt av amerikanere med store kjølebager og masse mat. Picnic er ikke norsk matpakke på tur!

Vi har altså langhelg, og det vi i Norge ville kalle en helligdag, følgelig er skoler og kontorer stengt, men den er ikke mere hellig enn at butikkene holder stand, rett nok med noe redusert åpningstid. Vår lokale butikk har begrenset seg mye og holder åpent kun fra kl. 09.30 til kl. 18.00. Det holder det og.

Vi har ingen Memorial Day i Norge, men en dag å fokusere på sikkerheten er ikke så dumt.
Utfartshelger fører ofte til flere Trafikkulykker ,  trafikksikkerhet og holdninger er en ting å jobbe med kontinuerlig. Vi trenger det vi og.

Også kan sommeren komme til Norge også - det er jo snart juni!
Om den varere helt til Laor Day ( i år 1 septemer) har du altså 101 dager på deg.
Nyt dem!

Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

Grunn til ettertanke……… 

(bildet er tatt på Santa Monica beach ved Los Angeles i 2005)