Hvis du er litt påseilet, og har en litt sånn snøftete, grøtet stemme kan du antagelig uttale Sacsayhuaman  perfekt. Det er et vanskelig ord men høres altså ut som en litt bedugget uttale av ”sexy woman”,  og da blir det lettere å huske også! Bortsett fra uttalen er det lite ved Sacayhuaman som minner om en sexy woman. Men det er verd et besøk likevel!

Sacsayhuaman er en del av “The Sacred Valley of the Incas” og befinner seg i Peru. På 3600 moh. Det er et enormt byggverk av store steiner, som er fint og detaljert tilpasset.
Da spanjolene erobret Peru fant de også Sacsayhuaman, og har i stor grad ødelagt det.  Som med mange av de øvrige Inca byggene har de brukt steinene til å bygge sine egen kirker og andre hus.

Det er derfor bare ruiner igjen – men hvilke ruiner!!!

Hvordan fikk de det til – Inkaene? Å se Sacsayhuaman fører til mange spørsmål. Hva det var – hvorfor og hvordan.

Sacsayhuaman er bygget i Inka Imperial stil. Med STORE steiner som er flott tilpasset, de er hugget til med hjørner og vinkler, de er buet utover eller innover, hver stein er tilpasset stenen rundt. Og noen har motiver - eller det er i alle fall tolket som motiver i ettertid.
Dette er hodet på en slange som bukter seg rundt muren;

Man vet ikke, men lurer på om de bygde så stort for å gi intrykk av at de var giganter, eller at det var noe hellig, de fleste kirker og hellig bygg er langt høyere enn nødvendig…

Man vet ikke, men tror at de må ha laget en modell av bygget også nøyaktig gjenskapet det i X ganger forstørrelse. På den måten viste de hvilken vinkel, bøy eller sving steinene måtte ha.

Man vet ikke hvordan de klarte å forme steineene, brukte de stein mot stein? Man vet nemlig at Inkaene ikke kjente til stål eller andre harde metaller,

Det sies at Cusco var/er formet som en puma, er Sacsayhuaman tanngarden på denne Pumaen?

Man vet ikke, men antar at Sacsayhuaman var et sted å lære, et universitet eller et sted lærde samlet seg for å lære mere.

Vi lurer - hvordan fikk de formet steinene slik?
Og hvordan fikk de dem på plass?
Dette er større dimensjoner enn pyramidene, og ikke så lego-kloss-aktig å bygge med heller!

Store dimensjoner! 
Ideen om en modell og en nøyaktig tilpassning før de bygde virker logisk -men noen lett jobb er det ikke!

OG viste du at Inkaene hadde lange sklier i fjellet? Morsomt - og litt farlig, for disse skliene er harde og det er ikke noe dempet fallunderlag heller!!
Litt mør i rompa blir du  men det tåles godt når du kan skli på rutsjebanen til Inkaene!

Eksempel på perfekt tilpasning; det er ingen hull eller sprekker i murene. De store steinene er tilpasset slik at de i dag står like støtt. Det gror ingenting mellom dem. De har tålt kraftige jordskjelv. De kunne sine ting, Inkaene!

I går var jeg i bokklubb. Der har du enda en sånn life worth living sak! Det er kjekt å lese bøker og enda kjekkere å drøfte dem etterpå, fordi vi leser ulike ting fra samme ord og samme bok. Vi leser jo med vår egen historie, med alle referanser og kroker som livet har gitt oss, og dermed blir opplevelsen også forskjellig. Dessuten er det å være i bokklubb en ypperlig måte å utvide reportoaret på, å lese noen bøker jeg ellers aldri ville plukket opp - noen ganger til berikelse, andre ganger bare for å bekrefte at den ligger ikke for meg!

Boken vi drøftet i går var Water for Elephants av Sara Gruen. En flott bok om livet sett bakfra - men kanskje aller mest inntrykk gjorde beskrivelsen av nåtiden, fra hovedpersonen som er en gammel mann på drøyt nitti år - og da var kommentaren til luke 3 helt som hånd i hanske - Der fikk jeg et flott dikt av Inger Hagerup med sluttlinjen “Godt at vi har en fortid -som vi kan huske med”. Det er jo sant - men det er og sant i utvidet forstand - at vi både husker og forstår med vår historie, vår fortid, vår oppvekst. Våre briller er nettopp våre. Og ikke objektive… og boken anbefales

Bøker er kjekt - og bokhandlerne her er fantastiske. Med en god kaffe-plass inkludert, og med store, innbydende lenestoler, og med oppfordring til å ta med deg bøker, kjøpe en kopp kaffe og sitte en time eller to, bla og titte, lese litt i bøkene! FØR du kjøper - om du kjøper! Og det gjør jeg. Det er en glede. Når du kommer fra et lite land hvor bøker er fryktelig dyre, selv om de har momsfritak! Så er det å rusle rundt og se utvalget og prisene helt utrolig. Jeg forstår at opplag ikke kan sammenlignes og at det er dyrt å få oversatt og trykt bøker i små opplag  til språk som ikke snakkes av så mange. Men jeg synes det er synd likevel…… Kanskje vi skulle sponse skumma melk og bøker mere også kunne  heller fløte og Se og Hør gå opp i pris…??  

Dessuten fikk jeg besøk i går - norskt besøk av en venninne som hadde et jobb oppdrag i Houston - hun har vært på reise en stund, og forlot Norge før jeg fikk med meg at pinnekjøtt ikke kunne oppdrives…… derfor kom hun ikke med redningen, men med det nødvendige  tillegget. Norsk Akevitt er i hus!  Men enda viktigere var den gode praten. Oppdateringe på livet. Å kjenne at en kan opprettholde vennskap til tross for lange avstander er godt. At kontakt ikke stopper når du overgår et vist antall km -  eller miles som de ville sagt her.

Frøydis er ferdig med forelesningene. Det er bare examens lesingen igjen. Og så er det juleferie - og da var det første semesteret på universitetet unnagjort. Rart. Og da mener jeg at det har vært en rar opplevelse å ha barn som flytter hjemmefra. Rart fordi jeg trodde det skulle bli så annerledes. Omtrent som når du gifter deg vet du og litt (ok mye) naivt tror det vil være en følelsesmessig forskjell før og etter ( kom på at det kanskje bare var meg som trodde det….? Eller enda verre; at det bare er meg som ikke følte forskjellen….. dropp sammenligningen!!) Følelsesmessig har det ikke vært noen stor overgang at Frøydis flyttet. Jeg snakker med de andre mødrene, som snakker om tårer og savn og bekymring. Ikke er jeg bekymret og ikke har jeg felt en tåre. Jeg fryder meg over at hun trives, at hun fikser det og tenker at det var jo målet; å oppdra mine barn til å bli bedre enn meg, til å bli selvstendige, i stand til å ta vare på seg selv, gjøre sine valg. 
Kanskje det bare er målet for norske mammaer, ikke amerikanske? Kanskje deres briller er sånn at de ser på meg og rister velmenend og uforstående på hodet og tenker stakkars barn, med en sånn mamma…. 
Nå venter examen neste uke så flytter hun hjem igjen. For juleferien. Og jeg tipper hun er mere enn klar nok til å returnere når Januar kommet og det er akkurat sånn det skal være! 

Ta med deg dagens luke - Nok et flott dikt - kanskje det er nødvendig å pusse brillene litt, husk;  ”Du er din egen brilles smed, du velger selv hva du vil se”….

Og Elisabeth; takk for hyggelig hilsen i gjesteboka. Nyt pinnekjøttet og pølsene og snøen og alt det som er helt norskt og helt sånn postkort-jul-i-norge, vi er bare bittelitt missunelige…. Og siden det er ca 5000 nordmenn i Houston så kan det være en god firma ide å starte sesong butikk her nede. Vi får det meste,  men en desember åpen butikk med norske julevarer - og pinnekjøtt ….. sier ikke mere!! 

Det er lørdag, 24 november og akkurat en måned til jul - og bare 37 dager til 2007 er historie!
Bildet er fra en nyttårsaften for leeenge siden - overgangen fra 1993 til 94! Njord var liten og knall søt og Knut var mørkere i håret…
Men egentlig bryr vi oss ikke om julen så mye akkurat nå, bortsett fra å utveksle ønskelistene da… så bare nyter vi fridagene. Lange late frokoster og gode middager - i dag var det Frøydis og Njord som disket opp med middagen - kylligbryst fylt med asparges og blåmuggost. Nydlig!!
Jeg kan se på bildet av en liten Njord og kjenne stor ømhet - og jeg kan se på de store, flotte ungdommene jeg har nå og føle enda mere ømhet. Hva er det med mammaer tro….? Rent sånn bortsett fra at vi er veldig heldige mener jeg?