Språk er en levende sak. Det dannes nye ord hele tiden. Naturlig nok, siden vi for å kunne snakke om utviklingen trenger ord som beskriver det nye. Følgelig kommer nye ord til, noen ganger på ren slump, noen tar i bruk et ord og det sprer seg. Og hvem lager ord?  Hildring har en artikkel som omhandler bloggere med utgangspunkt i en kommentar fra The Independent, jeg siterer fra hans konklusjon; 

Kommentatoren i The Independent tilskriver bloggere en vesenlig rolle i utfallet av nominasjonskampen, og Stephen Fooley ser for seg at dette bare er begynnelsen. Så kanskje kan det påvirke verden når vi sitter med våre blogger, dersom vi er dyktige nok.

Det kan med andre ord like gjerne være du og jeg som lager de nye ordene - men hvordan få de registrert?

Ordvakta passer på!

Norsk språkråd har sin Ordsmie , men det er et organ som fremmer avløserord, altså å fornorsker engelske begrep, slik at carport blir bilbås (jeg har skrevet om dem tidligere, i språket som forsvinner). 

Ordvakta derimot går videre; Det er en del av Universitetet i Oslo, Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN).  De vil ikke at vi skal konstruere nye ord, men ønsker å registrere ord som folk faktisk bruker. 

Men det er altså bare ord eller uttrykk som du har hørt i naturlig tale eller sett i en tekst vi er ute etter. Det er ikke bare enkeltord vi er ute etter, uttrykk som er satt sammen på en ny måte, gjerne av velkjente enkeltord, kan også være nye. En interessant nyutvikling kan derfor like gjerne være noe du irriterer deg over fordi du mener det er galt, f.eks. jeg har tenkt til å gjøre det, eller vi må ta noe på alvor, eller utbredte misforståelser som å brake sammen i stedet for å barke sammen.
Vi er også interessert i ny måte å bruke gamle ord på. For eksempel har vi tidligere alltid måttet bruke verbet knuse enten med et handlende subjekt eller i passiv: Hans knuste eggene, eller eggene ble knust, ev. eggene knustes. Men stadig oftere registrerer vi nå uttrykk som eggene knuste. Slik ny bruk er det interessant å registrere. Det kan også være grammatiske fenomener som uvanlig kjønn, som i en kremt, eller uvanlig bøying, som i ei penn - penna. Men helt opplagte korrektur- eller talefeil er vi ikke interessert i.

Ordvakta vil ikke du skal finne på - de vil bare ha ord som “du har hørt i naturlig tale eller sett i en tekst”. Og som hildring viser til - bloggere har endret medias funksjon. Arenaen for nyheter og kommentarer er ikke forbeholdt journalister og medieselskapene, enhver med mobiltelefon kan oppdatere nettet med sine synspunkter og kommentarer til nettavisenes innlegg, og har man en egen blogg er det ingen grense for spredning av ord og meninger, om alt og til en hver tid.

Bli udødelig.

Mye graps - selvsagt.
Men ikke bare. Som hildring påpeker; dersom vi er dyktige nok kan vi bidra til utvikling av nyhetsbildet og språket. Finner du et nytt ord kan du melde fra så ordvakta kan passe på det for deg - og dermed kan du bidra til å forme språket, ditt ord eller begrep kan være med og danne grunnlag for videre forskning i utviklingen av norsk språk, og gi grunnlag for revisjon av de ordboksbasene Universitetet lager. Det er nesten å bli litt udødelig!

Ikke alle registrerte ord blir riktig norsk, i alle fall ikke umiddelbart. Men som Ordvakta selv innser;

Vi leksikografene er jo selv språkbrukere, men tross alt representerer vi ganske få, og dermed kan ordbøkene være feilaktige i forhold til en mer allment akseptert språkbruk.

Skal vi beholde et levende språk for en liten gruppe mennesker i en stadig mere global verden er det viktig at språket følger tiden, at det utvikler seg i takt med samfunnet. Det er her alle vi som leser, skriver, tenker og leker med ord kan komme inn - som Ordvakta påpeker;

 Det er viktig at vi har så godt grunnlag som mulig å gå ut fra når vi skal avgjøre hva som skal stå i ordbøkene. Og det er akkurat det vi kan få hjelp til fra språkinteresserte mennesker som vil delta i ORDVAKTA.

Det finnes selvsagt et enklere og mer direkte måte å registrere det på også; Wikiordboken er en norsk utgave av Wiktionary (del av  Wikipedia) hvor målet er å lage en oppdatert og fritt tilgjengelig ordbok. 

Kanskje viste du om ordvakta fra før, kanskje du til og med har registrert et ord eller begrep der? Jeg vet at noen bloggere har “tatt patent på ord“, hva med deg - har du oppdaget nye ord i en blogg ,eller selv laget noen?

At roser har blitt selve symbolet på kjærlighet vet vi alle, men viste du at denne blomsten også har en langt videre betydning og symbolikk?
Gjennom århundrer har roser vært forbundet, ikke bare med kjærlighet men og med makt; Tenk på Englands nasjonalemblem Tudorrosen, et symbol  Henry Tudor tok etter han hadde tatt makten i England, satt sammen av to andre roser, Huset Lancasters røde rose og Huset Yorks hvite rose. Tudorrosen  symboliserte slutten på Rosekrigene og en unionen mellom de to dynastiene.
Eller gå lenger tilbake, til det gamle Egypt hvor rosen var symbolet for Guden Horus. Han som var en mann med en falks hode, han assosieres med Horus øye,  det egyptiske symbolet for makt. 

Kjærlighet og makt, men også hemmelighet.
Så tett forbundet med hemmelighet at det har sitt eget begrep;

Sub Rosa 

 Den latinske frasen “SUB ROSA” betyr “under rosen” og er blitt til en betegnelse på hemmelig eller konfidensielt. 

Sub Rosa (latin) “Under the Rose” - in confidence - from the practice in diplomacy during the Middle Ages of hanging a rose over a meeting as a sign of confidentiality and freedom to speak candidly.
Paintings of roses on the ceilings of Roman banquet rooms were also a reminder that things said under the influence of wine (sub vino) should also remain sub rosa. 

En tråd som kan føres tilbake til gresk mytologi, hvor Aphrodite (Venus) gav en rose til sin sønn Eros, kjærlighetsguden, som igjen gav den til Guden for taushet.  

Kristendommen har brukt rosen i tråd med “sub rosa” betydningen. Bilder av roser eller roseblader er ofte inngravert/utskåret på skriftestolene, et symbol på at samtalen ville være konfidensiell.  Frasen er også antatt å være en referanse til Jesus, hvor konseptet med Jomfru unnfangelsen ville forbli en hemmlighet for den rasjonelle tanke. 

Sub Rosa begrepet tilhører ikke bare antikken, det bruks fortsatt. Her i USA tok sikkerhetstjenestene i bruk begrepet som et annet ord for ”undercover oppdrag”. Begrept har siden spredd seg til andre land, spesielt Storbritania.  Også offesielt brukes begrepet, som her av the Scottish Government ;

‘Sub Rosa‘ is a high level, European policy discussion forum sponsored by an informal partnership between the Scottish Government and the two government Development Agencies for Scotland - Scottish Enterprise and Highlands and Islands Enterprise.

Sub Rosa er et vakkert ord.
Det er bedre enn både “kors på halsen” og  ”ti kniver i hjertet, mor og far i døden”. Tenk på det neste gang du entrer et rom med en gipsrose i taket, klargjør og beskjærer rosene i hagen for en ny blomstring eller mottar roser
~  eller enda bedre; bruk det når du vil fortelle noe “under fire øyne”!

Hvis du er litt påseilet, og har en litt sånn snøftete, grøtet stemme kan du antagelig uttale Sacsayhuaman  perfekt. Det er et vanskelig ord men høres altså ut som en litt bedugget uttale av ”sexy woman”,  og da blir det lettere å huske også! Bortsett fra uttalen er det lite ved Sacayhuaman som minner om en sexy woman. Men det er verd et besøk likevel!

Sacsayhuaman er en del av “The Sacred Valley of the Incas” og befinner seg i Peru. På 3600 moh. Det er et enormt byggverk av store steiner, som er fint og detaljert tilpasset.
Da spanjolene erobret Peru fant de også Sacsayhuaman, og har i stor grad ødelagt det.  Som med mange av de øvrige Inca byggene har de brukt steinene til å bygge sine egen kirker og andre hus.

Det er derfor bare ruiner igjen – men hvilke ruiner!!!

Hvordan fikk de det til – Inkaene? Å se Sacsayhuaman fører til mange spørsmål. Hva det var – hvorfor og hvordan.

Sacsayhuaman er bygget i Inka Imperial stil. Med STORE steiner som er flott tilpasset, de er hugget til med hjørner og vinkler, de er buet utover eller innover, hver stein er tilpasset stenen rundt. Og noen har motiver - eller det er i alle fall tolket som motiver i ettertid.
Dette er hodet på en slange som bukter seg rundt muren;

Man vet ikke, men lurer på om de bygde så stort for å gi intrykk av at de var giganter, eller at det var noe hellig, de fleste kirker og hellig bygg er langt høyere enn nødvendig…

Man vet ikke, men tror at de må ha laget en modell av bygget også nøyaktig gjenskapet det i X ganger forstørrelse. På den måten viste de hvilken vinkel, bøy eller sving steinene måtte ha.

Man vet ikke hvordan de klarte å forme steineene, brukte de stein mot stein? Man vet nemlig at Inkaene ikke kjente til stål eller andre harde metaller,

Det sies at Cusco var/er formet som en puma, er Sacsayhuaman tanngarden på denne Pumaen?

Man vet ikke, men antar at Sacsayhuaman var et sted å lære, et universitet eller et sted lærde samlet seg for å lære mere.

Vi lurer - hvordan fikk de formet steinene slik?
Og hvordan fikk de dem på plass?
Dette er større dimensjoner enn pyramidene, og ikke så lego-kloss-aktig å bygge med heller!

Store dimensjoner! 
Ideen om en modell og en nøyaktig tilpassning før de bygde virker logisk -men noen lett jobb er det ikke!

OG viste du at Inkaene hadde lange sklier i fjellet? Morsomt - og litt farlig, for disse skliene er harde og det er ikke noe dempet fallunderlag heller!!
Litt mør i rompa blir du  men det tåles godt når du kan skli på rutsjebanen til Inkaene!

Eksempel på perfekt tilpasning; det er ingen hull eller sprekker i murene. De store steinene er tilpasset slik at de i dag står like støtt. Det gror ingenting mellom dem. De har tålt kraftige jordskjelv. De kunne sine ting, Inkaene!

I går var jeg i bokklubb. Der har du enda en sånn life worth living sak! Det er kjekt å lese bøker og enda kjekkere å drøfte dem etterpå, fordi vi leser ulike ting fra samme ord og samme bok. Vi leser jo med vår egen historie, med alle referanser og kroker som livet har gitt oss, og dermed blir opplevelsen også forskjellig. Dessuten er det å være i bokklubb en ypperlig måte å utvide reportoaret på, å lese noen bøker jeg ellers aldri ville plukket opp - noen ganger til berikelse, andre ganger bare for å bekrefte at den ligger ikke for meg!

Boken vi drøftet i går var Water for Elephants av Sara Gruen. En flott bok om livet sett bakfra - men kanskje aller mest inntrykk gjorde beskrivelsen av nåtiden, fra hovedpersonen som er en gammel mann på drøyt nitti år - og da var kommentaren til luke 3 helt som hånd i hanske - Der fikk jeg et flott dikt av Inger Hagerup med sluttlinjen “Godt at vi har en fortid -som vi kan huske med”. Det er jo sant - men det er og sant i utvidet forstand - at vi både husker og forstår med vår historie, vår fortid, vår oppvekst. Våre briller er nettopp våre. Og ikke objektive… og boken anbefales

Bøker er kjekt - og bokhandlerne her er fantastiske. Med en god kaffe-plass inkludert, og med store, innbydende lenestoler, og med oppfordring til å ta med deg bøker, kjøpe en kopp kaffe og sitte en time eller to, bla og titte, lese litt i bøkene! FØR du kjøper - om du kjøper! Og det gjør jeg. Det er en glede. Når du kommer fra et lite land hvor bøker er fryktelig dyre, selv om de har momsfritak! Så er det å rusle rundt og se utvalget og prisene helt utrolig. Jeg forstår at opplag ikke kan sammenlignes og at det er dyrt å få oversatt og trykt bøker i små opplag  til språk som ikke snakkes av så mange. Men jeg synes det er synd likevel…… Kanskje vi skulle sponse skumma melk og bøker mere også kunne  heller fløte og Se og Hør gå opp i pris…??  

Dessuten fikk jeg besøk i går - norskt besøk av en venninne som hadde et jobb oppdrag i Houston - hun har vært på reise en stund, og forlot Norge før jeg fikk med meg at pinnekjøtt ikke kunne oppdrives…… derfor kom hun ikke med redningen, men med det nødvendige  tillegget. Norsk Akevitt er i hus!  Men enda viktigere var den gode praten. Oppdateringe på livet. Å kjenne at en kan opprettholde vennskap til tross for lange avstander er godt. At kontakt ikke stopper når du overgår et vist antall km -  eller miles som de ville sagt her.

Frøydis er ferdig med forelesningene. Det er bare examens lesingen igjen. Og så er det juleferie - og da var det første semesteret på universitetet unnagjort. Rart. Og da mener jeg at det har vært en rar opplevelse å ha barn som flytter hjemmefra. Rart fordi jeg trodde det skulle bli så annerledes. Omtrent som når du gifter deg vet du og litt (ok mye) naivt tror det vil være en følelsesmessig forskjell før og etter ( kom på at det kanskje bare var meg som trodde det….? Eller enda verre; at det bare er meg som ikke følte forskjellen….. dropp sammenligningen!!) Følelsesmessig har det ikke vært noen stor overgang at Frøydis flyttet. Jeg snakker med de andre mødrene, som snakker om tårer og savn og bekymring. Ikke er jeg bekymret og ikke har jeg felt en tåre. Jeg fryder meg over at hun trives, at hun fikser det og tenker at det var jo målet; å oppdra mine barn til å bli bedre enn meg, til å bli selvstendige, i stand til å ta vare på seg selv, gjøre sine valg. 
Kanskje det bare er målet for norske mammaer, ikke amerikanske? Kanskje deres briller er sånn at de ser på meg og rister velmenend og uforstående på hodet og tenker stakkars barn, med en sånn mamma…. 
Nå venter examen neste uke så flytter hun hjem igjen. For juleferien. Og jeg tipper hun er mere enn klar nok til å returnere når Januar kommet og det er akkurat sånn det skal være! 

Ta med deg dagens luke - Nok et flott dikt - kanskje det er nødvendig å pusse brillene litt, husk;  ”Du er din egen brilles smed, du velger selv hva du vil se”….

Og Elisabeth; takk for hyggelig hilsen i gjesteboka. Nyt pinnekjøttet og pølsene og snøen og alt det som er helt norskt og helt sånn postkort-jul-i-norge, vi er bare bittelitt missunelige…. Og siden det er ca 5000 nordmenn i Houston så kan det være en god firma ide å starte sesong butikk her nede. Vi får det meste,  men en desember åpen butikk med norske julevarer - og pinnekjøtt ….. sier ikke mere!!