Utfordringen er klar og enkel; 

Plukk opp nærmeste bok  - (greit nok, den jeg leser for tiden lå rett ved siden av og om ikke direkte nærmest så tar jeg den! Hvem vil ha sitat fra en fototeknikk bok som lå litt nærmere?)
Åpne den på side 123
Finn femte setning.
Post de neste tre setningene.
Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg.

Frikke  og Geir og Eugenie har alle tagget meg  - og siden det handler om bøker er det en “meme” (det heter vist det!) som det er greit å være med på. Da kan jeg nemlig få anbefalt en god bok samtidig! Her er svaret;

Mortenson asked his countryman if he would consider doing him a favor. “I was feeling out on a limb in Korphe, operating all by myself” Mortenson says. “And I wanted these people to feel like it wasn’t just me, that there were a bunch of other Americans back home concerned about helping them”.

 Ikke helt fem setninger. Men det passer å stoppe der. Boken “Three cups of tea” av Greg Mortenson og David Oliver Relin, er fasinerende lesing. Det er Greg Mortenson’s historie. Han er i dag direktør for The Central Asia Institute, bor i Montana men tilbringer flere måneder hvert år i Pakistan og Afghanistan.

Men historien begynner i 1993. Mortenson mislykkes i sitt forsøk på å nå toppen av K2. Han ikke bare mislykkes -han er døden nær;

Exhausted and disoriented, he wandered away from his group into the most desolate reaches of northern Pakistan. Alone, without food, water, or shelter he eventually stumbled into an impoverished Pakistani village where he was nursed back to health. 
While recovering he observed the village’s 84 children sitting outdoors, scratching their lessons in the dirt with sticks.  The village was so poor that it could not afford the $1-a-day salary to hire a teacher.  When he left the village, he promised that he would return to build them a school. 

From that rash, heartfelt promise grew one of the most incredible humanitarian campaigns of our time:  Greg Mortenson’s one-man mission to counteract extremism and terrorism by building schools—especially for girls—throughout the breeding ground of the Taliban. 
Mortenson had no reason to believe he could fulfill his promise. In an early effort to raise money he wrote letters to 580 celebrities, businessmen, and other prominent Americans.  His only reply was a $100 check from NBC’s Tom Brokaw.  Selling everything he owned, he still only raised $2,000.  But his luck began to change when a group of elementary school children in River Falls state Wisconsin, donated $623 in pennies, thereby inspiring adults to take his cause more seriously. Twelve years later he’s built fifty-five schools.
Mortenson and award-winning journalist David Oliver Relin have written a spellbinding account of his incredible accomplishments in a region where Americans are feared and hated. In pursuit of his goal, Mortenson has survived an armed kidnapping, issued by enraged mullahs, repeated death threats, and wrenching separations from his wife and children. Yet his success speaks for itself.  This year the schools will educate 24,000 children. 

Det er inspirerende lesing. Det er historien om en mann som har satt spor etter seg. Som ble hjulpet og som holdt sitt løfte om å gi noe tilbake. Det er en historie om møte med andre kulturer, om utfordringer, om hindringer, om ydmykhet - og om å ikke gi opp håpet.  Anbefales!

Jeg tagger Alter Ego, Miriam, Rigmor og  Frøken Skavland (som har egen bok mann!)

[og jeg kan telle og vet det er fire ]

Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

A bird does not sing because he has an answer. He sings because he has a song!

Har du tenkt over at det viktigste i livet er helt usynlig?
Kjærligheten du har til dine barn, til din kjæreste, din tro, gleden, sorgen, håpløsheten eller håpet, ingenting å ta bilde av - ikke håndfast materie. Du kan ikke bevise ved “synlighet” din kjærlighet og like lite legge din sorg synlig til skue.Vi forstår hverandre, men bare stykkevis og delt - vi gjenkjenner og tror vi vet noe om hvordan andre har det, hva andre føler. Men gjør vi egentlig det, hvor store feilmarginer opererer vi med - når vi tolker og vurderer mennesker, og elevene våre? Hva vet vi om belastninger og erfaringer som ikke er våre egne, hva vet vi om grenseområder og knivsegger vi selv ikke har beveget oss på?

Forskere har sett at fisk - i akvarier som har vært delt i to med en glassplate, også etter at glassplaten er fjernet, beveger seg som om glassplaten fortsatt var der.

Det sies at bananfluer som klekkes og lærer å fly i beholdere med lokk, fortsetter å fly innenfor beholderens begrensninger også når lokket er tatt av. Hvor mye annerledes er vi mennesker og vi lærere?Hvor bananflue lignende er våre svev, hvor ofte våger vi oss på svøm i nytt farvann? Sjekker vi om lokket er av, glassplaten er fjernet, eller beveger vi oss fortsatt innenfor de rammene vi tror må være der?

Hvor mye forstår jeg og hvor langt evner jeg å se?

Normalitet og avvik? Hva kvalifiserer til en diagnose? 

I dag rystes vi av psykiatriens behandling av tatere og homofile i vår nære fortid. Kan fremtiden avsløre like rystende feil, som vi i dag er blinde for å se?

Min flinkhet - når jeg tror jeg har svarene. Alle som har studert og lært noe - vet at horisonten utvides, til mer og ukjent land, mot en uendelighet av nytt å lære.

Om jeg hadde lest alle bøker som var blitt utgitt og oversatt til norsk, ville jeg likevel bare ha lest en liten promille av de bøker som finnes i verden. I tillegg leser jeg med briller min kultur har gitt meg, et kulturelt filter som kan fungere som nye ”lokk” og ”glassplater”.

Når vi voksne, lærere og kollegaer ofte bruker mye energi på å få rett, ha rett og tidvis fremheve hva vi kan. Når vi utreder, kartlegger, vurderer og evaluerer, lager rammer der noen passer inn og andre faller utenfor. Det er et stort ansvar vi forvalter i det skrevne ord – om mennesker i rapportene våre.

Jeg tror at ingenting er absolutt - at vi alltid vil se fjell og utfordringer ulikt, ut fra vårt eget ståsted. Det er ingen motsetning i det å ha tro på hva jeg står for, og samtidlig være ydmyk for at livet kan være større og mer komplisert enn jeg fatter.

Vi kan vitsen om de to blodlegemene, som var blitt uvenner med hverandre - fordi det ene blodlegemet påsto at menneske fantes!Etter mange års arbeid med de mest sårbare og tyngst belastede ungdommene i Oslo, har jeg lært mye - og innsett at det er uendelig mye jeg likevel ikke vet; om å føle seg utenfor, om rusavhengighet, kriminalitet, vold, omsorgsvikt, om gjengtilhørighet, prostitusjon, psykiske vansker, migrasjonsproblematikk - listen er mye lenger.

Det er stor forskjell på å være lærer på fengselsbesøk - og den som sitter inne.

Møte med livets ytterpunkter, der ingen lærdom og kunnskap holder. Den dypeste smerte, umulig å kle i ord - når unge mennesker, som skulle hatt livet foran seg - likevel går ut av tiden.

Livet er så skjørt, vi har så ulike forutsetninger, så ulike byrder å bære - så ulike liv å leve.

Gjennom alt jeg har erfart, fremfor alt jeg har lært – har jeg fått tro på håpet.

At håp er viktigere enn all teoretisk kunnskap.

 ”Det er når morgenglansen falmer til middagstretthet, når musklene skjelver under presset, når veien synes uendelig og ingenting skjer slik du ville – det er da du ikke skal nøle.”Dag Hammarskjõld 

Å gi mennesker håp - håp om at de kan mestre, at ting kan endres, at fremtiden kan bli bedre, at mirakel kan skje, at det håpløst smertefulle kan endre intensitet og over tid bli til å bære.

Jeg klamrer meg til håpet for min egen del, glipper det – hva er det da tilbake?

 ”Først og fremst skal du bruke øynene og kikke rundt deg, overalt hvor du er, for de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest uventede stedene. De som ikke tror på mirakler – vil aldri finne dem.”Ronald Dahl 

Selv drømmer jeg om at tiden selv, må være som en glassplate - en plate som engang fjernes, slik at skille mellom liv og død, syk og frisk, venn og fiende, håp og håpløshet ikke lenger er.

I håp om at det skjer – prøver jeg å bruke mellomtiden på å øve meg; på å fly utenfor mine lokk, på å svømme dypere ut på ukjent farvann, på å samle glad latter og gode øyeblikk på store syltetøyglass og på å skru opp varmen - så jeg kan leke barbeint sommer på kalde vinterkvelder.

Brit Gording 

—

Teksten er altså ikke min. Men skrevet av min søster.  Jeg synes det er en flott tekst som sier mye -  og fikk lov å legge den ut her!
Bildet er mitt - en helt vanlig spurv som ikke ble fanget i all piggtråden -

KAN DU HUGSE

Kan du hugse
etter eit tungt døger
at også dine tårer
er dropar av lys

Så god morgon
også i dag er du til
Bare det
er eit lys

Helge Torvund

Bildet er av Erling Valtyrson, min favoritt kunstner, ref denne.

Dette bildet er hentet fra en japansk galleri side.