Er det typisk norsk å være uhøflig ?

Av og til er det greit med avstand og nye inntrykk for å se hva som er typisk for en selv.
Sånn sett er det å bo i ett annet land en grei måte å lære seg selv å kjenne på. Det er nemlig ganske mye jeg reagerer på her i USA. Og ved å reflektere over hva jeg reagerer på, lærer jeg først og fremst noe meg selv og hvor jeg kommer fra. Hva som fremstår som naturlig for oss, og i denne sammenheng er oss å forstå som nordmenn. 

Det hender jeg lurer på hva som kjennetegner oss. Det hender jeg er flau over hva som kjennetegner oss.  Det er typisk norsk å være god,  sa Gro en gang for mange år siden, jeg lurer på om det er like typisk norsk å være uhøflig. 

Hva jeg mener med hverdagshøflighet.

Jeg behøver ikke å gå langt (les kjøre; i Houston går du ikke!) et besøk i nærbutikken er nok. Houston er en millionby og nærbutikken er ingen liten sak den heller.  Det er ikke sånn at de kjenner meg der og fenomenet gjelder forsåvidt uansett hvilken butikk jeg besøker. Å handle er omtrent som i Norge, med unntak av at du kan velge mellom 42 ulike typer peanøttsmør, og at det meste som aldri har inneholdt fett, som sukkerspinn,  er tydelig merket med 100% fatfree.  Man skal da selge! Men det kan jeg skrive om en annen gang.  Det som fremstår ekstremt forskjellig er høfligheten eller mangelen på det samme.

“And how are you today, madam“  sier kassadamen og sender meg et stort smil. Det tok meg forresten litt tid å forstå at det var jeg som var madam og at det var ansett som en høflig tiltale, i mine ører er en madam en eldre dame -og jeg er….  ehe - i alle fall ikke eldre! 

How are you today -  Jeg vet at hun ikke forventer å høre om hodepinen og problemer i heimen.  Det korrekte svaret er “Thanks,  I am fine, og gjerne legge til “and how are you?” Det forventes ingen dype samtaler over strekkodene, men det setter rammen likevel, og hun følger fort opp med “will plastic be ok for you?” Det vil det. Det er ok for meg å få varene i plastposer, de er rett nok utrolig tynne men duger til bringe varene hjem og om jeg vil kan jeg altså få papp-poser isteden. 

Kassadamen slår inn varene (som nå stort sett består i å skanne strekkodene). Hva de som pakker varene ned i poster kalles vet jeg ikke. Men de bytter aldri plass. Et rangsystem fungerer nok her også. Pakkerne legger varene mine i poser. Jeg står å ser på.  De setter postene pent i handlekurven mens jeg betaler. Med et smil spør de “Will you need help with that?”, det vil jeg ikke. Jeg klarer å sette varene mine inn i bilen selv, men om jeg skulle ønske det vil de altså kjøre kurven ut for meg, laste varene i bilen min og ta kurven med seg tilbake. Det er en del av servicen. Nå får jeg isteden et smil og “Thank you, and have a wonderful day, madam”

Jeg kjenner det.
Min dag blir faktisk litt mere wonderful fordi noen smiler til meg.
Jeg vet de smiler til alle kundene.
Jeg vet det er innøvd.

Det spiller ingen rolle. Jeg synes det er fint likevel.
Det er et slags glidemiddel, tenker jeg. Noe som gjør at samhandlingen glir lettere. Det blir kjekkere å være kunde og antagelig blir det kjekkere å gjøre jobben også.

Men det er langt fra norsk hverdag.  Sist jeg handlet mat i Norge fikk jeg en handlevogn kjørt inn i hælen. Sånne bakholdsangrep er vonde! Det kom ingen beklagelse, bare et oppgitt stønn.  Her gjelder  ”excuse me ” når du passerer noen. Selv om det skjer med særdeles god klaring. Og om trang passasje tvinger noen til å komme innenfor din comfortzone (som jeg har anslått til å være omtrent en meter rundt deg) følges det automatisk av et ”sorry”.

Det er ikke bare jeg som reagerer på det, de fleste nordmenn har reagert på samme måten og vi har diskutert fenomenet. Høflighetesfrasene som amerikanere har mange av.  Noen mener det er falskt. At det er uekte og dermed ikke bra nok. De er jo ikke sorry, de bare sier de er sorry.  Ja vist - men så da?

Utlendinger om Norge og nordmenn; 

Sosialantropolog Anh Nga Longva er fra Vietnam, men bor i Norge. Hun har studert dette fenomenet.  Og hennes møte med Norge var et sjokk;

Velmenende venner fra forskjellige hjørner i verden hadde advart meg mot kulden og de mørke vintermånedene, ulv og isbjørn. Men ingen hadde fortalt meg om nordmenns forhold til høflighet: menn som smeller døren rett i ditt ansikt; voksne og barn på busser og trikker hvis ordforråd ikke ser ut til å romme ordene “unnskyld” og “takk”; menn, kvinner og ungdommer som dulter hemningløst i deg med sine ryggsekker eller tråkker på dine tær og bare fortsetter videre

Jeg kjenner meg igjen i det nå - når jeg ser meg selv uten fra. 

I Storbritania var kølapp unødvendig. Alle viste om sin egen køplassering og å snike ble ansett som, tja - det var bare noe man ikke nedverdiget seg til å gjøre. Med stor tolmodighet ventet man på sin tur. Og dersom det var tvil  - ja så tilbød man selvfølgelig den andre å gå først.  
Man holdt opp dørene, også på kjøpesenteret og også for helt fremmede, selv om det betydde at man måtte vente litt fordi de kom fem meter bak deg. 

Og mens vi norske i Houston debaterer høflighet og hvorvidt det betyr noe med alle sorryer og excuser, er det altså omvendt i Norge, i alle fall i følge Anh Nga Longva;

Blandet utlendinger bosatt i Norge er nordmenns “manglende høflighet” et yndlingstema. Noen få er dypt sjokkert og føler seg krenket, de fleste er bare forundret over at dette stort sett vennligsinnede folk, med et høyt gjennomsnitt utdanningsnivå, og som lever i velstand og fred, tilsynelatende har et så nonchalant forhold til vanlig folkeskikk.

Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig. 

Longva sier nordmenns budskap er  “Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig”.
At vi ikke bruker takk og vær så snill og beklager og alle de frasene vi har i språket, fordi  vi er opplært til å mene det vi sier. Og at det å være ekte henger høyere enn å være høflig.  At vi normenn dermed oppfatter høflighetsfraser som overfladiske og hyklerske.

Det lille uttrykket please, s’il vous plaît, por favor, brukes svært sjelden i det norske språk, og nordmenn tyr til forskjellige verbale omsvøp og ikke-verbale signaler for å oppnå den samme effekten som engelskmenn oppnår med et enkelt please; ofte lar de simpelthen være.

Spiller det noen rolle?

Mine barn fikk en rask innlæring da vi for fem år siden flyttet til Storbritania. Man takker, alt og alle og alltid.
Man er sorry og man sier excuse me, istedenfor å trenge seg frem.
Man står i kø uten å snike.
Man tiltaler lærere og venners foreldre i høflig form, jeg var alltid Mrs Gording - aldri Randi.
Man presenterer seg. Er man med venner hjem går man innom og hilser, og når man går så takker man for seg, - til vennens foreldre. Selv om man er 16 år.

Er det bedre? Det er i alle fall koden, det er sånn gjør man det. Og det bidrar til at jeg fort lærte de ulike ansiktene å kjenne. Selvsagt presenterer man seg med fult navn og man håndhilser på kameratens foreldre første gang man er på besøk - siden holder det med den raske lille “Hello Mrs Gording, How are you” . 

Og det er jo nettopp det det er; raskt.
Det tar minimal med tid å si takk. Og en må ikke nødvendigvis føle alt helt inn i ryggmargen for å beklage heller.

Jeg har funnet ut at det spiller en rolle. For meg spiller det en stor rolle.

Jeg vet det er forskjell på lønninger og har ingene problemer med å pakke ned varene mine selv. Men det gjør en forskjell å bli møtt med et smil og en innledende høflighetsfrase, i forhold til å bli møtt med  “Skar’u ha påse?”

Kan vi ikke bare bli litt høfligere i Norge også?

Vær så snill….

[Se og  Har du lurt på hvor de frekke elevene kommer fra hos Sissel  ]