Nå vet jeg at Iohn Bates, han som ligger begravet i New York, det er vel forresten ikke mye igjen av ham etter nesten 250 år, ikke var noen sjørøver likevel. Husker du posten om ham? Han som kanskje var sjørøver, fordi han hadde sånne stilige knokler i kors på graven sin?

Knokler på gravstøttene er ikke så vanlig, det er mer engler og kors og blomster og stjerner nå - men før; før var knokler helt vanlig. Og altså ikke noe tegn på at du hadde vært sjørøver! Det er bare en tegn på at du døde for lenge siden, og det stemmer jo for Iohn Bates døde i 1770.

Kunnskapen fikk jeg da jeg besøkte Boson og gikk The Freedom Trail. Det er en gårute som snirkler seg gjennom Bostons sjarmerende mix av moderne arkitektur og gamle hus med historisk sus og minnesmerker fra USA’s frigjøringskamp. Den går også innom to gravplasser, og her er det mange knokler å se på gravstøttene, dødninghoder også, tidvis med vinger og blomster. Dessuten fikk jeg informasjon om bruken av symboler og tekst på gravstøttene. 

Dermed fant jeg ut at det er en historie bak det å bruke hodeskaller og knokler på gravstøttene også;

A death’s head, often with wings and/or crossed bones, was a stylized skull. Some have speculated that winged skulls were intended to symbolize a combination of physical death and spiritual regeneration. It is important to note that Boston-based Puritans did not advocate using religious symbols, such as cherubs, Christ figures, or crosses in their meetinghouses, on church silver, or on their gravestones. Puritans were adamantly against attributing human form to spiritual beings such as God, angels, or spirits.

Også inskripsjonen er anneledes enn vi er vant med. Det er ofte en nøktern beskrivelse av personen, litt sånn korte data, og lite “føleri”.

Gravsymbolene endret seg; 

By the 1690s, another iconographic motif began to appear on Boston’s gravestones. Called a winged cherub or a soul effigy, this motif was characterized by a fleshy face, life-like eyes, and an upwards-turned mouth. Some historians and students of material culture have asserted that the greater use of winged cherubic images, which have been interpreted as a symbol for the soul’s flight to heaven, was indicative of changing religious sentiments.

Kort sagt, litt mere ansikt og litt mindre hodeskalle, litt mere engel og litt mindre sjørøver kanskje? Og også inskripsjonene endret seg til å bli mere “poetiske” etterhvert;

 In addition to the imagery, the language and tone of the epitaphs changed during this period as well. Instead of stark and foreboding messages about life and death, epitaphs began to reflect new ideas about resurrection and the afterlife. Commemoration of the dead for the benefit of the living became the underlying theme.

Det er fascinerende mye historie i gamle gravstøtter. Sikkert like mye i Norge som i USA, tror jeg må spore opp en gammel kirkegård neste gang jeg er i hjemlandet - har du en å anbefale?

Jeg ruslet gatelangs i New York, med guideboken og kartet og skulle videre til neste highlight da jeg kom over ham. Han sto ikke i guideboken min, men han var verd et besøk. Antagelig får han ikke så mye besøk. Det er lenge siden han vandret her og de som en gang sørget, er forlengst borte - de og.

Iohn Bates ble ingen gammel mann, han rakk å feire sin førtiårs dag før han døde. Om man feiret fødselsdager på den tiden da, og dessuten antar jeg at førti var en normal levelader - det er lenge siden Iohn (som kanskje var John?) døde. Det er faktisk 238 år siden. 

Jeg kjente ham (selvsagt) ikke. Men jeg har tenk på ham, lurt på hvem han var og om det lever noen etterkommer som kan kalle ham tipp-tipp-tipp oldefar eller noe sånt. Hva drev han med tro, i London på 1700 tallet?

Jeg tror han var en sjørøver. Men det er bare fordi har har så tøffe knokler på gravstøtten sin. Litt sånn sjørøveraktige knokler i kors.

Jeg fant ham i midt i New York.
Det ligger nemlig en flott kirke på Manhattan, litt bortgjemt men med enkel adresse;

Trinity Church is located at the intersection of Broadway and Wall Street in downtown Manhattan.

Trinity Church er en fredelig liten oase, et pust fra en verden som var. Kirken ligger der den ble bygd for mange år siden, det er  byen rundt som har endret seg. Stadig høyere skyskrapere rager over kirken som en gang var landemerket her. Da den nåværende kirken sto ferdig i 1846 var det 281 foot (85 meter) høye spiret det høyeste punktet i New York. Den rekorden ble slått i 1890 av den nye New York World Building.  Men da hadde Iohn alt ligget i jorden nesten dobbelt så lenge som han hadde levd. Det har vært andre kirker her før.

Som kirke skal være, er Trinity Church åpen.  Du kan gå inn og hvile bena dine etter vandringene for å se Wall Street, hullet som har fått navnet Ground 0 og andre must-see for en turist. Men det er gravplassen som fasinerer meg mest. Den er mye eldre enn kirken.  Den bærer preg av forfall. Selv om gravstøttene står forunderlig støtt, flere hundre år etter at de ble satt ned.
Men velstelt er krirkegården ikke. Mange av gravstøttene er uleselige. Vær og vind har visket ut navn og nummer. Kroppen som en gang ble stedt til hvile her, har forlengst gjort som befalt; “av jord er du kommet, til jord skal du bli“. 

Men Iohn Bates knokler i kors står fortsatt å lese, han som ikke døde men “departed this life”, og som neppe har noen remains igjen;

Here lies the rama
of Iohn Bates
who was born March
y 30th 1730 & Deptd this
life Decembr 27th 1770.

Iohn Bates, jeg skulle ønske jeg fant ut hvem du var.
Men google og andre søkemotorer gir meg ingen spor. Mange andre er nevnt,  men du forblir en gåte.
Og et minne om en kald marsdag i New York. Med lav sol og avblomstrede tulipaner. Og en grav som fikk meg til å stoppe og tenke. Det er ikke noe igjen av deg, bare graven din står.  

~

Rett nok er ikke Ney York på lista over de 100 mest populære reisemålene, men hva gjør vel det? Det big apple har masse å by på - Og skal du til New York kan du besøke den nydelige Trinity church hvor du kan hvile bena - og den gamle krikegården.

Graven hans er lett å finne. Iohn Bates, som kanskje var sjørøver.
Men antageligvis ikke.

[En helt annerledes kirkegård kan du se her, det er en glad kirkegård og bilder fra et nokså spesielt museum for død og begravelse finner du her ]