Jeg ruslet gatelangs i New York, med guideboken og kartet og skulle videre til neste highlight da jeg kom over ham. Han sto ikke i guideboken min, men han var verd et besøk. Antagelig får han ikke så mye besøk. Det er lenge siden han vandret her og de som en gang sørget, er forlengst borte - de og.

Iohn Bates ble ingen gammel mann, han rakk å feire sin førtiårs dag før han døde. Om man feiret fødselsdager på den tiden da, og dessuten antar jeg at førti var en normal levelader - det er lenge siden Iohn (som kanskje var John?) døde. Det er faktisk 238 år siden. 

Jeg kjente ham (selvsagt) ikke. Men jeg har tenk på ham, lurt på hvem han var og om det lever noen etterkommer som kan kalle ham tipp-tipp-tipp oldefar eller noe sånt. Hva drev han med tro, i London på 1700 tallet?

Jeg tror han var en sjørøver. Men det er bare fordi har har så tøffe knokler på gravstøtten sin. Litt sånn sjørøveraktige knokler i kors.

Jeg fant ham i midt i New York.
Det ligger nemlig en flott kirke på Manhattan, litt bortgjemt men med enkel adresse;

Trinity Church is located at the intersection of Broadway and Wall Street in downtown Manhattan.

Trinity Church er en fredelig liten oase, et pust fra en verden som var. Kirken ligger der den ble bygd for mange år siden, det er  byen rundt som har endret seg. Stadig høyere skyskrapere rager over kirken som en gang var landemerket her. Da den nåværende kirken sto ferdig i 1846 var det 281 foot (85 meter) høye spiret det høyeste punktet i New York. Den rekorden ble slått i 1890 av den nye New York World Building.  Men da hadde Iohn alt ligget i jorden nesten dobbelt så lenge som han hadde levd. Det har vært andre kirker her før.

Som kirke skal være, er Trinity Church åpen.  Du kan gå inn og hvile bena dine etter vandringene for å se Wall Street, hullet som har fått navnet Ground 0 og andre must-see for en turist. Men det er gravplassen som fasinerer meg mest. Den er mye eldre enn kirken.  Den bærer preg av forfall. Selv om gravstøttene står forunderlig støtt, flere hundre år etter at de ble satt ned.
Men velstelt er krirkegården ikke. Mange av gravstøttene er uleselige. Vær og vind har visket ut navn og nummer. Kroppen som en gang ble stedt til hvile her, har forlengst gjort som befalt; “av jord er du kommet, til jord skal du bli“. 

Men Iohn Bates knokler i kors står fortsatt å lese, han som ikke døde men “departed this life”, og som neppe har noen remains igjen;

Here lies the rama
of Iohn Bates
who was born March
y 30th 1730 & Deptd this
life Decembr 27th 1770.

Iohn Bates, jeg skulle ønske jeg fant ut hvem du var.
Men google og andre søkemotorer gir meg ingen spor. Mange andre er nevnt,  men du forblir en gåte.
Og et minne om en kald marsdag i New York. Med lav sol og avblomstrede tulipaner. Og en grav som fikk meg til å stoppe og tenke. Det er ikke noe igjen av deg, bare graven din står.  

~

Rett nok er ikke Ney York på lista over de 100 mest populære reisemålene, men hva gjør vel det? Det big apple har masse å by på - Og skal du til New York kan du besøke den nydelige Trinity church hvor du kan hvile bena - og den gamle krikegården.

Graven hans er lett å finne. Iohn Bates, som kanskje var sjørøver.
Men antageligvis ikke.

[En helt annerledes kirkegård kan du se her, det er en glad kirkegård og bilder fra et nokså spesielt museum for død og begravelse finner du her ]

I går var jeg i bokklubb. Der har du enda en sånn life worth living sak! Det er kjekt å lese bøker og enda kjekkere å drøfte dem etterpå, fordi vi leser ulike ting fra samme ord og samme bok. Vi leser jo med vår egen historie, med alle referanser og kroker som livet har gitt oss, og dermed blir opplevelsen også forskjellig. Dessuten er det å være i bokklubb en ypperlig måte å utvide reportoaret på, å lese noen bøker jeg ellers aldri ville plukket opp - noen ganger til berikelse, andre ganger bare for å bekrefte at den ligger ikke for meg!

Boken vi drøftet i går var Water for Elephants av Sara Gruen. En flott bok om livet sett bakfra - men kanskje aller mest inntrykk gjorde beskrivelsen av nåtiden, fra hovedpersonen som er en gammel mann på drøyt nitti år - og da var kommentaren til luke 3 helt som hånd i hanske - Der fikk jeg et flott dikt av Inger Hagerup med sluttlinjen “Godt at vi har en fortid -som vi kan huske med”. Det er jo sant - men det er og sant i utvidet forstand - at vi både husker og forstår med vår historie, vår fortid, vår oppvekst. Våre briller er nettopp våre. Og ikke objektive… og boken anbefales

Bøker er kjekt - og bokhandlerne her er fantastiske. Med en god kaffe-plass inkludert, og med store, innbydende lenestoler, og med oppfordring til å ta med deg bøker, kjøpe en kopp kaffe og sitte en time eller to, bla og titte, lese litt i bøkene! FØR du kjøper - om du kjøper! Og det gjør jeg. Det er en glede. Når du kommer fra et lite land hvor bøker er fryktelig dyre, selv om de har momsfritak! Så er det å rusle rundt og se utvalget og prisene helt utrolig. Jeg forstår at opplag ikke kan sammenlignes og at det er dyrt å få oversatt og trykt bøker i små opplag  til språk som ikke snakkes av så mange. Men jeg synes det er synd likevel…… Kanskje vi skulle sponse skumma melk og bøker mere også kunne  heller fløte og Se og Hør gå opp i pris…??  

Dessuten fikk jeg besøk i går - norskt besøk av en venninne som hadde et jobb oppdrag i Houston - hun har vært på reise en stund, og forlot Norge før jeg fikk med meg at pinnekjøtt ikke kunne oppdrives…… derfor kom hun ikke med redningen, men med det nødvendige  tillegget. Norsk Akevitt er i hus!  Men enda viktigere var den gode praten. Oppdateringe på livet. Å kjenne at en kan opprettholde vennskap til tross for lange avstander er godt. At kontakt ikke stopper når du overgår et vist antall km -  eller miles som de ville sagt her.

Frøydis er ferdig med forelesningene. Det er bare examens lesingen igjen. Og så er det juleferie - og da var det første semesteret på universitetet unnagjort. Rart. Og da mener jeg at det har vært en rar opplevelse å ha barn som flytter hjemmefra. Rart fordi jeg trodde det skulle bli så annerledes. Omtrent som når du gifter deg vet du og litt (ok mye) naivt tror det vil være en følelsesmessig forskjell før og etter ( kom på at det kanskje bare var meg som trodde det….? Eller enda verre; at det bare er meg som ikke følte forskjellen….. dropp sammenligningen!!) Følelsesmessig har det ikke vært noen stor overgang at Frøydis flyttet. Jeg snakker med de andre mødrene, som snakker om tårer og savn og bekymring. Ikke er jeg bekymret og ikke har jeg felt en tåre. Jeg fryder meg over at hun trives, at hun fikser det og tenker at det var jo målet; å oppdra mine barn til å bli bedre enn meg, til å bli selvstendige, i stand til å ta vare på seg selv, gjøre sine valg. 
Kanskje det bare er målet for norske mammaer, ikke amerikanske? Kanskje deres briller er sånn at de ser på meg og rister velmenend og uforstående på hodet og tenker stakkars barn, med en sånn mamma…. 
Nå venter examen neste uke så flytter hun hjem igjen. For juleferien. Og jeg tipper hun er mere enn klar nok til å returnere når Januar kommet og det er akkurat sånn det skal være! 

Ta med deg dagens luke - Nok et flott dikt - kanskje det er nødvendig å pusse brillene litt, husk;  ”Du er din egen brilles smed, du velger selv hva du vil se”….

Og Elisabeth; takk for hyggelig hilsen i gjesteboka. Nyt pinnekjøttet og pølsene og snøen og alt det som er helt norskt og helt sånn postkort-jul-i-norge, vi er bare bittelitt missunelige…. Og siden det er ca 5000 nordmenn i Houston så kan det være en god firma ide å starte sesong butikk her nede. Vi får det meste,  men en desember åpen butikk med norske julevarer - og pinnekjøtt ….. sier ikke mere!!