Jeg er mamma til tre. Jeg planla, og var så heldig at jeg fikk det jeg ønsket - nemlig tre barn med to år mellom hver.  Dermed har du selvsagt allerede forstått at jeg tilhører de heldige som ikke vet hva svangerskapskvalme, kolikk og våkenetter er. 

Det er noen år siden jeg kunne svare 2-4-6, når folk spurte om jeg hadde barn og hvor gamle de var.  Nå er jeg mamma til tre tenåringer på 14-16-18. 

En gang trodde jeg trodde dem;  alle som kommenterte mine tre med “Bare vent til de blir tenåringer, tenk deg 13 -15 og 17 på engang!!  De som ristet på hodet og lo litt av hvor ille jeg ville få det.

Men de tok feil.

Barn er mest glede.
Men ikke bare de små, myke, dunete nurkene med gryntelyder,eller den hoppende toåringen som roper “se på meg, se hva jeg kan”.
Ikke bare den snusfornuftige og veslevoksne seksåringen som starter skolelivet og i utgangspunktet ikke forstår hva de trenger denne læringen for.
Mere enn noe er tenåringene en glede. De hjelper meg å vokse. Ved å utfordrer mine synspunkter og verdier, ved å se mine feil. De kjemper for å leve sitt liv på sine premisser og dermed lærer de meg å gi slipp. 

Har du hørt Hans Børli’s vakre dikt?

MINNENE

Ta det med deg !
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Etter at jeg kom over diktet til Hans Børli har jeg tenkt mye på hva det er som holder oss,   hva gjør at vi kommer gjennom, at snøskredet ikke styrter utenfor? Hva ER disse stråene, minnene,   som kan redde livet vårt en dag i vinterlandet?

Jeg har prøvd å definere mine strå, og fundert på hvilke strå jeg gir mine barn med seg på livsferden. Snart skal de leve sine egne liv, har de strå nok tenker jeg, kjenner usikkerheten på om det var godt nok, det jeg gjorde. Lener meg på vissheten om at du alltid kan samle NYE strå. Det er ikke bare barndom som teller, det er venner langs veien også, og vi som har flyttet ut vet at de ER der –også om de fysisk er tusen på tusen mil borte!

Men altså barndom – eller oppvekst om du vil. Blandt mine strå er noen fraser. Det ene er fast knyttet til min far, som alltid sa;

Tenk deg om så finner du en løsning.

Hvor godt er ikke det!?!
Som voksen så ser jeg at det først og fremst rommer en ufattelig tro - på meg! Jeg kan!! En overbevisning om at bare jeg tenker meg om så vil jeg finne en løsning som duger. En overlevelses strategi som har hjulpet meg mange ganger!!

Det andre er ansvarlighet. FRIHET UNDER ANSVAR var mor og fars holding. Og det førte kanskje til at for meg er fortsatt frihet og ansvar tett linket sammen. Derfor kjenner jeg meg igjen i Bjørneboe som sier;

”Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv,»

Og det passer jo på alle områder – og   favner vel alt som handler om å bryte med noe; med det øvrige samfunns konvensjoner eller nedarvede mønstre. Det handler om å finne sin vei og å ta seg den frihet å velge det som er riktig for en selv.
Og frihet er i bunn og grunn er det samme som ansvar.   Når man velger friheten, da må man ta det fulle og hele ansvaret for det man gjør selv, og man har – i ytterste konsekvens – ingen å støtte seg til.

Annet enn stråene –   de nye og de gamle.