Det passer med en post om helter i dag. Helter og Fred er knyttet sammen og det er dessuten dagen for det;

21 september er International Day of Peace. Dermed er det en dag for fred i alle fall.

Og helter…
Man blir ikke helt uten videre. Naturlig nok. Selve begrepet helt/ hero stammer fra Gresk, og i gresk mytologi ble begrepet brukt om en demigod - Et avkom der en av foreldrene var Gud og den andre foreldren menneske. Senere ble begrepet hero /heroine brukt for å beskrive en karakterer, både virkelige og fiktive, som

…. in the face of danger and adversity or from a position of weakness, display courage and the will for self-sacrifice – that is, heroism – for some greater good, originally of martial courage or excellence but extended to more general moral excellence.

For å bli helt må man altså være utsatt for  vanskeligheter, fare eller utfordringer; og i denne situasjonen skal man vise mot og vilje til selv oppofrelse, uselviskhet samt heroisme eller heltemot om du vil.

Norsk definisjon er ikke så langt unna den heller - selv om det her tas med en “mildere heltevariant” i alternativ 2;

Jeg  har ikke noen helt jeg kommer på i farten. Tror faktisk ikke jeg har hatt så mange helger oppgjennom årene heller. Det har vært en liten heltedebatt i noen hjørner av bloggverden også i det siste; Jeg tror den startet hos Geir som skrev Kor e alle heltane? den posten var ingen hyllest til Jan Eggum, men mere til Arild Edvardsen, (føler litt trang til å presisere at han definitivt ikke ville vært en av mine helter, bare sånn i parentes sagt) Grøftekanten fulgte opp og definerte krav for heltestatus også. Men hennes barndomshelt hadde jeg ikke engang hørt om…

Tøffelhelt bringer oss heller ikke særlig langt. Jeg aner ikke hvorfor de to begrepene er knyttet sammen en gang; [Tøffelhelt ~ mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann] Hvem kom på begrepet tro?

Helter - jeg tror jeg forbinder begrepet mest med idrett. Der brukes det ofte. Men for meg er det ikke noe særlig heltemodig å løpe fortest, eller være en av de beste i fotball.  Det kan være godt gjort - men det er forskjell på godt gjort og helt.  Og selv om det sikkert er rikig å hevede at de må ofre en del for å komme så langt,  så er det neppe selvoppofrelse. Tvert i mot er det vel nettopp “selvet” som det asolutte sentrum for alt de foretar seg.

Men jeg vet at de jeg setter høyest er mennesker med store hjerter. Det er mennesker med mye empati. Mennesker som ser. Som føler med. Mennesker som tar kontakt, som strekker ut hender. De når skjelden frem til avisenes første sider. De mottar ikke fredspriser. Men de berører. De gjør et annet menneskes hverdag litt lettere å bære, ved å være til, være tilsted, være deltagende. Det er mennesker med mot - de tørr å spørre hvordan du har det; når de vet at svaret ikke er udelt positivt.

Det spiller ingen rolle om de kalles helter. Det er kanskje greit at de ikke gjør det. Stempler kommer lett i veien. Men de fortjener hyllest, de som gir, som deler det de har - uten å tenke at de nødvendigvis skal få tilsvarende igjen.
De passer godt sammen med fredsdagen.
Det er nemlig sånne mennesker som skaper fred.
De som ikke holder gammel urett frem, de som har vilje til å gå videre.
Ikke på grunn av - men på tross av.
Ofte er det nettopp det fred handler om. Å gå videre. Å legge noe bak seg.

Og fredsdagen kan du også markere;

Anyone, anywhere can celebrate Peace Day. It can be as simple as lighting a candle at noon, or just sitting in silent meditation. Or it can involve getting your co-workers, organization, community or government engaged in a large event. The impact if millions of people in all parts of the world, coming together for one day of peace, is immense.

De feirer i Nepal. Kongen er avsatt og må også flytte ut , jeg håper Nepaleserne går et roligere tid i møte. Det er en ny æra;

240 years old monarchial institution will see an abrupt end Wednesday.

Det har vært turbulente år for det vakre landet, med sine fasinerende byer, sine berømte fjell og sine subtropiske områder hvor du kan se nesehorn og tigre.

Nepal er ett av verdens fattigste land. Det har vært lange kamper.
I 1996 startet maoistgeriljaen kampen.  I 2001 drepte kronprisen nesten hele sin famile, da han skjøt 10 medlemmer, inkludert kongen og dronningen før han tok sitt egent liv. Kronprisen levde forøvrig noen dager etter massakren, han var nok mere treffsikker på andre enn på seg selv (om det ikke var flere involvert i skytingen…..) han levde lenge nok til å bli utnevnt til ny konge, ugjerningen til tross. Men hadde hele sin regent tid på sykehus hvor han altså døde etter noen dager.

Så har kongens bror, Kong Gyanendra, styrt Nepal som enevelde. Det spekuleres selvsagt i hvorfor kronprinsen gjorde det. En teori er at hans foreldre ikke bifallt hans valg av kvinne – en annen teori innebærer at dagens konge som altså er den døde kongens bror, hadde en finger med i spillet. Sanheten får vi vel aldri.

1 februar 2005 avsatte Kong Gyanendras regjeringen, fengslet flere politikere og innskrenket de borgerlige rettighetene i landet. Kongen foretok altså et “lite kupp” og satt med all makt i Nepal. Landet ble kastet ut i kaos. Vi besøkte landet under kongens enevelde.  Senere ble det valg hvor maoistene vant og kongen ble tvunget til å gi fra seg makten. Nå må han også forlate “huset sitt”.

En annen verden, med andre skikker. Vi er vant med å tenke litt stereotypt på kjønnsrollene, og tror nok at i mange land som vi regner som mindre utviklet enn oss selv, er kjønnsrollemønsteret meget gammeldags. Det overrasket at i Nepal var det en stor grad av likedeling på hva kvinner og menn gjorde. Det var svært vanlig å se menn, unge som gamle, bære og leke med små barn. Vi så mange eksempler på kjærlighet mellom fedre og barn som ble åpent uttrykkt. I alle fall var ikke barna noe kvinne-greier her!

En gammel mann på bussen.  Nepal er et fattig land, rikt på kultur og templer.  Landskapet er vakkert, været er behagelig, luften er ren og sikten perfekt. Menneskene åpne, vennlige og intereserte.

Måtte du få vokse opp i et land i fred og med bedre vilkår!

Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

Uansett hvor du er og uansett hva du tror på; Jeg ønsker deg en riktig GOD JUL.
Måtte du fylle den med det som er viktig for deg, og gi den det innhold som er riktig for deg!

Og tre særlige hilsner;

Til min gode venninne som mistet faren sin, og til alle dere andre som har mistet noen i året som gikk. Kvelden i dag er spesiell. Sår og vond på mange måter. Jeg håper de gode minnene vil dominere, takknemligheten over det de gav over det vi fikk dele! 

Til Kari som har bursdag  på selve julaften! Hurra for deg!

Til Brit; i dag kom pakken frem - Ikke bare med pinnekjøtt men og med brunost, melkesjokolade, nonstop, seigemenn, moccabønner og andre godsaker!  Jubelen sto i taket og jeg trekker alle stygge tanker om tollere som bare forsyner seg med norske julesnadder…

Vi får med andre ord dobbel julefeiring i år - i dag pinnekjøtt og ribbe og jammen meg en dag til med pinnekjøtt. Det skal smake ja!!  Og i Norge er dere ferdige med maten og gavene - men vi ligger 7 timer bak og har bare avsluttet grøten, ( det var Knut som fikk den fine grisen du ser under posten ” Kvelden før kvelden”), julemiddag og gaver - det er enda foran oss. Det er en vanlig dag i amerika, men vi feirer selvsagt i kveld - ingen har bifalt ideen om å feire første dag morgen!