Fjelltur – det er noe for oss nordmenn! Vi som er vant med Jotunheimen, røde T’er malt på tredje hver stein, vi som kan pakke lett og enkelt, gode gåsko har vi også - med ullsokker i.  Vel forberedt tenkte vi, men hiking i Nepal endte opp med å bli annerledes enn vi hadde tenkt oss.
Barskingene som besøker Nepal tar nok for seg av verdens høyeste fjell, Mount Everest. Så barsk er ikke vi,  vi nøyer oss med å gå the Royal Trek, oppkalt etter Prince Charles som gikk denne ruten for en del år siden og den er en flott opplevelse! Fjellområdene er interessante, mens Kathmandu er en smeltedigel er fjellene seg selv, her lever sherpafolket som kom fra Tibet for 500 år siden.

Vanligvis reiser vi på feire alene, organisert av og med oss selv. I Nepal er det mye som skal ordnes og det er ingen røde T’er og turistforeningshytter i Himalaya, vi innser at her trenger vi hjelp. Vi bestilte en turpakke via Himalayan Encounters, men var ikke forberedt på å få så mye eller så mange hjelpere! Vår første etappe er med buss, og ja vi trengte en buss, for å få oss fem til fjells stablet de nemmelig på beina et følge på 19 personer! Vi innser at dette blir ikke som å gå i Jotunheimen, dette blir en annen opplevelse! Våre hjelpere besto av guiden og guidens to assistenter, Kokken (som jeg ble veldig glad i, han var av stjerneklasse!) og hans to kjøkkenassistenter, også; lavest på rangstigen men kanskje viktigst, de 8 bærerne. Både vårt utstyr og telt, kjøkkenutstyr, mat osv skulle jo være med på turen til fjells.

Fjellene ligger foran oss, og den ene bæreren er alt i full gang med, ja nettopp å bære. Jeg stillte i mine solide fjellsko, med gode såler og ankelstøtte – og bærerne, de stillte stort sett i flipp-flopper (eller badesko som du kanskje kaller dem?) noen hadde lette turnsko/stoffsko – men ingen hadde fjellsko. Bæringen er fasinerende, de bærer alt på PANNA – de legger alt i en stor kurv (våre sekker, telt, kjøkkenutstyr….) denne kurven har et bånd som de legger rundt pannen og så går de i vei – og det er tildels mye stigning.
Vi skal ikke bære, men å gå på tur uten sekk – det går jo ikke! Så vi tar dagstursekken vår og bærer vårt eget vann, solkrem og lite annet.
Guiden vår bærer også bare sin egen lille dagstursekk. Og assistentene hans bærer medisin baggen – den var alltid med, med plaster og piller og ”vær beredt” utstyr! Vi blir godt tatt vare på!

Noen av bærerne på vei, på panna bæres telt og kjøkkenustyr, soveposer og mat. Vi skal på tur og har med oss flere hjelpere enn vi trodde var mulig.

EN VANLIG DAG PÅ VÅR HIKE I HIMALAYA;

Morgen, vekking og servering av te i telt åpningen.

 

Solen er på vei opp og vi er klare til en ny dag! Fredlig, men og nokså underlig å sitte telt åpningen i dette vakre landet, se utover fjellene, Himalayas snødekte fjell reiser seg majestetisk, jeg holder rundt koppen med varm te og høre at kokken er i gang med å lage frokost.  Fra det lille munkekloster på høyden over oss høres trommelydene, vi går dit før soloppgang og får med oss bønnesangen. Dette er levende fjell.

Frokosten serveres, ikke på bakken som jeg er vant med, de har bært på både stoler og bord. Og kokken kan! Kan lage havregrynsgrøt, eggerøre, pannekaker - en fantastisk frokost spiser vi, mens nepaleserne drikker sin te, de spiser ikke frokost, de drikker søt te og så spiser de først i 11 tiden, da er dagens første etappe ferdig.

Mens vi spiser frokost, pakkes telt og utstyr ned. Bærerne legger i vei mens vi gjør oss klare til å gå etter. De skal frem først, de skal jo lage lunch underveis!

Vår rute går stort sett på stier eller opplagte trapper. Det overrasket oss at folk bodde overalt – vi trodde vi skulle gå i ødemarken, men her bor folk i fjellene og dyrker det som kan dyrkes. Med redskap som i Norge tilhører en glemt tid.

 
Vannbøffler gikk vi stadig forbi, men også okser brukes til arbeid. Det er greit selv om de er ansett som hellige dyr her. Kuer derimot jobber ikke, men melken brukes.

fjellet er dekt av små stier, hvor vi i morgentimene en dag hadde følge av noen skolejenter, de var på vei til skolen, og de har en time å gå for å komme frem. De var vennlige og intereserte og snakket med oss. Engelsk er obligatorisk på skolen fra skolestart av, dermed var det lett å komme i kontakt med alle unge vi møtte. De har vakre skoleuniformer, skolen er gratis men uniform osv koster, dette kombinert med at barn på skolen ikke kan hjelpe til hjemme gjør at ikke alle barn går på skolen. Jeg leste i Kathmandu post  at dette var forverret etter kongens unntakstilstand og det ble reist krav om at myndighetene (=kongen) måtte sørge for at alle barn fikk utdanning, noe maoistene har gått innfor og som nå forhåpentligvis endres. Skolejentene hadde vært oppe og jobbet en drøy time på gården før de la i vei til skolen. Det er kontraster og gir refleksjon å møte mennesker som lever under andre vilkår enn vi gjør….

Guiden vår snakker med barn som samler fór til dyrene. Disse er for små til å gå på skolen, men ikke for små til å hjelpe til, Her bidrar alle. Også barna bruker den tradisjonelle bære metoden, de bærer med panna.

Bærerne som pakket ned leiren rundt oss mens vi spiste frokost, har det hele klart når vi ankommer lunchstedet. Teppet ligger klart (vi har insistert på at bord og stoler er unødvendig til lunch! Vi er jo på tur!). Vi serveres juice mens vi snører opp våre norske fjellsko og lufter føttene. Flipp flopper fremstår som en god ide akkurat når vi sitter her - men å gå i dem….. 
Lunchen er en overraskelse hver dag, kokken er en magiker som kan trylle frem nystekte brød av ulike varianter, litt som de indiske nan brødene,  grønnsaks kurry, kjøtt/fiske rett (basert på hermetisk skinke, pølser, tunfisk, sardiner - som de har bært på ….) og frisk salat. Deretter ble vi servert frukt som dessert.  Lunchen besto alltid av først en frukt juice, så minst tre varme retter og frisk frukt til dessert, deretter kaffe/te/varm sjokolade. Greit å være på tur men egen kokk!

Fjellene har imponerende flotte terraser, de er  smale for fjellsidene er bratte. Tenk hvilken jobb det er å bygge fjellsidene om til terasser hvor de kan dyrket mais! Vann må de som regel bære og det er vanlig å gå i mint 20 min en vei for å komme til vann pumpa – også 20 minutter tilbake. 

Mette og gode av lunchen har vi god tid til å hvile og se på ”livet” der vi har rastet.   Vi har ingen hast, ettermiddagen er lang og vi har god tid til vår siste etappe. Det er ofte folk rundt oss, disse kvinnene hviler ved en vannpost før de returnerer med fulle vannbeholdere.

 

En mann fletter kurver. Kurvene som bæres på panna i ulendt fjell terreng.

Kvinner sanker ved. Knekte grener og kvister, alt tas vare på.

Når vi ankommer rastplassen for kvelden har kokken og bærerne vært her lenge. 

 

Teppe lagt klart, vi serveres te/kaffe/varm sjokolade – og kjeks og nøtter. Bærerne har satt opp våre to telt, samt middagsteltet og doteltet (ja da vi hadde faktisk det! De grov en grop i bakken, og satte opp et lite høyt telt over, med dorull hengende i en snor fra taket, og der kunne vi i fred og ro - om ikke akkurat sitte så ….).

Nå dukket det ofte opp noen eldre menn. De står og ser på oss. Det er maoistenes utstendte, de er spioner.
Vi besøker Nepal i 2005, to måneder etter Kong Gyanendra’s kupp. Det er en tilspisset kamp mellom maoistene og regjeringshæren som er ledet av kongen siden regjeringen ikke lengre finnes.  Maoistene har fotfeste på landsbygda og i fjellene, de er usynlig tilstede. Mens sympatisører som ikke kan bruke si kamp gjør sin innsats med å finne ut hvem vi er og om vi bar våpen. I sine tradisjonelle klær og med ansikt som har levd sitt liv i fjellene kommer de og ser på oss. Vi har intent felles språk, unntatt smilet. Vi er fredlige, vi vil bare gå i deres vakre fjell.

Også barn dukket opp - for å sjekke oss ut, vi rare hvite som har reist hit for å  gå - vi som går bare for å gå. De går for å komme frem,  for å hente vann eller ved, for å komme til skolen,  men vi bare går??

Guiden lærer oss et enkelt “tiger og gjeit” spill, det kan spilles på bakken med pinner og stener og fungerer som en døråpner også til de mindre barna som ikke har lært engelsk enda. Vi fotograferte dem og de ler henrykt over å få se seg selv etter at bildet var tatt – kanskje har de ikke speil heller?  Digital kamera ble en døråpner! De pekte på skjermen og lo – er det meg?

 

Kokken er i gang med middagen. Den var et eventyr!  Først suppe, alltid en ny suppe, min favoritt var gresskar suppe med ingefær og sitron gress. Ummmmm. Alt lages med ferske indegredienser, her har de ikke toroposer! Og serveres med ferskt nystekt brød eller popadoms (indisk ”flattbrød” litt krydret).  Hovedretten skal bestå av minst tre ting nå også. Og avsluttes med dessert, hva synes du om varm nystekt eplekake med custard, servert på fjelltur i Himalaya?

 

Middagen ble servert inne i middagsteltet,- mens de andre måltidene var under åpen himmel sitter vi nå inne, med kandelaber og levende lys og med duk på bordet. Veldig hyggelig og langt mere luksus enn vi hadde tenkt oss. Det er nesten uvirkelig -

Sengetid kommer nokså tidlig, det blir mørkt – veldig mørkt når ingen elektrisitet finnes, og stjernene er veldig nær deg. Fantastisk å sitte å se på en himmel som åpner seg og liksom forsvinner innover i et hav av stjerner og små lysende partikler du ikke trodde det var mulig å se. Ydmyk takknemlighet for å få oppleve, få lære, få se - det er en opplevelse for livet.  Trekking i Himalaya ble så annerledes enn vi hadde regnet med – en fasinerende opplevelse, av møter med mennesker, av hvor mye god mat det kan lages på et transportabelet kjøkken (ikke forstår jeg at det er mulig og jeg skal ikke prøve å kopiere det heller!) men anbefales DET kan det!! 

Det er vanskelig å vite hva som var den største opplevelsen ved å besøke dette fasinerende landet, et av verdens fattigste land, med verdens høyeste fjell. Kanskje det var nettopp folket? De var så vennlige og imøtekommende, smilende og høflige. 

Mange ganger tenkte jeg at måten VI ble møtt på i Nepal - ville dessverre ikke fem nepalesere bli møtt med i Norge; vi ble bare møtt med smil og med Namasté - Som disse to jentene du ser bilde av over, hendene føres sammen og en sier Namasté – det uttrykker respekt og betyr både God dag – God natt – Hei og Takk. Enkelt og greit.

Namasté, Nepal.
Jeg kommer gjerne igjen.

Kathmandu ~ For meg har navnet en eksotisk klang, det er et morsomt å si ord, det er litt musikk og lyd og minner i ordet. Minner om en fatastisk by. Kathmandu kalles og så “Kantipur” - Kantipur betyr ”de lykkeliges by”.

Kathmandu er hovedstaden i det lille fjelllandet Nepal.
Nepal er et fritt og selvstendig kongedømme i Himalaya, det er landet som “eier” selveste Mount Everest , verdens høyeste fjell med sine imponerende 8848 moh.
Det er det eneste land i verden som ikke har et firkantet flagg.
Det er et av de fattigste landene i verden, hovednæringen jordbruk sysselsetter 80 % av arbeidskraften, og det i et fjell-land.
Nepal er landlocked, det grenser bare til andre land, til  India, Tibet og China.

Kathmandu befinner seg på ca 1400 moh og er en fantastisk by å besøke!

I 60 årene var Kathmandu selve stedet for hippier med dragning mot østens mystikk og Himalayas fjell. I dag er det en smeltedigel av øst og vest, av fastboende og turister, av hippier som aldri kom seg hjem og som rusler rundt med samme hestehale men med litt mere mage og langt flere rynker enn i glanstiden. Den er et miks av reklameskilt og mange hundre år gamle hus. Biler som tuter, støy, forurensing, frittgående gjeiter og marked.

Kort sagt;   Hovedstaden Katmandu har en for oss uvanlig byatmosfære og er et fasinerede utgangspunkt for å studere nepalsk hverdagsliv. Vi har mange minner - for meg gjorde en liten gatestump ved inngangen til Kathmandu sentrum størst inntrykk. Det var en gate uten alle turistskiltene; En smal gate hvor folk bor og lever, hvor det på den ene siden står to geiter og en ku som bundet ,og rett over på den andre siden ligger ei flådd gjeit ”hakket opp” i grove deler, med klovene på, ferdig til salgs. Og midt i det hele gjør noen barn lekser, en gammel mann passer et barnebarn, noen kvinner koker mat,  de prater, ler, det leves - sånn midt oppe i alt og ute på gata.

Sånne ting kan jeg jo ikke fotografere – respekt for landet og menneskene vi møter må være der – selv om jeg gjerne skulle ha festet denne lille gatestubben til minnebrikken!  Den forblir  i mitt minne som en utrolig kontrast og helt fjernt for oss i ”den vestlige verden”. Noen ting gjør seg da også best nettopp på netthinnen – det er vel derfor det å reise selv er tusen ganger bedre enn å lese om det!

Her får du noen glimt fra Kathmandu, en fasinerende og flott by!

Enhver ryggsekkturist med respekt for seg selv, skal vist ha tatt seg rundt i Nepal.  Og i Kathmandu er skiltjungelen med tilbud om turer, klatreutstyr, sekker, masasje (godt etter fjellturen!) og alt hva du kan tenke deg er overveldende.

 

I tillegg til de vakre Pashmina skjerfene selges det mye ullvarer, som luene på bildet over.

Tidlig morgen, to gutter er på vei til skolen, gateselgerne er på plass, Kathmandu våkner til liv.

Vareutvalget er det ikke noe å si på om du vil ha grønnsaker - og de spiser mye grønnsaker og belgfrukter. Kjøtt er festmat. Dal Bhaat Tarakari er det Nepalesere spiser mest av, det spises hver dag og består av
Dal = lentil soup, linse suppe.
Bhaat = ris
Tarakari = curry vegetable, grønnsaker kokt med krydder.
Linsesuppen, grønnsakene og en krydderblanding helles over risen, du rører det hele sammen med høyre hånd og spiser - selvsagt også nå med høyre hånd.
Venstre hånd brukes aldri til mat, det er hånden en vasker seg med (og andre ikke nevbare ting).

 

Men skal du ha kjøtt så kan du velge, frister gris og gjeit i dag?

På gaten selges også vakre blomsterkranser - i nydelige farger.

Var dette en lykkelig gris? Det ser ut som den smiler, der den ligger med bust og hår. Og de svarte små flekkene på det hvite flesket er fluer som koser seg i sola.

Dette er momo, det minner om kinesiske dumplings. Godt! 

Nepals naboland er Tibet, som ble okupert av Kina i 1959. Mange tibetanere bor i Nepal og det er et varmt forhold mellom Tibetanere og Nepalesere. Her er det to eldre tibetanske koner som er på vei gjennom Kathmandu’s gater.

To unge munker på vandring til dagens gjøremål. Religion er godt synlig overalt og viktig. Men det var en fasinerende åpenhet mellom hinduister og buddister . Mange sa de var halvparten av hver, og det gikk helt fint. Man tar litt herfra og derfra og lagde sin egen religion, ingen religionskrig her!

 

Er man hellig kan man legge seg hvor man vil, som på en av de flotte gamle plassene – og sove godt med duer rundt seg.

Khatmandu ligger på nesten 1400 moh, i norsk målestokk er jo det på fjellet!

Det er en miks av kultur og religion, av mennesker som bor og lever, og av hellige kuer som gjør hva de vil!  Det er en fasinerende by, sentrum er et virrvar av skilt, biler og sykkeldrosjer- av lyd og lukt og synsinntrykk!
Og litt utenfor sentrum ligger skattene som perler på en snor ~ de kommer i en annen post!

Grand Canyon er en nasjonalpark i USA og en av de største turistattraksjonene dette enorme landet kan by på.  
Enkelt sagt er Grand Canyon en enorm kløft i det nordlige Arizona, skapt av Coloradoelven iløpet av flere millioner år.

Den første europeeren som oppdaget Grand Canyon var spanjolen García López de Cárdenas i 1540. Men indianere hadde allerede bodd i området i over 3 000 år.

Grand Canyon er omtrent 446 km lang, varierer i bredde fra 0.5 til 29 km, og når et dyp på over 1600 m fra topp til bunn. 
På grunn av denne dybden er det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i alle lagene som er synlig.

Vi flyr til Las Vegas og plukker opp en bil der, så legger vi oss på hjul. Det er ca 5 timer å kjøre. På veien passerer vi Hoover Demningen og den er imponerende. Og en sikkerhetsrisiko - derfor er det væpnede vakter som kontrollerer at de som får passere er “godkjent” - en bombeladning her vil gjøre stor skade.  Det er dimensjoner over Hoover demningen! Du kan lese mere  om den her.

Det bygges ny vei……og den blir luftig!! Her har jeg tatt bilde av de nye pilarene gjennom frontruta. 

Las Vegas er i Nevada og Grand Canyon er i Arizona, vi passerer grensen rett etter The Hoover Dam. 

 

Vi ankommer på kvelden og får et første glimt av The Canyon. Og jeg skal være ærlig - du har jo sett bilder ikke sant? Du vet liksom hva The Canyon er - men det er likosm et must da…. når vi bor her mener jeg, å se det in real life.

Så kommer vi  - og blir bergtatt.
The Canoyon er mange, mange ganger så mektig og overveldende som jeg hadde trodd.  Men det er nesten mørkt og vi får ikke sett så mye - bare nok til kjenne at dette gleder jeg meg til å se i morgen!

Neste morgen står vi tidlig opp for å se solen over The Canyon. Først ligger den blå, grå og mørk - i  skygger, litt dulpt - men så kommer solen og tranformerer kløften til et fargespill - rødt, orange, gult, brunt, cyklamen, litt snø gjør fargene mere intense - det er bare vakkert!

   

De første strålene av solen får The Canyon til å lyse rødt. 

Nasjonalparkene i USA er flotte og godt tilrettelagt. Her går det en liten skyttelbuss som du kan hoppe av og på - vi vil gjerne gå litt også - og da kan vi gå noen stoppesteder og så busse videre.

Viste du at det er en kirkegård her???
Overraskelse for oss. Også jeg som er så glad i gamle kirkegårder!! Vi så først en grav fra første verdenskrig merket med legion flagg - men så viste det seg at denne krikegården slett ikke gammel.  Og hvem var nå denne svensken - som har fått sin grav pyntet med malerpensler? Google søk da jeg kom hjem lærte meg at det er  Gunnar Widfoss   [Born october 21 1879 Stocholm Sweden / Died november 30 - 1934]. En svensk maler som bodde i, og malte the Canyon. Sjekk linken så ser du noen av hans malerier herfra. 

The Canyon har mektige og morsomme formasjoner!

 

 

 

 

Jeg trodde ikke jeg hadde høydeskrekk jeg…….men å gå ut på denne klippen var bare EKKELT!!  Den liksom hang slik at du ikke hadde følelsen av trygghet verken under deg eller på sidene - det kjentes langt ned i magen å gå ut her - og jeg følte meg ikke trygg….  Irrasjonelt - for selv om denne klippen nok faller før eller senere gjør den nok ikke det i dag… men likevel…!!  

    

Ikke likte jeg at datteren min satt og dinglet med bena heller… det er så langt ned!  

Mye tryggere å stå her - og hva man ellers gjør i the Canyon ?
Man går og ser - og tar bilder av seg selv med the Canyon i bakgrunnen så klart!!

 

En gang skal jeg tilbake, med flere dager og gode fjellsko. Og gå den stien her. Helt til kanten og titte ned….

 

 

Eller kanskje til den hytta her - tenk deg å sitte midt i The Canyon og se utover evigheten… 

 

 

 

 

Det raftes på elva her nede  -ventetiden er to år så om det er på ønskelista di må du begynne å planlegge!

 

 

Vi besøkte The Canyon i februar, det er en fin tid for da har du den nesten for deg selv, i sommermånedene er det ofte kø langs kanten - mens vi fikk oppleve å føle oss litt i ett med evigheten … Den er mektig, fasinerende og storslått - mye mere enn jeg trodde! Og fantastisk vakker, både i soloppgang og solnedgang!

 

 

 

Vi besøkte Grand Canyon South Rim - den er åpen hele året. Herfra går mange flotte turer -enten du vil ri eller gå på egne ben.
North Rim er stengt deler av året. 
Mens Grand Canyon Skywalk som åpnet i 2007 ligger i Grand Canyon West. 

Grand Canyon National Park and Vicinity Map The Skywalk, drives av indianerstammen Hualapai Tribe og er en hesteskoformet stålramme med glassgulv og sider, som strekker seg 21 meter ut fra kanten (the rim) av the Canyon, og dermed gjør at du går med fritt fall under deg.  Men her får du ikke gå på egenhånd og får ikke ta bilder.

Bildet er hentet fra siden til Grand Canyon Skywalk .