Familie er en rar ting. Du velger dem ikke. De er tildels irriterende lik deg selv.
De kommer uten byttelapp. De er der - livet ut. Ikke nødvendigvis tett inntil eller hver dag. Men de er. Er familie.
De har gitt deg genene, de du er glad for og de du gjerne skulle ha vært foruten.
De har gitt deg din historien, i alle fall en del av historien. Som barn er vi prisgitt. Vi adopterer og går i fotsporene, vi ender opp med et sett meninger og verdier som i stor grad er basert på familien. Så kommer voksenlivet og vi kan med større innsikt se hva som er bra og hva som er best for oss å legge igjen. Kanskje det som passet våre foreldre ikke passer oss. Vi kan velge og forholde oss til alle “sannhetene” på en annen måte. Men familien er der uansett.
Og etterhvert som jeg blir eldre, griper jeg meg i å kjenne meg igjen. Se trekk jeg ikke trodde jeg ville se. Gener og historie setter dype spor.
Det er dagen for familier i dag. Det er iallefall en FN /UN dag du helt garantert er berørt av, dette er en dag for oss alle, uansett hva eller hvor vi er i livsløpet.
15 May ble i 1993 utnevnt til å være “The International Day of the Family” av UN General Assembly.
Den Internasjonale Familiedagen skal understreke hvor viktig familien, stor eller liten, er som ramme og basis for barns oppvekst og velvære.
Alle har vi en familie - vi kom fra en som har gitt oss verdier, kultur, historie - og noen av oss har skapt en ny, med den balasten vi fikk med oss. På godt og ondt.
Temaet for familidagen 15. mai 2008 er “Fedre og familier: ansvar og utfordringer“, temaet setter spesiell fokus på ansvaret fedre har i den stadig nye utviklingen av familebegrepet.
At UN i år valgt å fokusere på fedre, er fint! Jeg er gjerne med å styrker farsrollen. Mødre har tatt en vesentlig del av ansvaret for barn. Det er viktig å få far på banen, viktig for far og mor og barn!
Traditionally in many societies, fathers have been moral teachers, disciplinarians and breadwinners. In many countries, there is now an increased emphasis on the father’s role as a co-parent, fully engaged in the emotional and practical day-to-day aspects of raising children. Recent research has affirmed the positive impact of active involvement by fathers in the development of their children.
Fokuset på fedre er en ære - en hyllest til farsrollen, men og en erkjennelse av behovet;
Too many men have difficulty assuming the responsibilities of fatherhood, often with damaging consequences to families and inevitably society at large. Some fathers inflict domestic violence or even sexual abuse, devastating families and creating profound physical and emotional scars in children. Others abandon their families outright and fail to provide support. Researchers continue to explore how the presence or absence of fathers can affect children, in areas such as school achievement and crime.
Hurra for alle fedre i dag, tenker jeg. Dere fortjener en dag.
Og så tenker jeg på mitt ansvar. Jeg er ikke far, men jeg har to sønner. To sønner som forhåpentligvis vil få gleden av å bli fedre en dag, jeg krysser fingrene for at det blir lenge til, men likevel; det gir meg et ansvar. For jeg vet at fedre blir ikke fedre i et vakum, like lite som mødre blir det.
When you plant lettuce, if it does not grow well,
you don’t blame the lettuce.
You look for reasons it is not doing well.
It may need fertilizer, or more water, or less sun.
You never blame the lettuce.
Yet if we have problems with our friends or family
we blame the other person.
But if we know how to take care of them,
they will grow well, like the lettuce.
Blaming has no positive effect at all,
nor does trying to persuade using reason and argument.
That is my experience.
No blame, no reasoning, no argument, just understanding.
If you understand, and you show that you understand,
you can love, and the situation will change.
~ Nhat Hanh ~
Jeg tror Nhat Hanh er inne på noe - Jeg er overbevist om at man lærer empati ved å bli møtt med empati. At et barns opplevelse av å bli sett, forstått, gitt verdi gir det evnen til å møte mennesker, store som små, på samme vis.
At barn som blir tatt på alvor, som blir møtt med respekt, hvor jeg som voksen holder min del av avtalen - selv om jeg er større og tror jeg er viktigere enn deg - det er barn som også vil behandle mennesker rundt seg med respekt.
At barn som opplever å være viktige personer, vokser opp til å se på andre mennsker som viktige.
At barn som gis omsorg når de er syke, når de har gjort noe feil, når de er lei seg - de blir voksne som kan gi omsorg, mennsker som husker på , som involverer seg, som tørr å spørre, tørr å se.
Mennsker som ser tårene før de kommer til øynene, som kan gi trygghet underveis og oppmuntre selvstendigheten, bidra til sterke vinger når barnet vil fly.
Og så - å stå støtt igjen når baret blir voksen og vil prøve vingene, til å fly - til å fly vekk fra deg. Fordi det eneste som vil få barnet til å vende tilbake er det du alt har gitt, det som er plassert der.
Barn som vokser opp sånn tror jeg det blir gode fedre av - eller mødre om de skulle slumpe til å være av det kjønnet.
Og da bruker jeg begrepet uavhengig av om det finnes noen biologiske bånd. Familie er så mangt, nye samlivsformer, mine og dine, våre og andres, det spiller ikke alltid så stor rolle. Men du kan spille en viktig rolle.
The bond that links your true family is not one of blood, but of respect and joy in each other’s life. Rarely do members of one family grow up under the same roof. ~ Richard Bach
På familiedagen sender jeg gode tanker til mine foreldre. For alle stråene jeg fikk.
Og tenker ekstra på hviken fantastisk gave det er å være foreldre, og hvilken utfordring; vi dømmes ikke etter podens språkbruk og hårfarge i ungdommen, den virkelige prøven ligger mye lenger frem i tiden, og den påvirker generasjoner etter oss, vår dyktighet høster våre barnebarn frukten av.
Det er grunn til å legge seg i selen!
