Familie er en rar ting. Du velger dem ikke. De er tildels irriterende lik deg selv.
De kommer uten byttelapp. De er der - livet ut. Ikke nødvendigvis tett inntil eller hver dag. Men de er. Er familie.
De har gitt deg genene, de du er glad for og de du gjerne skulle ha vært foruten.
De har gitt deg din historien, i alle fall en del av historien. Som barn er vi prisgitt. Vi adopterer og går i fotsporene, vi ender opp med et sett meninger og verdier som i stor grad er basert på familien. Så kommer voksenlivet og vi kan med større innsikt se hva som er bra og hva som er best for oss å legge igjen. Kanskje det som passet våre foreldre ikke passer oss. Vi kan velge og forholde oss til alle “sannhetene” på en annen måte. Men familien er der uansett.
Og etterhvert som jeg blir eldre, griper jeg meg i å kjenne meg igjen. Se trekk jeg ikke trodde jeg ville se. Gener og historie setter dype spor. 

Det er dagen for familier i dag. Det er iallefall en FN /UN dag du helt garantert er berørt av, dette er en dag for oss alle, uansett hva eller hvor vi er i livsløpet. 
15 May ble i 1993 utnevnt til å være  “The International Day of the Family” av UN General Assembly.  

Den Internasjonale Familiedagen skal understreke hvor viktig familien, stor eller liten, er som ramme og basis for barns oppvekst og velvære.
Alle har vi en familie - vi kom fra en som har gitt oss verdier, kultur, historie - og noen av oss har skapt en ny,  med den balasten vi fikk med oss. På godt og ondt.

Temaet for familidagen 15. mai 2008 er “Fedre og familier: ansvar og utfordringer“, temaet setter spesiell fokus på ansvaret fedre har i den stadig nye utviklingen av familebegrepet.

At UN i år valgt å fokusere på fedre, er fint! Jeg er gjerne med å styrker farsrollen. Mødre har tatt en vesentlig del av ansvaret for barn. Det er viktig å få far på banen, viktig for far og mor og barn!

Traditionally in many societies, fathers have been moral teachers, disciplinarians and breadwinners. In many countries, there is now an increased emphasis on the father’s role as a co-parent, fully engaged in the emotional and practical day-to-day aspects of raising children. Recent research has affirmed the positive impact of active involvement by fathers in the development of their children.

Fokuset på fedre er en ære - en hyllest til farsrollen, men og en erkjennelse av behovet;

Too many men have difficulty assuming the responsibilities of fatherhood, often with damaging consequences to families and inevitably society at large. Some fathers inflict domestic violence or even sexual abuse, devastating families and creating profound physical and emotional scars in children. Others abandon their families outright and fail to provide support. Researchers continue to explore how the presence or absence of fathers can affect children, in areas such as school achievement and crime.

Hurra for alle fedre i dag, tenker jeg.  Dere fortjener en dag.
Og så tenker jeg på mitt ansvar. Jeg er ikke far, men jeg har to sønner. To sønner som forhåpentligvis vil få gleden av å bli fedre en dag,  jeg krysser fingrene for at det blir lenge til, men likevel; det gir meg et ansvar. For jeg vet at fedre blir ikke fedre i et vakum, like lite som mødre blir det.

When you plant lettuce, if it does not grow well,
you don’t blame the lettuce.
You look for reasons it is not doing well.
It may need fertilizer, or more water, or less sun.
You never blame the lettuce.

Yet if we have problems with our friends or family
 we blame the other person.
But if we know how to take care of them,
they will grow well, like the lettuce.
Blaming has no positive effect at all,
nor does trying to persuade using reason and argument.

That is my experience.
No blame, no reasoning, no argument, just understanding.
If you understand, and you show that you understand,
you can love, and the situation will change.
                       ~ Nhat Hanh  ~

Jeg tror Nhat Hanh er inne på noe  - Jeg er overbevist om at man  lærer empati ved å bli møtt med empati. At et barns opplevelse av å bli sett, forstått, gitt verdi gir det evnen til å møte mennesker, store som små, på samme vis.
At barn som blir tatt på alvor, som blir møtt med respekt, hvor jeg som voksen holder min del av avtalen - selv om jeg er større og tror jeg er viktigere enn deg - det er barn som også vil behandle mennesker rundt seg med respekt.
At barn som opplever å være viktige personer,  vokser opp til å se på andre mennsker som viktige.
At barn som gis omsorg når de er syke, når de har gjort noe feil, når de er lei seg - de blir voksne som kan gi omsorg, mennsker som husker på , som involverer seg, som tørr å spørre, tørr å se.
Mennsker som ser tårene før de kommer til øynene, som kan gi trygghet underveis og  oppmuntre selvstendigheten, bidra til sterke vinger når barnet vil fly.
Og så - å stå støtt igjen når baret blir voksen og vil prøve vingene, til å fly - til å fly vekk fra deg. Fordi det eneste som vil få barnet til å vende tilbake er det du alt har gitt, det som er plassert der.

Barn som vokser opp sånn tror jeg det blir gode fedre av - eller mødre om de skulle slumpe til å være av det kjønnet.
Og da bruker jeg begrepet uavhengig av om det finnes noen biologiske bånd. Familie er så mangt, nye samlivsformer, mine og dine, våre og andres, det spiller ikke alltid så stor rolle. Men du kan spille en viktig rolle.

The bond that links your true family is not one of blood, but of respect and joy in each other’s life. Rarely do members of one family grow up under the same roof.  ~ Richard Bach

På familiedagen sender jeg gode tanker til mine foreldre. For alle stråene jeg fikk.
Og tenker ekstra på hviken fantastisk gave det er å være foreldre, og hvilken utfordring; vi dømmes ikke etter podens språkbruk og hårfarge i ungdommen, den virkelige prøven ligger mye lenger frem i tiden, og den påvirker generasjoner etter oss, vår dyktighet høster våre barnebarn frukten av.

Det er grunn til å legge seg i selen!

Bokomtale av The Glass Castle. 

Jeg har lest boken “The Glass Castle” av Jeannette Walls.  Det er en spesiell bok. Den setter igang noen tanker, både om barndom og om grensen mellom omsorgssvikt og barnemishandling, og om vår toleransegrense for de som velger et annerledes liv. 
Bokens forfatter, debuterte med denne boken, hun kom ut av skapet - våget å fortelle om sin oppvekst og bakgrunn. Og hun er ingen anonym person i USA, hun jobbet nemlig som gossip eller scoop skriver for msnbc.com - altså en som skrev om de rike og berømte - en lang vei fra egen oppvekst.

Boken er en selvbiografi. Om en familie med tre barn, en alkoholisert far og en kunstnerisk kaoselskende mor. En underlig og destruktiv kombinasjon. Foreldrene er begge intellegente og kan mye, de tror ikke på det bestående og velger i stor grad å skolere sine barn selv. Noe som også er nødvendig siden de er på konstant flyttefot, etter som kreditorene blir for mange. Men barnas utdannelsen klarer de rimelig godt - det er altså ikke på det intelektuelle plan det er mangler.

Hva om dette var Norge?

Boken er en rystende lesing av en oppvekst - i vår tid, forfatteren er født i 1960. Historien er ikke fra Norge men fra USA. Hadde boken vært skrevet av en norsk forfatter ville den automatisk blitt fulgt opp med et spørsmål om ansvar. Alle de som viste uten å gripe inn. Hvor var barnevernet? Skolens administrasjon, naboer etc. Kanskje er det nettopp det; at jeg leser den med min norske bakgrunn som gjør at jeg reagerer som jeg gjør.

Forfatteren tegner et troverdig bilde av sin oppvekst. Rett nok beskrevet med distanse. Hun går tilbake og er barnet. Den delen er meget godt beskrevet. Hvordan leve-her-og-nå (eller om du vil; fra-hånd-til-munn) kan oppleves som et eventyr. Ikke alltid et hyggelig eventyr, men mens barna er små evner foreldrene i noe større grad å se dem. Julen feires en uke etter jul, for da kan  man finne kastede juletrær og pynt, da er maten enten kastet (og kan plukkes opp) eller man kan kjøpe utgått-på-dato mat til en billig penge. Julenissen forklares og man velger å latterliggjøre barn som tror på  nissen. Istenden går man ut i natten og lar hvert barn få velge seg sin egen stjerne.
Det er vakkert, fortalt som et gyldent minne fra en barndom. Men som voksen leser kan jeg ikke befri meg for følelsen av sviket.

Dette er en fortelling om foreldre som er ufattelig selvsentrert, de mangler evnen til  å se barnets behov fremfor sine egene og mangler evnen til empati.  Til å kunne prioritere, vilje til å  velge trygge rammer fremfor kaos og drama.   
Det er også en fortelling om hvor sterkt barn elsker sine foreldre. Hvor langt de er villig til å gå for å dekke over, tilgi, påta seg skyld og ansvar.

Boken gir en god forståelse for hvor emosjonelt vanskelig det er for barn når foreldrene ikke strekker til.

Løvetannbarn. 

Alle barna flytter hjemmfra tidlig og alle klarer seg overraksende godt. De som vokser opp og klarer seg på tross av  og  ikke på grunn av sin oppvekst. De flytter alle til New York og betegnende nok; da Jeannette flytter; gråter moren. Ikke fordi hun er trist fordi barnet flytter hjemmefra, men fordi det er så urettferdig. Moren har jo også lyst til å flytte å være artist i New York …..  Og etter noen  år flytter foreldrene til New York og velger - de velger - å bli hjemløse i byen. 

Jeannette Walls holdt sin oppvekst og sine foreldre hemmelig. Av skam og frykt. En dag da hun sitter i en taxi  på vei til en mottagelse, ser hun moren rote rundt i søppeldunkene etter mat og “skatter”. Det starter prosessen med å fortelle historien, sin egen historie og klare å vedstå seg at hun har foreldre som er homeless.

Er det mulig å ha en slik oppvekst uten å sitte igjen med bitterhet? Boken beskriver omvendte roller -moren er som et barn og datteren vokser opp og blir den voksne. Hun beskriver sin mor som et barn og et barn tilgir du;

I think psychologically mom is around 4-years-old. Intellectually, she’s incredibly advanced. People say she was selfish with the candy; she was selfish in the way that a child is. “This is mine and I don’t want to share it!”

You get the sense that it wasn’t mean-spirited; they weren’t trying to harm you, it was almost like they just didn’t realize they had children or something. They would treat you as being at their level.  Neither of my parents ever struck us in anger. My husband says it was almost like they were wild animals; I gave birth to you, now find your own food. Mom was like, I’ve got my own needs, you take care of yourself.

Boken er verd å lese. Men etterlater mange spørsmål. 

Barndommen er for en meg beskrivelse av ren omsorgssvikt og burde vært håndtert av Childcare som faktisk kom på døra eller av sykehuset som reagerte på alle skadene barna hadde - ikke fra direkte mishandling men fra fall og ild, fordi de var uten tilsyn. Eller skolen, som måtte se at de rotet i søppeldunkene etter kastede matpakker. Hillary Clinton har i boken “It takes a village” pekt på hvordan samfunnet har et felles ansvar for barns oppvekst. Dette er en rystende historie i fortielse. Det sørgelig er at det finnes så mange tilsvarende historier. Det er så lett å velge å ikke se.

Selv sier hun i en kommentar til sin fars alkoholisme

Mom, and I’m not blaming mom, I never in my life genuinely heard her try to get my father to stop drinking. On some level, she enjoyed the chaos of it.

Kanskje er det det som på en måte blir dilemmaet for meg - at hun ikke dømmer, ikke “blamer”, ikke en gang er sint på sine foreldre.
Er det mulig å gå gjennom alt som beskrives uten at det faktisk bør følges av en fordømmelse? Når din egen far “selger deg” i en alder av 14 år;  bør det ikke fordømmes? Når din egen mor lar sine barn sulte mens hun sitter på en eiendom til en million - når det gjentatte ganger gjøres valg som i så stor grad går utover barna?

Mitt dilemma blir;  Er dette en “lefring med omsorgssvikten”, en viderføring av barndommens behovet om å dekke over, skjule og pynte på sannheten ? Barn beskytter sine foreldre når det trengs. Vokser man noen gang fra den?  Overdimensjoneres de gode øyeblikkene slik at vi forledes til å tenke at ” det er bra nok” bare det finnes noen lyspunkter?

Og vil det kunne bidra til at vi  lettere kan velge å ikke se overfor barn som trenger å bli sett?

De hjemløse - av fritt valg?

Det mest fasinerende for meg er imidlertid tankene og spørsmålene den reiser om de hjemløse.
Foreldrene velger å bli hjemløse, de bestitter store eiendommer de ikke vil selge, det er ikke av pengemangel de blir hjemløse - det er et valg. De liker det slik - og bokens beskrivelse av hjemløse gjør inntrykk.
Den gjør antagelig et større inntrykk fordi jeg bor her i USA hvor det faktisk er mange hjemløse.
Jeg ser dem. Tiggingen. Rotingen i søppeldunker. Skiltene de holder opp når vi kjører forbi med et personlig budskap, “Homeless” “Hungry”. Barnevognene (eller handlevogner) med alle sine plastposer i - alt man eier.

Jeg slites mellom å tro på historien fordi det er en sann historie og personene finnes. Og mellom å føle at dette er en romantisering av en livssituasjon ingen velger frivillig. Det blir litt som debatten rundt prostitusjon. Kan vi tro at noen velger et sånt liv eller velger vi å tro at det er noe de sier for å gjøre det levelig?

Forfatteren gir ingen innblikk i hvordan hun ser på det å ivareta barn eller på hjemløs-problematikken. Det er på mange måter både bokas styrke og svakhet.
Faren døde noen år etter at foreldrene flyttet til New York, mens moren fortsatt bor der, som hjemløs i en kondemnert bygning.
I intervjuer uttaler hun om moren;

 When I go down to her apartment, the junk is piled three to four feet high; you can’t make your way through it, and I feel myself getting a little on edge. She has the capacity to change it, but she doesn’t. That is the life mom chooses. She gets really upset when I offer to change it. The one thing she does want me to do is build a little house to keep all of her artwork in. That’s the only help she’s ever asked for.

Boken er ikke oversatt til norsk. Bokens tittel viser til glass-slottet faren tegner og snakker om å bygge for dem. Hvor flott alt skal bli der - det er et luftslott det finnes tegninger til….

Det er en bok som ikke så lett slipper deg. Den reiser mange spørsmål. Jeg vet ikke om det jeg ser når jeg ser de hjemløse er det jeg så før, uten at jeg er  sikker på om de er tjent med endringen.  Men først og fremst er det en historie om å vokse opp. Om å overleve. Om å klare seg. Og om å ta tilbake sin historie, selv om den ikke er slik man skulle ønske den var.

Men jeg kjenner frykten for at den tas til inntekt for at dersom det er litt kjærlighet og noen gyldne stunder så kan vi lukke øynene for omsorgssvikten. For her har ingen stilt noen til ansvar, jeg er overbevist om at granskningen ville ha vært i full gang om dette var Norge - det burde den!