22 April er Earth Day.
Eller en av dem - det er vistnok flere dager som er tilegnet jorden.

The United Nations celebrates an Earth Day each year on the March equinox, a tradition which was founded by peace activist John McConnell in 1969. A second Earth Day, which was founded by US politician Gaylord Nelson as an environmental teach-in in the late 1960s, is celebrated in many countries each year on April 22. 

Det er mulig noen mener den andre dagen er større eller mer korrekt. Det er igrunnen ikke så farlig. Den lille blå planeten vår kan alltids få en ekstra dag, en dag til hvor vi tenker over hvordan vi tar vare på den, kanskje en dag hvor vi gjør noen små endringer. Skrur av vannet når vi pusser tennene, resirkulerer et par ekstra ting, lar bilen stå og går…..  ett eller annet - kanskje.
Eller er dag å bare føle takknemlighet. For vår plass i en del av verden som er preget av fred og trygghet. Hvor vi kan glede oss over våren og lyset, eller ergre oss over regnet og andre bagateller - og kanskje kjenne litt på gleden over at vi faktisk kan det; at vi bor et sted hvor det å ergre seg over bagateller er mulig. Det sier noe om hvor trygt vi har det!

Vårherres klinkekule

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg

Han klinket han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet.
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en

“Den lille blå!
Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
“Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke huske om han gråt.

Og vi som av den lille jord en båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

(Tekst: Erik Bye / Melodi: Finn Luth)