Døden er det enest sikre. Nå er den kommet nærmere. I dag er begravelsen og i dag sitter jeg her og er ikke med. Det er en del av prisen jeg må betale ved å flytte langt vekk. Man mister noe. Jeg går glipp av noen gode ting, som bursdager, fødsler og fester. Og noen god-vonde ting; som begravelser.

The straight line distance between Houston and Alesund is approximately 4761 miles or 7663 kilometers.

Det er skjelden en kjører rett linje mellom Houston og Ålesund, tross alt. En tur skal klaffe på mange plan og denne gangen gikk det ikke. Så er jeg der i tanker da - og de er faktisk gode. Et menneske som har satt spor er borte. Et menneske som var en del av min barndom, oppvekst og voksenliv. Jeg kan lukke øynene og høre latteren. Høre klikkingen av de høyhælte skoene, alltid høyhælte sko.

Det er sommer og glede i minnene.
Det er latter og god mat og prat.
Jeg er ikke der, men jeg håper begravelsen også bli sånn; med rom for alt det gode som var. Alt det gode som fortsatt er.

Fordi døden noen ganger kan tegne livet tydeligere. Vi er hva vi deler. Av tid, av tanker, av oss selv. Livet er ikke så kort - dagene er mange og hver av dem inneholder utallige muligheter til å dele, til å by av seg selv. Når livet er levd, i de tilmålte dagene man fikk, når man har berørt og blitt berørt, når man har elsket og blitt elsket, grått og lengtet, trøstet og blitt trøstet, hvis man har rukket å pakke ut gaven er ikke døden så vond.

 Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut. (Poul Bundgaard).

Trist er det. Men trist er noe annet. Trist betyr at man hadde noe som var bra. Trist er en god-vond følelse. Det er erkjennelsen av det gode man hadde en gang som nå er borte. Det er gode minner som lever videre alene. Vil du ha det gode, må du ta med det triste. 

Et menneske som har satt spor i meg er borte. Døden er så endelig, døden er “Aldri mere” tanken. Samtidig er det jo nettopp det endelige som gir livet verdi.
Som gjør det dyrbart. En neve tilmålt tid.

Life is a wonderful road, with twists and turns, obstacles along the way, dangerous cliffs to one side, beautiful scenery to the other. And always there are crossroads, places where you can decide what direction to take. And yes, sometimes we wish we could go back and take a different road. But we can’t go back. We might sometimes be able to take another road to the same destination, but we cannot go back.

The quality of your life from this moment on depends entirely on the choices you have not yet made. In most cases, you have all the information you need to make the best choices and build the ideal life. You might choose to ignore that information, but you have it.

May you live all the days of your life, David Leonhardt

Døden minner meg om at jeg må bruke tiden på ting som betyr noe.
Slik hun gjorde, hun som nå er borte.
For hun satte gode spor.

For å oppsummere med en lett omskriving av et velkjent epitaf som Johan Herman Wessel skrev for over 250 år siden; 

Man sukker, for hun er ei meer,
Man husker hvad hun var, og leer.

Hvil i fred kjære du.

Når du besøker San Francisco og er ferdig med å gå/kjøre over denne,  anbefaler jeg at du tar turen ut til øya Alcatraz,  som tidligere ble brukt til en militært fengsel og senere som et høysikkerhetsfengsel.
I dag er øya et turistmål som kan nåes ved en 15 minutters fergetur fra Fisherman’s Wharf. Fengselet er gjort om til museum. Det er verd et besøk.

Alcatraz er ingen stor øy. På den 500 meter lange øya med sine 85.000 m² ligger også det eldste fyrtårnet på USAs vestkyst.
Det var den spanske forsker Juan Manuel de Ayala som i 1775 seilte inn i San Francisco-bukta og gav alle øyene han fant der sine navn. Navnet Alcatraz er egentlig avledet av Isla de los Alcatraces “Pelikanenes øy”. Den gang hekket mange pelikaner på øya. Vi ser ingen pelikaner - bare måker… og forfallet av et fengsel.

Alcatraz er en vakker øy. Med nydelig utsikt til San Francisco Skyline.

 

Men en øy med en dyster historie.
Da vi ankommer får vi headset og har dermed vår egen guide. I vårt eget tempo loses vi gjennom Alcatraz, og hører stemmene til tidligere fanger og fangevoktere. De forteller om organiseringen og om hvordan det opplevdes å sitte på Alcatraz. Det er et måte som fungerer godt. Du hører ulike stemmer, får ulike menneskers perspektiv. Det er nøkternt fortalt. Men historiene er harde nok. De setter spor.

  

De gir deg opplevelsen av at det var MENNESKER som satt her, mennesker som rett nok hadde gjort noe galt - men likefult mennesker med følelser. Som deg og meg.

Litt historie;

I 1847 kjøpte den amerikanske militærguvernør John Charles Fremont i California på USAs vegne øya for 5.000 dollar fra meksikanerne, og bebygde den i 1854 (ble fullstendig ombygd fra grunnen av i 1909).

Militæret tok øya i bruk som “Fort Alcatraz” i 1859. De bragte krigsfanger dit fra 1861, her ble sørstatssoldater og mannskap fra et erobret handelsskip fra sørstatene internert under den amerikanske borgerkrig. I 1903 var fengselet så forfallent at det måtte stenges. Planleggingen av et nytt begynte i 1906. Det store jordskjelvet i San Francisco samme år førte til at byggingen drog i langdrag - den var ikke ferdig før i 1911.

Fortet ble nedlagt i 1933. Da begynte den endelige ombygging til en straffeanstalt, og den 1. januar 1934 ble Alcatraz omgjort til føderalt fengsel. Det som gjorde det særs velegnet var det iskalde vannet og lumske strømforholdene. Dermed ble The Rock et ideelt sted for folk det var knyttet stor rømningsfare til. 

Alcatraz var i funksjon som høysikkerhetsfengsel frem til 1963.
Blant berømte innsatte var Al Capone (1934-39), Robert Stroud (1942-59), George “Machine Gun” Kelly (1934-51) og Alvin “Creepy” Karpis (1936-62).I løpet av de 29 årene Alcatraz var høysikkerhetsfengsel, skal ingen fange ha lykkes i å flykte. Alle forsøk var enten mislykkede eller endte med døden ved skytning under flukt, eller ved drukning i det iskalde vannet.

Alle fanger måtte dusje i varmt vann to ganger i uken for at de ikke skulle kunne venne kroppen til sterk kulde.Tre fanger som i 1962 klarte å grave seg ut av cellene og legge på svøm, forsvant. Formodentlig druknet de, men likene ble aldri funnet. En senere flukt i desember samme år viste imidlertid at det var mulig å svømme i land. Rømlingen ble funnet utslitt og halvt ihjelfrosset på stranden.Fengselet ble på grunn av forfall og uforholdsmessig høye vedlikeholdskostnader stengt den 21. mars 1963. Det er nå et fengselsmuseum som anløpes av passasjerbåt flere ganger daglig.

Celle på celle - uten luksus…

Cellene er små. Og i tre etasjer. Bare tre vegger og en åpning ut til korridoren - med solide sprinkler. Hver celle har sitt eget toalett og vask.

Her skal du bo og her kan vokterne lett telle opp at alle er på plass, og telte gjorde de hvert 30 minutt!
Her kan alle høre alle, og lukte alle. Det må ha vært voldsomt mange lyder og lukter!! Og antagelig ganske kaldt også om vinteren.

Under ser du “Broadway”  - hovedkorridoren på Alcatraz - med celler tett i tett i tre høyder…

1,5m x 2,7m
Det er standar celle størrelse. Og her tilbringes mellom 16-23 timer av døgnet.
De mest populære cellene fikk sol lyset inn på ettermiddagen. De fleste hadde “utsikt” til cella rett over gangen - Ikke mye til privatliv!  

Cellen jeg står i på bildet under, har bare et toalett men er litt større enn de andre. Det er en isolasjons celle - her ble de låst inne i 30 dager.
Og det var mulig å stenge døren og slå av lyset slik at de i tillegg til å sitte avskåret fra andre også satt i stummende mørke………
Jeg smiler - men tanken…

Litt menneskelighet.

Kjøkkenet på Alcatraz er stort. Her spiste alle fangene samtidlig. Det var dermed den farligste situasjonen - alle utstyrt med kniv og gaffel! Derfor var spiserommet utstyrt med gassdyser i taket. Dersom det kom et opprør ville de bli utsatt for tåregass. Det ble aldri brukt -

Til forskjell fra de umenneskelige forholdene Alcatraz ellers var preget av, var reglene for mat at den skulle være velsmakende, næringsrik og delikat servert. Og det skulle være nok -regelen var enkel; ”Forsyn deg med så mye du vil - spis opp alt du har forsynt deg med”. Etter å ha vandret i det umenneskelige og kjent på hvor uverdig behandlingen var gjør det faktisk litt godt å komme inn i kjøkkenet….

Men ikke for mye….

Besøk var en sjelden sak - og berøring var ikke lov.
Bare se gjennom et lite vindu, slik Brage viser under 
Og besøk var lov EN gang i måneden og bare 30 minutter og bare av den nærmeste familie….

Alcatraz var ikke bare for fanger - faktisk bodde fangevokterne her med sine familier og sine barn. Det er gitt ut en film om hvordan barna opplevde å bo her - midt blandt de som ble regnet som de farligste fangene i Amerika.

Her var et samfunn.
Her levde mennesker som levde “vanlige liv” og fanger som var fratatt all verdighet.

Mest kjent er antagelig Al Capone - som satt her for skattesvndel, det var alt de klarte å ta ham for…. Han satt mye av tiden i isolatcelle og forlot Alcatraz mentalt ustabil.  
Jeg lurer på hvor mange som forlot stedet med god mental helse….

I dag er stedet preget av sin historie og av et forfall som både er sårt og vakkert -  

 

En oversikt over filmer der handlinga helt eller delvis er lagt til øya.

• Hevneren fra Alcatraz (1967)
• Dirty Harry tar hevn (1976)
• Flukten fra Alcatraz (1979)
• The Rock (film) (1996)

Mere informasjon om Alcatraz finner du her - Kommer du i høysesongen anbefaler jeg at du bestiller ferje biletten i forkant.

Men om du kan; så reis utenom høysesongen.
Det er noe eget å få gå litt i fred, med fanger og fangevokteres stemme og være til stede - og prøve å kjenne litt på historien som ligger i veggene, sitter i piggtråden.

Å se over til San Francisco som er så nær og likevel så uoppnåelig…

 

Kjent fra utallige filmer - kanskje verdens mest kjente bro -  Golden Gate Bridge er hengebroen over Golden Gate munningen av San Francisco-bukten i Stillehavet. Broen forbinder San Francisco med Marin County. Denne berømte røde broen kalles gjerne for «Den gylne port», og er 2,7 km lang. Den er en del av California State Route 1.

Men broen er nærmere orange-rød enn jule-rød. Jeg tipper kontrasten til himmelen gjør at den ofte fremstår som knall rød?
Den er ett av de byggverk vi alle har sett, på plakater og postere, i filmer og i kjedemail med falske bilder.

Broen ble bygget mellom 1933 og 1937, og er med sitt 1280 meter lange hovedspenn én av verdens lengste hengebroer.
Inntil 1964 var den verdens lengste bro.
Broen er en vektankret hengebro, og 1280 meter med åpent vann passerer under dens to høye brutårn av stål.
Broens to hovedkabler er spent mellom to elegante tårn og veier 11 000 tonn hver.

 

Hovedkabelen er laget av over 25 000 individuelle vaiere. Så vel som å holde oppe veiedekket, overfører også kablene kompresjon inn til tårnene, og broens anker på hver ende av konstruksjonen.

 

Du kan kjøre over - eller gå. Og føle deg litt som på film…. 

Golden Gate Bridge kostet 75 millioner dollar å bygge. Men broen har vært en suksess og hadde inntjent kostnadene innen 1971.
De siste 70 årene har den stått imot utallige jordskjelv, inkludert det ødeleggende jordskjelvet med en styrke på 7,1 på Richters skala i 1989.
Broen har bare vært stengt tre ganger på grunn av sterk vind i hele dens historie.

Fakta

• Byggeår: Stod ferdig i 1937
• Høyde: 227 meter over vannoverflaten
• Lengde: 2737 meter
• Vekt: 80 470 tonn
• Arbeidsstyrke: Ukjent, 11 døde under byggingen
• Prosjektets tidsramme: 4 år
• Byggemateriale: Stål
• Antall bolter: Ca. 600 000 i hvert tårn
• Kapasitet: I 2002 hadde 1,7  milliarder kjøretøy krysset broen

Detalj - er himmelen i San Francisco alltid knall blå tro… var det derfor de laget broen rød??

Vi er ikke de eneste som fotograferes med broen bak oss - vakker med sine røde bjelker mot knall blå himmel, det er flere foto-stops på begge sider av broen.

Selvmords-broen. 

Men ikke alle smiler fra Goden Gate;

Det antas at flere som begår selvmord fra denne broen enn fra noen annen bro i verden.  Etter å ha hoppet er man i fritt fall i ca 4 sekunder, deretter treffes vannflaten i en fart av ca 120 km/timer. Det er nesten alltid dødelig.

I 2005 passerte man 1,200 selvmord

There were 34 bridge jump suicides in 2006 whose bodies were recovered, in addition to four jumps which were witnessed but whose bodies were never recovered, and several bodies recovered suspected to be from bridge jumps. The California Highway Patrol removed seventy apparently suicidal people from the bridge that year.

 Currently, it is said that a person jumps off the Golden Gate Bridge every 15 days.

Nå er det montert telefoner på den vakre broen, de har direkte kontakt med en krise-linje og er et av tiltakene for å forhindre stadig flere selvmord.  

Også selvmordene har blitt film - både filmen The Joy of Life (2005), og  The Bridge  (2006) har selvmordene fra Golden Gate som tema.

Informasjonen er hentet fra Wikipedia.

A bird does not sing because he has an answer. He sings because he has a song!

Har du tenkt over at det viktigste i livet er helt usynlig?
Kjærligheten du har til dine barn, til din kjæreste, din tro, gleden, sorgen, håpløsheten eller håpet, ingenting å ta bilde av - ikke håndfast materie. Du kan ikke bevise ved “synlighet” din kjærlighet og like lite legge din sorg synlig til skue.Vi forstår hverandre, men bare stykkevis og delt - vi gjenkjenner og tror vi vet noe om hvordan andre har det, hva andre føler. Men gjør vi egentlig det, hvor store feilmarginer opererer vi med - når vi tolker og vurderer mennesker, og elevene våre? Hva vet vi om belastninger og erfaringer som ikke er våre egne, hva vet vi om grenseområder og knivsegger vi selv ikke har beveget oss på?

Forskere har sett at fisk - i akvarier som har vært delt i to med en glassplate, også etter at glassplaten er fjernet, beveger seg som om glassplaten fortsatt var der.

Det sies at bananfluer som klekkes og lærer å fly i beholdere med lokk, fortsetter å fly innenfor beholderens begrensninger også når lokket er tatt av. Hvor mye annerledes er vi mennesker og vi lærere?Hvor bananflue lignende er våre svev, hvor ofte våger vi oss på svøm i nytt farvann? Sjekker vi om lokket er av, glassplaten er fjernet, eller beveger vi oss fortsatt innenfor de rammene vi tror må være der?

Hvor mye forstår jeg og hvor langt evner jeg å se?

Normalitet og avvik? Hva kvalifiserer til en diagnose? 

I dag rystes vi av psykiatriens behandling av tatere og homofile i vår nære fortid. Kan fremtiden avsløre like rystende feil, som vi i dag er blinde for å se?

Min flinkhet - når jeg tror jeg har svarene. Alle som har studert og lært noe - vet at horisonten utvides, til mer og ukjent land, mot en uendelighet av nytt å lære.

Om jeg hadde lest alle bøker som var blitt utgitt og oversatt til norsk, ville jeg likevel bare ha lest en liten promille av de bøker som finnes i verden. I tillegg leser jeg med briller min kultur har gitt meg, et kulturelt filter som kan fungere som nye ”lokk” og ”glassplater”.

Når vi voksne, lærere og kollegaer ofte bruker mye energi på å få rett, ha rett og tidvis fremheve hva vi kan. Når vi utreder, kartlegger, vurderer og evaluerer, lager rammer der noen passer inn og andre faller utenfor. Det er et stort ansvar vi forvalter i det skrevne ord – om mennesker i rapportene våre.

Jeg tror at ingenting er absolutt - at vi alltid vil se fjell og utfordringer ulikt, ut fra vårt eget ståsted. Det er ingen motsetning i det å ha tro på hva jeg står for, og samtidlig være ydmyk for at livet kan være større og mer komplisert enn jeg fatter.

Vi kan vitsen om de to blodlegemene, som var blitt uvenner med hverandre - fordi det ene blodlegemet påsto at menneske fantes!Etter mange års arbeid med de mest sårbare og tyngst belastede ungdommene i Oslo, har jeg lært mye - og innsett at det er uendelig mye jeg likevel ikke vet; om å føle seg utenfor, om rusavhengighet, kriminalitet, vold, omsorgsvikt, om gjengtilhørighet, prostitusjon, psykiske vansker, migrasjonsproblematikk - listen er mye lenger.

 

Det er stor forskjell på å være lærer på fengselsbesøk - og den som sitter inne.

Møte med livets ytterpunkter, der ingen lærdom og kunnskap holder. Den dypeste smerte, umulig å kle i ord - når unge mennesker, som skulle hatt livet foran seg - likevel går ut av tiden.

 

Livet er så skjørt, vi har så ulike forutsetninger, så ulike byrder å bære - så ulike liv å leve.

Gjennom alt jeg har erfart, fremfor alt jeg har lært – har jeg fått tro på håpet.

At håp er viktigere enn all teoretisk kunnskap.

 ”Det er når morgenglansen falmer til middagstretthet, når musklene skjelver under presset, når veien synes uendelig og ingenting skjer slik du ville – det er da du ikke skal nøle.”Dag Hammarskjõld 

Å gi mennesker håp - håp om at de kan mestre, at ting kan endres, at fremtiden kan bli bedre, at mirakel kan skje, at det håpløst smertefulle kan endre intensitet og over tid bli til å bære.

Jeg klamrer meg til håpet for min egen del, glipper det – hva er det da tilbake?

 ”Først og fremst skal du bruke øynene og kikke rundt deg, overalt hvor du er, for de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest uventede stedene. De som ikke tror på mirakler – vil aldri finne dem.”Ronald Dahl 

Selv drømmer jeg om at tiden selv, må være som en glassplate - en plate som engang fjernes, slik at skille mellom liv og død, syk og frisk, venn og fiende, håp og håpløshet ikke lenger er.

I håp om at det skjer – prøver jeg å bruke mellomtiden på å øve meg; på å fly utenfor mine lokk, på å svømme dypere ut på ukjent farvann, på å samle glad latter og gode øyeblikk på store syltetøyglass og på å skru opp varmen - så jeg kan leke barbeint sommer på kalde vinterkvelder.

                                            

Brit Gording 

—

Teksten er altså ikke min. Men skrevet av min søster.  Jeg synes det er en flott tekst som sier mye -  og fikk lov å legge den ut her!
Bildet er mitt - en helt vanlig spurv som ikke ble fanget i all piggtråden -