En vanskelig tekst, som bare blir små løse tanker om store ting, som håp.

Jeg skulle skrive om de overlagte drapene på kjøpesenteret i Omaha.
Men så får jeg problemer allerede når jeg skal si hva jeg skal skrive om - for hva kaller man det? Skytedrama, skyteepisode?  Norske aviser skriver massakre. Jeg finner ikke ordet som føles riktig. Alle ordene blir like feil  -det er som når de kaller det familietragedie når en person dreper sin familie og så seg selv. Vist er det en tragedie for en familie, men begrepet blir helt feil likevel - for meg.

Jeg tenkte å skrive om våpen og holdninger og sånt - og det blir feil det og. Brillene mine passer ikke helt i dag. Jeg ser på samfunnet her, utenfra og skjønner at det jeg ser kanskje ikke er det det er. Jeg har bare vært her to og ett halvt år - det er for kort, det blir feil.
Men jeg frykter at dette blir nok en frykt ting. En ting å være redd for.
Skoler og skyting.
Julehandel og skyting.
Hvilke tiltak skal nå innføres, slik at illusjonen om trygghet opprettholdes?  Etter Virginia tech kom kravet om å gi studentene tillatelse til å bære våpen på campus, for hadde andre elever hatt våpen kunne de ha skutt ham før han skjøt så mange.
Ja vist.
Hva var det tramteateret  sa ?  - det enkleste er pistol.

Har du lest Ludvig Holbergs  Erasmus Montanus hvor han bruker syllogismen.
En sten kan ikke flyve / Mor Nille kan heller ikke flyve /Ergo er Mor Nille en sten.
Det ser riktig ut - men er det jo ikke. Og sånn føler jeg overfor debatten om våpen og trussel og hvordan skal vi sikre “homeland security” og.  Nå kan jeg lese i de norske avisene om volden i usa, hvor ofte det skjer og hvor farlig det er her. Jeg reagerer på frykten som skapes, og jeg frykter hvilke løsninger frykten kan gi.   

Men jeg ønsker meg en debatt - på et annet grunnlag og med noen annet enn frykt i bånn.

For selvfølgelig kan det være farlig, her også.
Det er stort sett farlig å leve, både her og der.
Og vi kommer alle til å dø av det.

Så tenker jeg på alle de som har mistet sine. Rett før jul. Som om det skulle spille noen rolle. Men aller mest tenker jeg på de som sto gjerningsmannen nær. At ditt barn, din bror, ditt barnebarn tar sitt eget liv er vanskelig. I et tilfelle som dette blir det nesten uhåndterlig. Måtte det finnes noe eller noen som kan gi dem styrke, trøst og håp. Og måtte de møtes med åpne armer og uten fordømmelse.  

Og for resten av oss -  la det tenkes åpne tanker. Løsningsfokuserte tanker. La oss ikke bukke under for frykten.

 (og om du lurte så er en syllogisme en logisk slutning, som består av to premisser og en konklusion.
Holbergs eksempen er en klassiker;
(Mor Nille) kan (ikke flyve)   A er C
(En sten) kan (ikke flyve)      B er C
(Mor Nille) er (en sten)          A er B
Men selv om både A og B er C, så må  ikke nødvendigvis A være B.
Den velkjente  Sokrates-syllogismen derimot blir slik:
(Sokrates) er (menneske)     A er B
(Mennesker) er (dødelige)    B er C
(Sokrates) er (dødelig)           A er C
Du ser at den slutningen er gyldig?! Aristoteles er «logikkens far»; han var den første ( i alle fall som vi vet om) som fant reglene for korrekt tenkning, dermed oppsto logikken som fag nettopp med ham. Sånt er jo kjekt å vite,  ikke sant?)

God, safe julehandel.

I går var jeg i bokklubb. Der har du enda en sånn life worth living sak! Det er kjekt å lese bøker og enda kjekkere å drøfte dem etterpå, fordi vi leser ulike ting fra samme ord og samme bok. Vi leser jo med vår egen historie, med alle referanser og kroker som livet har gitt oss, og dermed blir opplevelsen også forskjellig. Dessuten er det å være i bokklubb en ypperlig måte å utvide reportoaret på, å lese noen bøker jeg ellers aldri ville plukket opp - noen ganger til berikelse, andre ganger bare for å bekrefte at den ligger ikke for meg!

Boken vi drøftet i går var Water for Elephants av Sara Gruen. En flott bok om livet sett bakfra - men kanskje aller mest inntrykk gjorde beskrivelsen av nåtiden, fra hovedpersonen som er en gammel mann på drøyt nitti år - og da var kommentaren til luke 3 helt som hånd i hanske - Der fikk jeg et flott dikt av Inger Hagerup med sluttlinjen “Godt at vi har en fortid -som vi kan huske med”. Det er jo sant - men det er og sant i utvidet forstand - at vi både husker og forstår med vår historie, vår fortid, vår oppvekst. Våre briller er nettopp våre. Og ikke objektive… og boken anbefales

Bøker er kjekt - og bokhandlerne her er fantastiske. Med en god kaffe-plass inkludert, og med store, innbydende lenestoler, og med oppfordring til å ta med deg bøker, kjøpe en kopp kaffe og sitte en time eller to, bla og titte, lese litt i bøkene! FØR du kjøper - om du kjøper! Og det gjør jeg. Det er en glede. Når du kommer fra et lite land hvor bøker er fryktelig dyre, selv om de har momsfritak! Så er det å rusle rundt og se utvalget og prisene helt utrolig. Jeg forstår at opplag ikke kan sammenlignes og at det er dyrt å få oversatt og trykt bøker i små opplag  til språk som ikke snakkes av så mange. Men jeg synes det er synd likevel…… Kanskje vi skulle sponse skumma melk og bøker mere også kunne  heller fløte og Se og Hør gå opp i pris…??  

Dessuten fikk jeg besøk i går - norskt besøk av en venninne som hadde et jobb oppdrag i Houston - hun har vært på reise en stund, og forlot Norge før jeg fikk med meg at pinnekjøtt ikke kunne oppdrives…… derfor kom hun ikke med redningen, men med det nødvendige  tillegget. Norsk Akevitt er i hus!  Men enda viktigere var den gode praten. Oppdateringe på livet. Å kjenne at en kan opprettholde vennskap til tross for lange avstander er godt. At kontakt ikke stopper når du overgår et vist antall km -  eller miles som de ville sagt her.

Frøydis er ferdig med forelesningene. Det er bare examens lesingen igjen. Og så er det juleferie - og da var det første semesteret på universitetet unnagjort. Rart. Og da mener jeg at det har vært en rar opplevelse å ha barn som flytter hjemmefra. Rart fordi jeg trodde det skulle bli så annerledes. Omtrent som når du gifter deg vet du og litt (ok mye) naivt tror det vil være en følelsesmessig forskjell før og etter ( kom på at det kanskje bare var meg som trodde det….? Eller enda verre; at det bare er meg som ikke følte forskjellen….. dropp sammenligningen!!) Følelsesmessig har det ikke vært noen stor overgang at Frøydis flyttet. Jeg snakker med de andre mødrene, som snakker om tårer og savn og bekymring. Ikke er jeg bekymret og ikke har jeg felt en tåre. Jeg fryder meg over at hun trives, at hun fikser det og tenker at det var jo målet; å oppdra mine barn til å bli bedre enn meg, til å bli selvstendige, i stand til å ta vare på seg selv, gjøre sine valg. 
Kanskje det bare er målet for norske mammaer, ikke amerikanske? Kanskje deres briller er sånn at de ser på meg og rister velmenend og uforstående på hodet og tenker stakkars barn, med en sånn mamma…. 
Nå venter examen neste uke så flytter hun hjem igjen. For juleferien. Og jeg tipper hun er mere enn klar nok til å returnere når Januar kommet og det er akkurat sånn det skal være! 

Ta med deg dagens luke - Nok et flott dikt - kanskje det er nødvendig å pusse brillene litt, husk;  ”Du er din egen brilles smed, du velger selv hva du vil se”….

Og Elisabeth; takk for hyggelig hilsen i gjesteboka. Nyt pinnekjøttet og pølsene og snøen og alt det som er helt norskt og helt sånn postkort-jul-i-norge, vi er bare bittelitt missunelige…. Og siden det er ca 5000 nordmenn i Houston så kan det være en god firma ide å starte sesong butikk her nede. Vi får det meste,  men en desember åpen butikk med norske julevarer - og pinnekjøtt ….. sier ikke mere!!