Bokomtale av The Glass Castle. 

Jeg har lest boken “The Glass Castle” av Jeannette Walls.  Det er en spesiell bok. Den setter igang noen tanker, både om barndom og om grensen mellom omsorgssvikt og barnemishandling, og om vår toleransegrense for de som velger et annerledes liv. 
Bokens forfatter, debuterte med denne boken, hun kom ut av skapet - våget å fortelle om sin oppvekst og bakgrunn. Og hun er ingen anonym person i USA, hun jobbet nemlig som gossip eller scoop skriver for msnbc.com - altså en som skrev om de rike og berømte - en lang vei fra egen oppvekst.

Boken er en selvbiografi. Om en familie med tre barn, en alkoholisert far og en kunstnerisk kaoselskende mor. En underlig og destruktiv kombinasjon. Foreldrene er begge intellegente og kan mye, de tror ikke på det bestående og velger i stor grad å skolere sine barn selv. Noe som også er nødvendig siden de er på konstant flyttefot, etter som kreditorene blir for mange. Men barnas utdannelsen klarer de rimelig godt - det er altså ikke på det intelektuelle plan det er mangler.

Hva om dette var Norge?

Boken er en rystende lesing av en oppvekst - i vår tid, forfatteren er født i 1960. Historien er ikke fra Norge men fra USA. Hadde boken vært skrevet av en norsk forfatter ville den automatisk blitt fulgt opp med et spørsmål om ansvar. Alle de som viste uten å gripe inn. Hvor var barnevernet? Skolens administrasjon, naboer etc. Kanskje er det nettopp det; at jeg leser den med min norske bakgrunn som gjør at jeg reagerer som jeg gjør.

Forfatteren tegner et troverdig bilde av sin oppvekst. Rett nok beskrevet med distanse. Hun går tilbake og er barnet. Den delen er meget godt beskrevet. Hvordan leve-her-og-nå (eller om du vil; fra-hånd-til-munn) kan oppleves som et eventyr. Ikke alltid et hyggelig eventyr, men mens barna er små evner foreldrene i noe større grad å se dem. Julen feires en uke etter jul, for da kan  man finne kastede juletrær og pynt, da er maten enten kastet (og kan plukkes opp) eller man kan kjøpe utgått-på-dato mat til en billig penge. Julenissen forklares og man velger å latterliggjøre barn som tror på  nissen. Istenden går man ut i natten og lar hvert barn få velge seg sin egen stjerne.
Det er vakkert, fortalt som et gyldent minne fra en barndom. Men som voksen leser kan jeg ikke befri meg for følelsen av sviket.

Dette er en fortelling om foreldre som er ufattelig selvsentrert, de mangler evnen til  å se barnets behov fremfor sine egene og mangler evnen til empati.  Til å kunne prioritere, vilje til å  velge trygge rammer fremfor kaos og drama.   
Det er også en fortelling om hvor sterkt barn elsker sine foreldre. Hvor langt de er villig til å gå for å dekke over, tilgi, påta seg skyld og ansvar.

Boken gir en god forståelse for hvor emosjonelt vanskelig det er for barn når foreldrene ikke strekker til.

Løvetannbarn. 

Alle barna flytter hjemmfra tidlig og alle klarer seg overraksende godt. De som vokser opp og klarer seg på tross av  og  ikke på grunn av sin oppvekst. De flytter alle til New York og betegnende nok; da Jeannette flytter; gråter moren. Ikke fordi hun er trist fordi barnet flytter hjemmefra, men fordi det er så urettferdig. Moren har jo også lyst til å flytte å være artist i New York …..  Og etter noen  år flytter foreldrene til New York og velger - de velger - å bli hjemløse i byen. 

Jeannette Walls holdt sin oppvekst og sine foreldre hemmelig. Av skam og frykt. En dag da hun sitter i en taxi  på vei til en mottagelse, ser hun moren rote rundt i søppeldunkene etter mat og “skatter”. Det starter prosessen med å fortelle historien, sin egen historie og klare å vedstå seg at hun har foreldre som er homeless.

Er det mulig å ha en slik oppvekst uten å sitte igjen med bitterhet? Boken beskriver omvendte roller -moren er som et barn og datteren vokser opp og blir den voksne. Hun beskriver sin mor som et barn og et barn tilgir du;

I think psychologically mom is around 4-years-old. Intellectually, she’s incredibly advanced. People say she was selfish with the candy; she was selfish in the way that a child is. “This is mine and I don’t want to share it!”

You get the sense that it wasn’t mean-spirited; they weren’t trying to harm you, it was almost like they just didn’t realize they had children or something. They would treat you as being at their level.  Neither of my parents ever struck us in anger. My husband says it was almost like they were wild animals; I gave birth to you, now find your own food. Mom was like, I’ve got my own needs, you take care of yourself.

Boken er verd å lese. Men etterlater mange spørsmål. 

Barndommen er for en meg beskrivelse av ren omsorgssvikt og burde vært håndtert av Childcare som faktisk kom på døra eller av sykehuset som reagerte på alle skadene barna hadde - ikke fra direkte mishandling men fra fall og ild, fordi de var uten tilsyn. Eller skolen, som måtte se at de rotet i søppeldunkene etter kastede matpakker. Hillary Clinton har i boken “It takes a village” pekt på hvordan samfunnet har et felles ansvar for barns oppvekst. Dette er en rystende historie i fortielse. Det sørgelig er at det finnes så mange tilsvarende historier. Det er så lett å velge å ikke se.

Selv sier hun i en kommentar til sin fars alkoholisme

Mom, and I’m not blaming mom, I never in my life genuinely heard her try to get my father to stop drinking. On some level, she enjoyed the chaos of it.

Kanskje er det det som på en måte blir dilemmaet for meg - at hun ikke dømmer, ikke “blamer”, ikke en gang er sint på sine foreldre.
Er det mulig å gå gjennom alt som beskrives uten at det faktisk bør følges av en fordømmelse? Når din egen far “selger deg” i en alder av 14 år;  bør det ikke fordømmes? Når din egen mor lar sine barn sulte mens hun sitter på en eiendom til en million - når det gjentatte ganger gjøres valg som i så stor grad går utover barna?

Mitt dilemma blir;  Er dette en “lefring med omsorgssvikten”, en viderføring av barndommens behovet om å dekke over, skjule og pynte på sannheten ? Barn beskytter sine foreldre når det trengs. Vokser man noen gang fra den?  Overdimensjoneres de gode øyeblikkene slik at vi forledes til å tenke at ” det er bra nok” bare det finnes noen lyspunkter?

Og vil det kunne bidra til at vi  lettere kan velge å ikke se overfor barn som trenger å bli sett?

De hjemløse - av fritt valg?

Det mest fasinerende for meg er imidlertid tankene og spørsmålene den reiser om de hjemløse.
Foreldrene velger å bli hjemløse, de bestitter store eiendommer de ikke vil selge, det er ikke av pengemangel de blir hjemløse - det er et valg. De liker det slik - og bokens beskrivelse av hjemløse gjør inntrykk.
Den gjør antagelig et større inntrykk fordi jeg bor her i USA hvor det faktisk er mange hjemløse.
Jeg ser dem. Tiggingen. Rotingen i søppeldunker. Skiltene de holder opp når vi kjører forbi med et personlig budskap, “Homeless” “Hungry”. Barnevognene (eller handlevogner) med alle sine plastposer i - alt man eier.

Jeg slites mellom å tro på historien fordi det er en sann historie og personene finnes. Og mellom å føle at dette er en romantisering av en livssituasjon ingen velger frivillig. Det blir litt som debatten rundt prostitusjon. Kan vi tro at noen velger et sånt liv eller velger vi å tro at det er noe de sier for å gjøre det levelig?

Forfatteren gir ingen innblikk i hvordan hun ser på det å ivareta barn eller på hjemløs-problematikken. Det er på mange måter både bokas styrke og svakhet.
Faren døde noen år etter at foreldrene flyttet til New York, mens moren fortsatt bor der, som hjemløs i en kondemnert bygning.
I intervjuer uttaler hun om moren;

 When I go down to her apartment, the junk is piled three to four feet high; you can’t make your way through it, and I feel myself getting a little on edge. She has the capacity to change it, but she doesn’t. That is the life mom chooses. She gets really upset when I offer to change it. The one thing she does want me to do is build a little house to keep all of her artwork in. That’s the only help she’s ever asked for.

Boken er ikke oversatt til norsk. Bokens tittel viser til glass-slottet faren tegner og snakker om å bygge for dem. Hvor flott alt skal bli der - det er et luftslott det finnes tegninger til….

Det er en bok som ikke så lett slipper deg. Den reiser mange spørsmål. Jeg vet ikke om det jeg ser når jeg ser de hjemløse er det jeg så før, uten at jeg er  sikker på om de er tjent med endringen.  Men først og fremst er det en historie om å vokse opp. Om å overleve. Om å klare seg. Og om å ta tilbake sin historie, selv om den ikke er slik man skulle ønske den var.

Men jeg kjenner frykten for at den tas til inntekt for at dersom det er litt kjærlighet og noen gyldne stunder så kan vi lukke øynene for omsorgssvikten. For her har ingen stilt noen til ansvar, jeg er overbevist om at granskningen ville ha vært i full gang om dette var Norge - det burde den! 

Nyttår er tid for årsoppgjør og gjennomgang.
Jeg starter oppsummeringen med bøker jeg har lest i løpet av 2007. Jeg leser kanskje ikke mer enn før. Men jeg leser definitivt mindre sakspapirer og offentlige utredninger - og flere bøker!  Det er antagelig å anbefale - Dessuten hadde det vært lurt å begynt på denne posten da jeg leste den første boka - nå må jeg prøve å huske hvilke jeg har lest i år! Jeg tror jeg har fått med alle og mitt bokår 07 har bestått av;

Spot of Bother av Mark Haddon     
Lesverdig bok om en familie, hvor forteller rollen går på omgang. Perspektivet skifter dermed alt avhengig av hvem som forteller den deler av historien. Det gir en spennede dynamikk i boka og gjør at du ser personene og hendelsene med stadig nye briller. Må bare nevne at Mark Haddon tidligere har skrevet The Curious Incident of the Dog in the Night-time, en av mine favorittbøker!

A Thousand Splendid Suns av Khaled Hosseini
Jeg ble positivt overrasket – forventet vel en nedtur etter debuten med The Kite Runner. Her skildres livet til flere kvinner, som filtres sammen til en sterk beretning. Meget lesverdig, men har samme skuffende forutsigbare avsluttning som første bok. 

The Memory of Running av Ron McLarty  
En litt uvanlig men sjarmerende beretning om en ikke alt for vellykket fyr som finner seg selv.  

Freakonomics av Stephen Dubner and Steven Levitt   
En annerledes økonomi bok. Fasinerende om årsaksammenhenger - om økonomisk tenkning som alltid handler om incentiver. Mye statestikk. Mange finurlige fortellinger og overraskende resonnementer.  Tankevekkende, morsom og spennende!

Naked Economics av Charles Wheelan  
Ypperlig økonomibok for ikke økonomer! Det vil si alle oss andre!

Stumbling on Happiness av Daniel Gilbert  
Om hva vi tror vil gjøre oss lykkelige, og hva som gjør det. Og hvordan vi gang på gang bommer på målet. Gilbert er forfatter og professor i psykologi ved Harvard. Boka er morsom, men med saklige seriøse argumenter som viser hvordan vi forveksler rikdom, berømmelse og lykke. Om livsløgn, realisme og lykke -  tankevekkende!

The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable av Nassim Nicholas Taleb
Googles suksess var en black swan, 9/11 også - The Black Swan er et fenomen som beskrives som “highly improbable event with three principle characteristics: it is unpredictable; it carries a massive impact; and, after the fact, we concoct an explanation that makes it appear less random and more predictable than it was”. Spennende!

Social Intelligence: The New Science of Human Relationships av Daniel Goleman.
Forfatteren av “Emotional Intelligence” gir I denne boken et innsyn en ny intellegens dimensjon. Interaksjonen. Spennede bok, ikke minst for oss foreldre fordi den peker på hvike oppvekstforhold som optimaliserer den sosial intelligens.  

Menn som hater kvinner av Stieg Larson
Jeg er ingen krimleser, men denne anbefales! Bokens styrke er for meg at den forteller flere paralelle historier, noen overraskelser og spenning.  

Gutten som ville være en av gutta av Lars Saabye Christensen
Sår og nær barndomsfortelling i Saabye Christensen stil. Du føler med Otto og aller kjenner kanskje igjen en bit av Otto i seg selv? Dessuten en fin skildring av Oslo! 

Skyskraperengler av Tove Nilsen
Ungdomsskildring fra Bøler, en av de første drabantbyene. Skildringen av pubertet på 60-70 tallet.  Første gang utgitt i 1982.  Forsøk på et gjensyn. Men dette er en bok som ikke blir noen klassiker. - tiden har løpt fra den.

The Tipping point av Malcom Gladwell
Om små ting som kan ha stor effekt. Hva og hvem avgjør at en trend slår ann? Hvilke kjennetegn har “the tipping point” - punktet der noe tipper over og tar av? Morsom og kanskje litt kvasi-vitenskaplig om trender og utvikling i samfunnet.

Water for Elephants av Sara Gruen
En 93 år gammel mann forteller fra sin ungdom hvor han jobbet på et sirkus i USA. Boken skildrer ranghirarkiet, brutaliteten og kynismen i sirkuslivet under The Great Depression, men mest av alt skildrer den opplevelsen av å bli gammel. Fortelleren skifter mellom fortid og nåtid, og leverer en troverdig historie om hvordan kroppen kan eldes uten at vi endrer oss så mye på innsiden. Skuffende slutt – som en del amerikanske bøker faller også denne boken på de siste sidene, fordi behovet for en happy ending trekker helheten ned. Men absolutt en bok som ”lever i deg” en stund. Jeg skrev om den her.

Sleep towards heven av Amanda Eyre Ward
Forfatterens debut roman. En roman som følger tre kvinner på Death Road, nettopp her i Texas. En bok om å sitte på dødscellene og vente på døden. Om livsløgn og om å forsone seg med skjebnen, om å tilgi det utilgivelige. Personlig likte jeg første halvdel som er en nokså rå og direkte beskrivelse av kvinnenes liv og handling. Siste halvdel falt gjennom nettopp på det før nevnte behovet for happy-ending. Men morro å lese en bok hvor hendelsene er nettopp her! 

Five people you meet in heaven av Mitch Albom
Liten men  underfunding beretning om hvilke mennekser som skaper våre liv. Hovedpersonen møter dem igjen på sin vei mot sin himmel – og ser livet i perspektiv, brikker avsløres. En beretning om at himmelen kan være forskjellig for deg og meg.

I går var jeg i bokklubb. Der har du enda en sånn life worth living sak! Det er kjekt å lese bøker og enda kjekkere å drøfte dem etterpå, fordi vi leser ulike ting fra samme ord og samme bok. Vi leser jo med vår egen historie, med alle referanser og kroker som livet har gitt oss, og dermed blir opplevelsen også forskjellig. Dessuten er det å være i bokklubb en ypperlig måte å utvide reportoaret på, å lese noen bøker jeg ellers aldri ville plukket opp - noen ganger til berikelse, andre ganger bare for å bekrefte at den ligger ikke for meg!

Boken vi drøftet i går var Water for Elephants av Sara Gruen. En flott bok om livet sett bakfra - men kanskje aller mest inntrykk gjorde beskrivelsen av nåtiden, fra hovedpersonen som er en gammel mann på drøyt nitti år - og da var kommentaren til luke 3 helt som hånd i hanske - Der fikk jeg et flott dikt av Inger Hagerup med sluttlinjen “Godt at vi har en fortid -som vi kan huske med”. Det er jo sant - men det er og sant i utvidet forstand - at vi både husker og forstår med vår historie, vår fortid, vår oppvekst. Våre briller er nettopp våre. Og ikke objektive… og boken anbefales

Bøker er kjekt - og bokhandlerne her er fantastiske. Med en god kaffe-plass inkludert, og med store, innbydende lenestoler, og med oppfordring til å ta med deg bøker, kjøpe en kopp kaffe og sitte en time eller to, bla og titte, lese litt i bøkene! FØR du kjøper - om du kjøper! Og det gjør jeg. Det er en glede. Når du kommer fra et lite land hvor bøker er fryktelig dyre, selv om de har momsfritak! Så er det å rusle rundt og se utvalget og prisene helt utrolig. Jeg forstår at opplag ikke kan sammenlignes og at det er dyrt å få oversatt og trykt bøker i små opplag  til språk som ikke snakkes av så mange. Men jeg synes det er synd likevel…… Kanskje vi skulle sponse skumma melk og bøker mere også kunne  heller fløte og Se og Hør gå opp i pris…??  

Dessuten fikk jeg besøk i går - norskt besøk av en venninne som hadde et jobb oppdrag i Houston - hun har vært på reise en stund, og forlot Norge før jeg fikk med meg at pinnekjøtt ikke kunne oppdrives…… derfor kom hun ikke med redningen, men med det nødvendige  tillegget. Norsk Akevitt er i hus!  Men enda viktigere var den gode praten. Oppdateringe på livet. Å kjenne at en kan opprettholde vennskap til tross for lange avstander er godt. At kontakt ikke stopper når du overgår et vist antall km -  eller miles som de ville sagt her.

Frøydis er ferdig med forelesningene. Det er bare examens lesingen igjen. Og så er det juleferie - og da var det første semesteret på universitetet unnagjort. Rart. Og da mener jeg at det har vært en rar opplevelse å ha barn som flytter hjemmefra. Rart fordi jeg trodde det skulle bli så annerledes. Omtrent som når du gifter deg vet du og litt (ok mye) naivt tror det vil være en følelsesmessig forskjell før og etter ( kom på at det kanskje bare var meg som trodde det….? Eller enda verre; at det bare er meg som ikke følte forskjellen….. dropp sammenligningen!!) Følelsesmessig har det ikke vært noen stor overgang at Frøydis flyttet. Jeg snakker med de andre mødrene, som snakker om tårer og savn og bekymring. Ikke er jeg bekymret og ikke har jeg felt en tåre. Jeg fryder meg over at hun trives, at hun fikser det og tenker at det var jo målet; å oppdra mine barn til å bli bedre enn meg, til å bli selvstendige, i stand til å ta vare på seg selv, gjøre sine valg. 
Kanskje det bare er målet for norske mammaer, ikke amerikanske? Kanskje deres briller er sånn at de ser på meg og rister velmenend og uforstående på hodet og tenker stakkars barn, med en sånn mamma…. 
Nå venter examen neste uke så flytter hun hjem igjen. For juleferien. Og jeg tipper hun er mere enn klar nok til å returnere når Januar kommet og det er akkurat sånn det skal være! 

Ta med deg dagens luke - Nok et flott dikt - kanskje det er nødvendig å pusse brillene litt, husk;  ”Du er din egen brilles smed, du velger selv hva du vil se”….

Og Elisabeth; takk for hyggelig hilsen i gjesteboka. Nyt pinnekjøttet og pølsene og snøen og alt det som er helt norskt og helt sånn postkort-jul-i-norge, vi er bare bittelitt missunelige…. Og siden det er ca 5000 nordmenn i Houston så kan det være en god firma ide å starte sesong butikk her nede. Vi får det meste,  men en desember åpen butikk med norske julevarer - og pinnekjøtt ….. sier ikke mere!!