Noen ganger er man heldig og bloggverdens svar på sånne litt tullete kjedebrev, gjør ditt og send videre datt, som meme egentlig er,  kan faktisk føre til noe helt eget.
Bok meme’et har blitt postet på diverse blogger i det sise, og det var hos Lothiane jeg fant det.

Det unike, gode boktipset. Og det var denne setningen som gjorde at jeg falt;

På en måte minner han om hovedpersonen i “Den merkelige hendelsen med hunden den natten“.

 ”The Curious Incident of the Dog in the Night-time” er en fantastisk bok. Den har “vært i meg” siden jeg leste den. Den er underfundig og morsom og tankevekkende og annerledes!  Det er vanskelig å forklare; det er en bok du bør lese. Helt enkelt. Og den er uten alder. Den treffer både litt store barn og voksne.

Etter å ha lest The Cucirous Insident, gledet jeg meg stort til Mark Haddon’s  neste bok “A spot of bother”, den anbefales også!  (Klikk deg inn på siden hans via lenken over. Bare den åpningssiden gjør deg glad!)  

Men altså;
siden Lothiane indikerte at disse bøkene ligner; så løp jeg (det betyr egentlig kjørte, dette er Houston her kan man ikke gå - annet enn i parkene) til bokhandelen, og fant boken.  Og siden har jeg vært oppslukt.

Underfundig og morsom

Dette er ikke mere av det samme. Men jeg forstår hva Lothiane mener. Det er noen paraleller. Det underfundige, det overraskende, det morsomme, det tragiske - den usammenhengende blandingen av tegninger, forklaringer og historie. Alle de springene trådene som danner - ikke en lenke, mere et nett kanskje, noen ganger krysses de, andre ganger er de bare incredibly close.

Det er historien om ni år gamle Oskar, som er oppfinner, frankofil, spiller tamburin og shakespeare, lager smykker og brevveksler med Stephen Hawking og Ringo Starr. Han er en pussig skrue (som 15 årige Christopher men hunden om natten), med sine hang-ups. Som å bare ha på seg hvite klær.
Som Christopher har også Oskar et opdrag, han må finne ut hvor nøkkelen han finner i farens klesskap passer. Faren er død. Han omkommer i 9/11, i attentatet mot  World Trade Center.

Men bak historien om Oskar utfolder det seg en annen historie - for det er minst like mye historien om Oskars besteforeldre - de har et særegent liv og en historie som blir i meg.

Men også sår -

Historien slipper ikke, for det er i stor grad en historie om livet vi ikke tørr leve.
Om alle hindringer vi lager for oss selv.
Om tap og sorg. Om følelser som stenges inne. Om ord som ikke kan sies, følelser som ikke kan føles -
Om redsel for å miste som blir til redsel for å elske.
Det er på mange måter en veldig sår bok, en bok om lengsel, om frykt, om valg. Om livet.
Men glitrende godt fortalt, du overraskes gang på gang, det kommer nye innspill, historien tar nye veier - og føres delvis sammen. Som livet selv. 

 Author Jonathan Safran Foer has emerged as one of the most original writers of his generation. With humor, tenderness, and awe, he confronts the trauma of our recent history and gambles on the power of his protagonist’s voice to transform the cataclysm of this raw current event into a tragedy at once visceral and mythical. (from Amazon.com)

Amazon har rett. Dette er glitrende skrevet!

Hvorsom helst, når som helst!

Det er den prefekte bok for stranden, den lange flyturen, til hytta, til balkongen, til kosekroken, til peisen - hvor du enn tilbringer ferien - du trenger en bok. Denne er et godt valg! Faktisk trenger du mere enn en, har du ikke lest dem enda bør du ta med deg Haddon sine også! 

Takk Lothiane - jeg har leste den ferdig, resten av familien venter på tur, for også denne passer til de fleste aldersgrupper! Den engelske utgaven er språklig god. Jeg kan ikke svare for den norske oversettelsen - men kort sagt;

Løp og kjøp  - eller lei på biblioteket!

  Utfordringen er klar og enkel; 

Plukk opp nærmeste bok  - (greit nok, den jeg leser for tiden lå rett ved siden av og om ikke direkte nærmest så tar jeg den! Hvem vil ha sitat fra en fototeknikk bok som lå litt nærmere?)
Åpne den på side 123
Finn femte setning.
Post de neste tre setningene.
Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg.

Frikke  og Geir og Eugenie har alle tagget meg  - og siden det handler om bøker er det en “meme” (det heter vist det!) som det er greit å være med på. Da kan jeg nemlig få anbefalt en god bok samtidig! Her er svaret;

Mortenson asked his countryman if he would consider doing him a favor. “I was feeling out on a limb in Korphe, operating all by myself” Mortenson says. “And I wanted these people to feel like it wasn’t just me, that there were a bunch of other Americans back home concerned about helping them”.

 Ikke helt fem setninger. Men det passer å stoppe der. Boken “Three cups of tea” av Greg Mortenson og David Oliver Relin, er fasinerende lesing. Det er Greg Mortenson’s historie. Han er i dag direktør for The Central Asia Institute, bor i Montana men tilbringer flere måneder hvert år i Pakistan og Afghanistan.

Men historien begynner i 1993. Mortenson mislykkes i sitt forsøk på å nå toppen av K2. Han ikke bare mislykkes -han er døden nær;

Exhausted and disoriented, he wandered away from his group into the most desolate reaches of northern Pakistan. Alone, without food, water, or shelter he eventually stumbled into an impoverished Pakistani village where he was nursed back to health. 
While recovering he observed the village’s 84 children sitting outdoors, scratching their lessons in the dirt with sticks.  The village was so poor that it could not afford the $1-a-day salary to hire a teacher.  When he left the village, he promised that he would return to build them a school. 

From that rash, heartfelt promise grew one of the most incredible humanitarian campaigns of our time:  Greg Mortenson’s one-man mission to counteract extremism and terrorism by building schools—especially for girls—throughout the breeding ground of the Taliban. 
Mortenson had no reason to believe he could fulfill his promise. In an early effort to raise money he wrote letters to 580 celebrities, businessmen, and other prominent Americans.  His only reply was a $100 check from NBC’s Tom Brokaw.  Selling everything he owned, he still only raised $2,000.  But his luck began to change when a group of elementary school children in River Falls state Wisconsin, donated $623 in pennies, thereby inspiring adults to take his cause more seriously. Twelve years later he’s built fifty-five schools.
Mortenson and award-winning journalist David Oliver Relin have written a spellbinding account of his incredible accomplishments in a region where Americans are feared and hated. In pursuit of his goal, Mortenson has survived an armed kidnapping, issued by enraged mullahs, repeated death threats, and wrenching separations from his wife and children. Yet his success speaks for itself.  This year the schools will educate 24,000 children. 

Det er inspirerende lesing. Det er historien om en mann som har satt spor etter seg. Som ble hjulpet og som holdt sitt løfte om å gi noe tilbake. Det er en historie om møte med andre kulturer, om utfordringer, om hindringer, om ydmykhet - og om å ikke gi opp håpet.  Anbefales!

Jeg tagger Alter Ego, Miriam, Rigmor og  Frøken Skavland (som har egen bok mann!)

[og jeg kan telle og vet det er fire ]

I dag er det verdens bokdag! Da passer det bra med en bokanbefaling - også håper jeg du bruker kommentarfeltet til å anbefale meg en bok du har lest!

Bokomtale av  “Tett inntil dagene”  av Mustafa Can.

Mustafa Can er kurder, utvandret til Sverige som seksåring sammen med sin mor og 7 søsken for å gjenforenes med faren i Skövde i Väst-Götaland. Can er utdannet journalist.  Han har skrevet en bok om sin mor. Den er lesverdig!

“Tett inntil dagene” er en nydelig beretning om en mor. Men like mye en historie om å være sønn. Om å vokse opp mellom to kulturer. Og å lete etter fotfeste, om å tro og håpe - og det store spørsmålet om vi egentlig kjenner våre foreldre. Forstår vi dem, vet vi hvem de er utenfor rollen som mor eller far?

 Güllü Can, forfatterens mor, ble født i Kurdistan.  Hun fulgte etter sin mann og utvandret til Sverige på 1970-tallet. Der bodde hun til hun døde i  januar 2005. Hun fødte 15 barn, 7 av dem døde. Hun besøkte Kudistan hver sommer, med kofferten full av gaver, hun gikk med slør og ba til sin gud.

Men hvem var hun? Hva tenkte hun, hva drømte hun om, hvordan var livet hennes egentlig?  På morens dødsleie går det opp for Mustafa Can at han ikke kjenner sin mor. Det er så mye han ikke vet, ikke forstår og ikke har sagt. Han ser tilbake på sin oppvekst, på moren som alltid var der - og på hvor lite han vet og forstår.

Moren pleies hjemme, og gjennom tilstedeværelsen på dødsleie, som tar tid - blir han bedre kjent med moren. Han søker å forstå religion, kultur og bakgrunn; en verden han har skammet seg over og kjempet for å frigjøre seg fra. Han fortviles over å bli stengt ute, over å ikke få lov til å delta i  pleien. Han er mann og moren kan ikke/vil ikke la en mann gjøre det - selv ikke en sønn.

Han søker å se flyttingen til Sverige og tiden der fra et annet perspektiv enn sitt eget, barnets. De tilpasset seg så raskt, mens moren aldri lærte språket og forble en fremmed i det landet hun levde det meste av sitt voksne liv. Drømmen om et liv uten fattigdom og sult ble oppfylt, men hvilke drømmer reiste hun fra?

Mustafa Cans foreldre var blandt de første ikke-vestlige innvandrerne i det moderne Sverige. Boken skildrer godt hvor vanskelig det er å vokse opp mellom to kulturer. At man lett blir halv-kulturell og ikke to-kulturell. Man er ikke helt hjemme noe sted, og lever sitt liv som gjest, som en fremmed.

Can beskriver hvordan han skammet seg. Over sin mor, som på mange måter var klisjeen på innvandrerkvinnene, i klesdrakt, som analfabet, med manglende språk. Så ulik sine venners svenske mødre. Det er en historie om å vokse opp midt mellom, en historie om skam men og om kjærlighet.

Mustafa Can ble i Sverige kåret til  ”Årets berättare” etter utgivelsen.  
Jeg har ikke lest mange svenske bøker fra dette året, men prisen synes fortjent. Språket er godt og han skriver ekte. Som han selv sier i boken; han eier det svenske språket, men leter etter ordene og nyansene på kurdisk. Manglende kurdisk språket blir en hindring i å nå moren.
Boken har vært en suksess i Sverige og er oversatt til en rekke språk.

“En mycket rörande kärleksförklaring.” Sveriges Radio Kulturnytt

I tillegg til å være en nydelig fortelling, åpner boken for refleksjoner, ikke minst for oss som har “flyttet ut”. Hva er det genuine i kulturen? Hva viderfører vi? Hva blir borte på veien? Ofte er det de små tingene, de små detaljene vi ikke tenker over som binder oss som folk, som gjør oss (i mitt tilfelle) norske.
Det udefinerbare, det du først oppdager når det er borte. Det du best merker på fraværet av.

Jeg undres om lyden av korpsmusikk automatisk vil gi mine barn 17 mai-følelse? Etter mange nasjonaldager som er feiret uten korps er ikke den koblingen noen selvfølgelighet for mine barn. Ingen stor ting - men for meg; og jeg tror for mange av oss ,er lyden av korpsmusikk en 17mai trigger. Er det en bit av kulturen?

Som ordtakene - disse ”ordsspillene” vi bruker i Norge. Som ofte ikke kan oversettes og som mine barn ikke får med seg. De har aldri hørt om kanossa gang. Men de vet godt at Henrik 4 måtte gå til Paven i Canossa - Er det kulturen?

Vi kan opprettholde språket, men likevel miste mange, mange små fasetter. 
Forfatteren illustrerer det godt i fortellingen om tegningene fra barnebarna - de har tegnet mormor som ung. Der kjører Güllü bil og hun har langbukser på. I hodet til et kurdisk/svensk barn er det virkeligheten. De setter besteforeldrene inn i sin virkelighet. Landsbyen i Kurdistan, sulten, døden og slitet kjenner de ikke til.  

“Tätt intill dagarna är en bok, skriver utifrån en stor sorg, fylld med upprörande människoöden och starka känslor.” Aftonbladet.

Can er forfatter og journalist. Hans reportasjer og radioprogrammer er belønnet med Stora Journalistpriset 2002 (Årets forteller), Stora Radiopriset og Ikarospriset.

Tett inntil dagene er en god bok. 
En bok om livsløgn og håp. Om å opprettholde troen på å flytte hjem, flytte tilbake,  lenge etter at hjem ikke lengere er hvor det var. En bok om å flytte eller ta valg, uten å se rekkeviddene; slik det jo er  - fordi livet leves en dag ad gangen.
Som regel blir veien til mens man går.
Man behøver ikke være hverken utvandrer eller invandrer for å kjenne seg igjen i det.

Den anbefales!

Og  hvilken bok anbefaler du?

Bokomtale av The Glass Castle. 

Jeg har lest boken “The Glass Castle” av Jeannette Walls.  Det er en spesiell bok. Den setter igang noen tanker, både om barndom og om grensen mellom omsorgssvikt og barnemishandling, og om vår toleransegrense for de som velger et annerledes liv. 
Bokens forfatter, debuterte med denne boken, hun kom ut av skapet - våget å fortelle om sin oppvekst og bakgrunn. Og hun er ingen anonym person i USA, hun jobbet nemlig som gossip eller scoop skriver for msnbc.com - altså en som skrev om de rike og berømte - en lang vei fra egen oppvekst.

Boken er en selvbiografi. Om en familie med tre barn, en alkoholisert far og en kunstnerisk kaoselskende mor. En underlig og destruktiv kombinasjon. Foreldrene er begge intellegente og kan mye, de tror ikke på det bestående og velger i stor grad å skolere sine barn selv. Noe som også er nødvendig siden de er på konstant flyttefot, etter som kreditorene blir for mange. Men barnas utdannelsen klarer de rimelig godt - det er altså ikke på det intelektuelle plan det er mangler.

Hva om dette var Norge?

Boken er en rystende lesing av en oppvekst - i vår tid, forfatteren er født i 1960. Historien er ikke fra Norge men fra USA. Hadde boken vært skrevet av en norsk forfatter ville den automatisk blitt fulgt opp med et spørsmål om ansvar. Alle de som viste uten å gripe inn. Hvor var barnevernet? Skolens administrasjon, naboer etc. Kanskje er det nettopp det; at jeg leser den med min norske bakgrunn som gjør at jeg reagerer som jeg gjør.

Forfatteren tegner et troverdig bilde av sin oppvekst. Rett nok beskrevet med distanse. Hun går tilbake og er barnet. Den delen er meget godt beskrevet. Hvordan leve-her-og-nå (eller om du vil; fra-hånd-til-munn) kan oppleves som et eventyr. Ikke alltid et hyggelig eventyr, men mens barna er små evner foreldrene i noe større grad å se dem. Julen feires en uke etter jul, for da kan  man finne kastede juletrær og pynt, da er maten enten kastet (og kan plukkes opp) eller man kan kjøpe utgått-på-dato mat til en billig penge. Julenissen forklares og man velger å latterliggjøre barn som tror på  nissen. Istenden går man ut i natten og lar hvert barn få velge seg sin egen stjerne.
Det er vakkert, fortalt som et gyldent minne fra en barndom. Men som voksen leser kan jeg ikke befri meg for følelsen av sviket.

Dette er en fortelling om foreldre som er ufattelig selvsentrert, de mangler evnen til  å se barnets behov fremfor sine egene og mangler evnen til empati.  Til å kunne prioritere, vilje til å  velge trygge rammer fremfor kaos og drama.   
Det er også en fortelling om hvor sterkt barn elsker sine foreldre. Hvor langt de er villig til å gå for å dekke over, tilgi, påta seg skyld og ansvar.

Boken gir en god forståelse for hvor emosjonelt vanskelig det er for barn når foreldrene ikke strekker til.

Løvetannbarn. 

Alle barna flytter hjemmfra tidlig og alle klarer seg overraksende godt. De som vokser opp og klarer seg på tross av  og  ikke på grunn av sin oppvekst. De flytter alle til New York og betegnende nok; da Jeannette flytter; gråter moren. Ikke fordi hun er trist fordi barnet flytter hjemmefra, men fordi det er så urettferdig. Moren har jo også lyst til å flytte å være artist i New York …..  Og etter noen  år flytter foreldrene til New York og velger - de velger - å bli hjemløse i byen. 

Jeannette Walls holdt sin oppvekst og sine foreldre hemmelig. Av skam og frykt. En dag da hun sitter i en taxi  på vei til en mottagelse, ser hun moren rote rundt i søppeldunkene etter mat og “skatter”. Det starter prosessen med å fortelle historien, sin egen historie og klare å vedstå seg at hun har foreldre som er homeless.

Er det mulig å ha en slik oppvekst uten å sitte igjen med bitterhet? Boken beskriver omvendte roller -moren er som et barn og datteren vokser opp og blir den voksne. Hun beskriver sin mor som et barn og et barn tilgir du;

I think psychologically mom is around 4-years-old. Intellectually, she’s incredibly advanced. People say she was selfish with the candy; she was selfish in the way that a child is. “This is mine and I don’t want to share it!”

You get the sense that it wasn’t mean-spirited; they weren’t trying to harm you, it was almost like they just didn’t realize they had children or something. They would treat you as being at their level.  Neither of my parents ever struck us in anger. My husband says it was almost like they were wild animals; I gave birth to you, now find your own food. Mom was like, I’ve got my own needs, you take care of yourself.

Boken er verd å lese. Men etterlater mange spørsmål. 

Barndommen er for en meg beskrivelse av ren omsorgssvikt og burde vært håndtert av Childcare som faktisk kom på døra eller av sykehuset som reagerte på alle skadene barna hadde - ikke fra direkte mishandling men fra fall og ild, fordi de var uten tilsyn. Eller skolen, som måtte se at de rotet i søppeldunkene etter kastede matpakker. Hillary Clinton har i boken “It takes a village” pekt på hvordan samfunnet har et felles ansvar for barns oppvekst. Dette er en rystende historie i fortielse. Det sørgelig er at det finnes så mange tilsvarende historier. Det er så lett å velge å ikke se.

Selv sier hun i en kommentar til sin fars alkoholisme

Mom, and I’m not blaming mom, I never in my life genuinely heard her try to get my father to stop drinking. On some level, she enjoyed the chaos of it.

Kanskje er det det som på en måte blir dilemmaet for meg - at hun ikke dømmer, ikke “blamer”, ikke en gang er sint på sine foreldre.
Er det mulig å gå gjennom alt som beskrives uten at det faktisk bør følges av en fordømmelse? Når din egen far “selger deg” i en alder av 14 år;  bør det ikke fordømmes? Når din egen mor lar sine barn sulte mens hun sitter på en eiendom til en million - når det gjentatte ganger gjøres valg som i så stor grad går utover barna?

Mitt dilemma blir;  Er dette en “lefring med omsorgssvikten”, en viderføring av barndommens behovet om å dekke over, skjule og pynte på sannheten ? Barn beskytter sine foreldre når det trengs. Vokser man noen gang fra den?  Overdimensjoneres de gode øyeblikkene slik at vi forledes til å tenke at ” det er bra nok” bare det finnes noen lyspunkter?

Og vil det kunne bidra til at vi  lettere kan velge å ikke se overfor barn som trenger å bli sett?

De hjemløse - av fritt valg?

Det mest fasinerende for meg er imidlertid tankene og spørsmålene den reiser om de hjemløse.
Foreldrene velger å bli hjemløse, de bestitter store eiendommer de ikke vil selge, det er ikke av pengemangel de blir hjemløse - det er et valg. De liker det slik - og bokens beskrivelse av hjemløse gjør inntrykk.
Den gjør antagelig et større inntrykk fordi jeg bor her i USA hvor det faktisk er mange hjemløse.
Jeg ser dem. Tiggingen. Rotingen i søppeldunker. Skiltene de holder opp når vi kjører forbi med et personlig budskap, “Homeless” “Hungry”. Barnevognene (eller handlevogner) med alle sine plastposer i - alt man eier.

Jeg slites mellom å tro på historien fordi det er en sann historie og personene finnes. Og mellom å føle at dette er en romantisering av en livssituasjon ingen velger frivillig. Det blir litt som debatten rundt prostitusjon. Kan vi tro at noen velger et sånt liv eller velger vi å tro at det er noe de sier for å gjøre det levelig?

Forfatteren gir ingen innblikk i hvordan hun ser på det å ivareta barn eller på hjemløs-problematikken. Det er på mange måter både bokas styrke og svakhet.
Faren døde noen år etter at foreldrene flyttet til New York, mens moren fortsatt bor der, som hjemløs i en kondemnert bygning.
I intervjuer uttaler hun om moren;

 When I go down to her apartment, the junk is piled three to four feet high; you can’t make your way through it, and I feel myself getting a little on edge. She has the capacity to change it, but she doesn’t. That is the life mom chooses. She gets really upset when I offer to change it. The one thing she does want me to do is build a little house to keep all of her artwork in. That’s the only help she’s ever asked for.

Boken er ikke oversatt til norsk. Bokens tittel viser til glass-slottet faren tegner og snakker om å bygge for dem. Hvor flott alt skal bli der - det er et luftslott det finnes tegninger til….

Det er en bok som ikke så lett slipper deg. Den reiser mange spørsmål. Jeg vet ikke om det jeg ser når jeg ser de hjemløse er det jeg så før, uten at jeg er  sikker på om de er tjent med endringen.  Men først og fremst er det en historie om å vokse opp. Om å overleve. Om å klare seg. Og om å ta tilbake sin historie, selv om den ikke er slik man skulle ønske den var.

Men jeg kjenner frykten for at den tas til inntekt for at dersom det er litt kjærlighet og noen gyldne stunder så kan vi lukke øynene for omsorgssvikten. For her har ingen stilt noen til ansvar, jeg er overbevist om at granskningen ville ha vært i full gang om dette var Norge - det burde den!