Barn er barn - men samtidig er de produkt av sin kultur, oppvekst, sin krok i verden, sine foreldre, sine gener, sine tradisjoner - de er fasinerende små skapninger som stort sett møter deg med åpen nyskjerrighet. 

Generelt sett var menneskene i Guanajuato vennlige og imøtekommende, på en måte litt preget av småbylivet, ikke storbyen. Gunajuato er på mange måter en landsby, og menneskene er som landsbyboerer flest: åpne og vennlige. Og samtlige svarte ja på spørsmål om jeg kunne ta bilder, nikket sitt ja, med den stolthet som preger mennesker som vet hvor de kommer fra, som er seg selv og som setter pris på at gjester ser og verdsetter det de har.

Noen poserte svært smilende og noen litt mere sky - noen gav blaffen i meg og spiste videre på sitt sukkerspinn……. Her er et lite knippe av portretter - i denne omgang viet de små menneskene i Guanajuato i Mexico:

Jeg falt for ham. De skitne buksene med lett sagger-tendenser, snoprester rundt munnen, det litt sky men samtidig så imøtekommende blikket… 

Ny liten verdensborger - denne med hjørne i Mexico.

 Bilde javist - men sukkerspinn er viktigst akkurat nå

mens disse to poserte - med dukken og store smil og få tenner.

Barn er gode til å spre glede. Kjærlighet, latter.
Gode til å åpne hjerter, de har myk hud og lukt av engler.
Og barn kan brukes som krigsinstrumenter, brukes som våpen. Til å drepe.

Denne posten hander om barn som blir både våpen og offer. Denne posten handler om noe viktig. Noe vondt. Noe ufatterlig. Men også om håp, fordi det er stadig flere som bryr seg. På oppfordring fra min datter som er med og jobber for organisasjonen, skriver jeg i dag om de usynlige barna eller som organisasjonen kalles “Invisible children“. 

Ikke UN men 3 unge gutter fra California 

Orginisasjonen Invisible Children ble dannet av 3 unge gutter fra California, studenter med et videokamera kjøpt på eBay,  som reiste til Afrika. Planen var å finne ”en story” og lage en film, men det de opplevde endret dem for livet. De laget en dokumentarfilm om det de så og opplevde i Uganda.
De så barn på flukt, barn som gikk flere mil hver kveld for å kunne sove trygt, på et gulv i en krike eller et sykehus. Som søkte tilflukt for ikke å bli kidnappet/fanget og gjort til barnesoldater. Barna som hver natt samlet seg i kjellere med mange hundre andre barn, og når natten er over gikk hjem igjen til familiene sine. De hadde klart seg en natt til. De unngikk å bli fanget, dopet ned for så å tvinges til se på drap,  ofte også på  egne foreldre/familie, og deretter tvinges til å drepe selv. 

Guttene har startet en organisasjon som har skapt økt fokus på problemet. Den har fått stor tilslutning fra amerikansk ungdom, som min datter som er engasjert i prosjektet på sitt unversitet og som ba meg blogge om dette – Og fokus trengs!
Dette er en viktig sak. Helt berettiget spørr de tre unge grunnleggerne;  

Hvordan kan så mange barn lide så mye og få så lite oppmerksomhet?
Hvordan kan vi tåle at dette skjer bare fordi det er langt fra vår stuedør?

Og med de siste dagers presseoppslag tenker jeg;
Hvorfor berørers vi og hører så mye om en gutt i Danmark når vi så lett glemmer 80.000 kidnappede barn i Uganda?
Dette er virkeligheten for barn. Ikke norske barn, men likefult barn - noen mil fra våre, men det skjer i vår tid, i vår verden.

Det er fremskritt i Uganda, fredsamtaler og en mere positiv utvikling for å stoppe den uendelig lange borgerkrigen. Situasjonen har bedret seg, barna er tryggere. Men de fleste som bor i Uganda ble tvinget til å flytte inn på spesielle camp områder, der det finnes minimalt med mat, vann og hygiene tiltak, ca 1000 personer dør hver uke. Meget, meget få går på skole, få har tilgang til den maten de trenger.

Invisible children har dannet et utdanningsprogram, med mentorer slik at barna sikres både skolegang og en person som bryr seg om dem. Og de jobber for å avvikle campene slik at folket kan vende tilbake til normale levevilkår.

Filmen; “Invisible Children - discover the unseen” er en sterk og viktig film. Den bør du se. I filmen følges fire unge gutter fra Nord Uganda i kampen for å overleve, i en verden hvor barn ned i åtteårsalderen blir kidnappet for å bli barnesoldater. Dessverre er de ikke alene;

THE UNITED NATIONS ESTIMATES 300,000 CHILDREN UNDER THE AGE OF 18 ARE CURRENTLY FIGHTING IN CONFLICTS AROUND THE WORLD AND HUNDREDS OF THOUSANDS MORE ARE MEMBERS OF ARMED FORCES - EITHER BEING TRAINED FOR COMBAT OR USED AS LABORERS. PHYSICAL, SEXUAL AND EMOTIONAL ABUSE IS COMMONPLACE.
MOST OF THESE CHILDREN WERE FORCIBLY CONSCRIPTED OR ABDUCTED BY FIGHTING FORCES TO BECOME INSTRUMENTS OF WAR, TO KILL OR BE KILLED.
WITHOUT EXCEPTION, THE EXPERIENCE HAS DEVASTATING EFFECTS ON THEIR PHYSICAL, PSYCHOLOGICAL, AND INTELLECTUAL DEVELOPMENT.

Det er likevel håp

GÅ HIT - og se denne videoen om bracelets, den gir en kort og grei innføring. Og du lærer hva disse armbåndene symboliserer. Det er en måte å bidra på. Du kan kjøpe dem her.

Her er mye vondt, mye ufattelig, men også håp. Tre unge gutter (20, 21 og 24 år) fra USA drar litt på måfå for å finne en story, lage en film. Og ender opp med å dokumentere, med å skape en bevegelse, med å endre livet for mange barn i Uganda. Det gir håp.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Du kan jo begynne med å se filmen. Den tar ca en time. Du er anvendt tid. Klikk her så kan du se den gratis til og med! Innledningen er av Jan Egeland.

[Bildet er hentet fra Invisible Childrens webside]

Noen bilder av mexicanske barn.
Eller i alle fall av barn som befant seg i Mexico City samtidlig som jeg var der.
Om de er mexicanske eller ei, vet jeg jo ikke, men fotogene er de!

Det er tredve grader og sol. Temple Mayor er en stor “steinmasse” som samler varmen.
Noen og en hver kan bli varm, sliten og lei av historie på en slik dag….

Glade, lekende barn midt i storbyen.
Søndag var tydeligvis prominere-i-parken-dag, da var store og små ute og koste seg.

Skolebarn på museumstur.
Hånd i hånd og med ID kortet hengende rundt halsen.

Med dukken godt i armkroken kom hun, løpende etter en sprettball med hale.
Zócalo plassen er stor og brukes også til lek.