Det er International Mother Language Day  den 21 februar. Det markere også starten på  UN “The International Year of Languages”  -  og her rusler jeg rundt i gamle landet og føler meg som hun der i den gamle reklamen for Kielferga - som hadde mistet språket etter en helg ute.  Ikke at jeg har det, snakker ikke gebrokkent en gang  - men uvilkårlig detter det ut en “sorry” eller “excuse me” når jeg passerer folk.

Jeg har tenkt mye på språk og vet hvor viktig morsmål er, for begrepsforståelse, for å kunne formulere sine følelser, for å kunne lære et nytt språk  og bli reelt tospråklig og ikke dobbelt-halvspråklig.

Men så skjer likevel, umerkelig i begynnelsen før du ser mønsteret, noen av preposjonene byttes ut og setningene får en tendens til å slå salto slik at bak blir foran og foran blir bak. Blikket som møter mitt er i beste fall tomt - når jeg kommenterer dagens opplevelse med velkjente norske ordtak av typen  “ja da blir det å gå kanossagang“. Det er tydelig at det ikke ringer noen bjeller hos avkommet. Derimot er de kjent med striden mellom Pave Gregor og keiser Henrik. Jeg kan det norske begrepet - de kan historien bak det….

Det norske språket har trange kår i utlendighet.  Selvsagt viste jeg det. Du flytter ikke ut med barn og plasserer dem i et nytt språkmiljø og tror at det ikke gjør noen forskjell. Jeg har tilrettelagt det jeg kunne;  To år i UK drev vi hjemme/nett undervisning og da vi kom til USA sørget jeg for at de kom på en skole som faktisk tilbyr norsk undervisning. Meget god norsk undervisning også. Dermed får de også studiekompetanse innenfor norskt system. Og her hjemme snakkes det bare norsk. Men likevel.

Vi er ute av melk!

roper yngstemann. Høres eksotisk ut men vi har aldri vært i melka, men tomt for melk, det er det.  Til tross for all tilrettelegging så lever de sine liv i et engelsk miljø, deres sosiale liv er engelsk, norsk er forbeholdt mor og far. Og leksene.  Jeg vil at de skal vite hva vi kaller ting på norsk -derfor prøver jeg hele tiden å putte det inn. Når det snakkes om density i science naturfag, oversetter jeg til tetthet, og  stirrup heter stigbøylen og sitter i øret.

Men vi merker der jo alle sammen, og spesielt barna risikerer å ende opp med innvandrer-norsk når/hvis de kommer hjem en gang. Og den førstefødte som fikk sine IB papirer med toppkarakter i norsk for bare noen måneder siden, har etter ett semester på univiersitetet merkbare endringer i språket. Hun snakker bare norsk når hun ringer hjem. Det merkes at det ikke er så ofte.

Kanskje du aldri vil bo i Norge igjen tenker jeg - og om du flytter tilbake så vil du vel fort hente deg inn igjen? Jeg  håper det.
Å beherske språket er noe av det viktigste for lykkes. 

Språkrådet er organet som holder sin hånd over vårt norske språk. Som sørger for at vi får norske ord til utenlandske begrep.  Jeg synes norsk er viktig - ti kniver i hjertet, mor og far i døden (var det ikke det vi sa da -når noe var helt, helt sant?) men likevel;

• Vil du ha flat mage til sommeren er det lurt å gjøre bukbøy - sit-ups er ikke norsk.
• Skal du lage mat er det kjekt med en matmølle - food processor er selvsagt heller ikke norsk.
• Vi som blogger liker å vandre på nettet - surfe er ikke norskt det heller.
• Og modellene går på motemoloen - catwalken ble ikke kattegåeren.
  • Derimot ble cottage cheese til hytteost og crabsticks til krabbepinner…??
• Snowbord i halfpipen blir til snøbrett i snørenna

Jeg vet ikke helt jeg…  Kan ikke noen ord bare få være? Noe kan jo ikke oversettes uten å miste litt på veien….  Det høres kjekkere ut med happyhour enn med billigtime gjøre det ikke?