Min fredlige hage har vært omgjort til kamparena en stund, jeg har fulgt kampen og lært masse om disse små øglene som kjemper så innbitt. I dag var det de brune øglene som styrte showet.

(more…)

I går fikk du en post om mine grønne øgler i territorie kamp. Der kommenterte frr og mente at den norske firfisla var for intet å regne, sammenlignet med de grønne. Men den ligger kanskje mitt hjerte aller nærmest; den var mitt første møte med øgler, og starten på min fasinasjon.

Den er så absolutt verd sin egen post, det er nemlig et fasinerende dyr, med mange spesielle egenskaper. Så spesiell at den er fredet.
Jeg er alltid litt usikker på om det heter FIRFIRSLE eller FIRFISLE, jeg er antagelig ikke den eneste, men holder meg til Norsk rettskrivningsordbok som sier at Firfisle er rett; 

Direktoratet for naturforvaltning hevder derimot at det heter  Firfirsle.

Navnet skjemmer ingen sies det - og denne poste er til ære for den norske firfisla!  

Den norske firfisla var mitt første møte med krypdyr. Utenfor hytta bodde to firfisler i en liten mur, antagelig var det mange flere rundt, men de to i muren (som er der enda, men sikkert ikke de samme to som da jeg var liten!) så vi ofte sammen.  Firfisla er en vekselvarm tøffing, den er det krypdyret som lever lengst nord i verden! På varme sommerdager kom den ut og samlet solstråler, det gjør de enda, om du sitter stille nok og venter.

Disse bildene tok jeg i fjor sommer, også på mine foreldres hytte, men denne befant seg nokså langt fra muren. Og var usedvanlig treg ~ og tykk på midten, små firfisle egg/babyer er nok på vei. Litt vanskelig å vite hva man skal kalle det for firfisla er det som kalles ovovivipar. Det betyr at eggene blir klekket samtidig som de legges. På en måte egglegging og fødsel i ett. En tilpasning som er vanlig blant krypdyr i kalde klima: Ungene kan utvikle seg raskere dersom de oppholder seg lengst mulig inne i kroppen. Med unntak av buormen er alle norske krypdyr ovovipare, så også hoggormen (som tilhører slange-orden/arten) føder levende unger, eller legger egg som klekkes i det de legges om du vil si det sånn.
Bildet er tatt i slutten av juni og ungene fødes/klekkes i juli/august så jeg tipper dette er en gravid firfisle!

Fakta om norsk firfirsle. 

Firfisle er sammen med stålorm de eneste øglene vi har i norsk natur. (At stålormen er en øgle er litt pussig for den har jo ikke ben, men det er den altså!) og de lever i samme terreng.
Fargen er som regel brun (med mørke og lyse tegninger), og huden er tørr og dekt av hornplater (skjell). Firfisla lever i åpne skoger, i lyngmark på fjellet, på myrer og andre solrike steder, helst i nærheten av vann.  

Firfisla er fredet etter viltloven.

Utseende
Firfisla kan bli opp til 16-18 cm lang. Fargen er brun med mørke og lyse tegninger, men nyfødte unger, samt enkelte voksne eksemplarer, kan være nesten svarte. Hannen har svarte prikker på buken, som om våren/sommeren er oransje eller gul. Hunnen har gulhvit buk og dessuten kortere hale enn hannen.

Avkom 
Firfisla er som nevnt over ovovivipar. Antall unger hos firfisla varierer fra to til ti, og de er 4 - 4,5 cm ved «fødselen». Det første året er ungene ensfarget mørke, ofte helt svarte. Når de er årsgamle, får de den voksne brune fargen med tegninger. Ungene fødes i juli-august.

Utbredelse
Firfisla fins i de fleste landsdeler, både i lavlandet og høyt til fjells til godt over 1000 m.o.h.
Vi vet ikke nok til å kunne si hvor vanlig firfirsla er i dag. Vi vet ikke om den mangler i enkelte områder av landet. Kanskje fins den ikke på deler av Vestlandet og i deler av Nordland/Troms. Mye tyder på at firfisla i enkelte områder har hatt en markert tilbakegang de senere år.

Latinsk navn:    Lacerta vivipara
Og firfislas klassifiseringsrekke er;  Dyr / Ryggstrengdyr / Virveldyr / Krypdyr / Øgler / Firfisle. 
(klassifisert etter Rike/Rekke/Underrekke/Klasse/Orden/Familie)

Jeg har alltid vært fasinert av firfislene, antagelig er det øgle-trekkene som fasinerer mest, de lange tøffe føttene og skjellene på kroppen! Men aldri klarte jeg å fange en, til tross for timer med pølsebiter utlagt som åte og spent venting. Det dugde dårlig. Grillpølse er nok ikke på firfislas meny.  Firfisla lever av å spise fluer og innsekter. Og den har et særeget forsvar;
Firfisla bytte for buorm, hoggorm, fugler og små rovpattedyr. I likhet med mange andre øgler kan firfisla kaste halen, såkalt autotomi. Når et rovdyr prøver å ta den, knekker halen i en virvel. Halen blir liggende igjen og sprelle, mens firfisla stikker av. Halen vokser ut igjen, men virvelen erstattes av brusk. 

Det var dette forsvaret jeg ville skjekke ut. Men som jeg altså aldri fikk prøvd om stemte. En gang så jeg en firfirsle uten hale, og tok det som bevis.   
Greit at den er brun, den pynter seg ikke med blå øyenskygge slik den grønnkledde i min hage gjør ~men en fasinerende liten øgle det er den norske firfisla også! Heldig er du som har en du kan beundre!

Fakta er hentet fra   direktoratet for naturforvaltning og wikipedia.

Hagen er omgjort til en kamp arena, min venninne; den grønnkledde, har ikke skiftet garderobe forjeves. De kjemper om henne. Vårkåte, innbitte og med en innsats langt større enn jeg forventet. Selv er hun ikke å se, jeg antar hun har søkt ly inne i palmen bort i hjørnet av hagen og venter til slaget er over, ser situasjonen ann og vurderer sine muligheter.

Frierne derimot, er svært pågående, og selv om de til vanlig er litt sky så enser de meg ikke nå. Fotoapparates tydelige klikk gjør dem ingen ting - det er viktigere ting som står på spill. Mange kaller dem gekkoer men de tilhører antagelig ikke den gruppen - de er øgler og ligner firfirsler mere enn gekkoer. 

 Kamp ritualet består i å bite over hverandres munn. Med hevet hode og åpen munn nærmere de seg hverandre, måler hverandre litt før de braker sammen.

De har små tenner, men det ser ut til at de bruker hele kjeven til å låse den andre fast for så å prøve å slenge motstanderen rundt. Litt som bukker som stanger hornene i hverandre og måler styrke. Og antagelig er ikke tenne sterke nok til å bite gjennom det knudrete skinnet?

Siden de er nokså jevnstore er det ikke lett å få overtaket - kampen er jevn,

Jeg vet ikke hvem som vant - etter en lang kamp, med fastlåste kjever i 10-15 minutter freser de mot hverandre.
Men freser uten lyd - dette er fredelig dyr å ha i hagen, de bråker ikke!

 Reiser seg opp i hele sin lengde og blåser opp sine imponerende røde halssekker - rekker tunge gjør de og. Som for å psyke ut motstanderen kanskje?

Dette bildet viser størrelsen, de befinner seg på min teakstol, og er ca 10 cm lange. Ikke helt som alligatorene !
Så kjever og tenner og innsats til tross; jeg koser meg med å ha dem i hagen.  Og når den grønnkledde kommer frem og parringen kan begynne vil hun antagelig legge to egg. Dersom de da ikke tilhører de gruppene som føder levende unger. Også kan jeg ser frem til enda flere små øgler i hagen. De er søte, morsomme og de er nyttige, de spiser nemlig innsekter, både mygg og større saker jeg ikke bryr meg så mye om!

Dessuten er de nokså underholdende å se på, som i disse dager hvor  det utkjempes slag på hagestolen min!