Det passer med en post om helter i dag. Helter og Fred er knyttet sammen og det er dessuten dagen for det;

21 september er International Day of Peace. Dermed er det en dag for fred i alle fall.

Og helter…
Man blir ikke helt uten videre. Naturlig nok. Selve begrepet helt/ hero stammer fra Gresk, og i gresk mytologi ble begrepet brukt om en demigod - Et avkom der en av foreldrene var Gud og den andre foreldren menneske. Senere ble begrepet hero /heroine brukt for å beskrive en karakterer, både virkelige og fiktive, som

…. in the face of danger and adversity or from a position of weakness, display courage and the will for self-sacrifice – that is, heroism – for some greater good, originally of martial courage or excellence but extended to more general moral excellence.

For å bli helt må man altså være utsatt for  vanskeligheter, fare eller utfordringer; og i denne situasjonen skal man vise mot og vilje til selv oppofrelse, uselviskhet samt heroisme eller heltemot om du vil.

Norsk definisjon er ikke så langt unna den heller - selv om det her tas med en “mildere heltevariant” i alternativ 2;

Jeg  har ikke noen helt jeg kommer på i farten. Tror faktisk ikke jeg har hatt så mange helger oppgjennom årene heller. Det har vært en liten heltedebatt i noen hjørner av bloggverden også i det siste; Jeg tror den startet hos Geir som skrev Kor e alle heltane? den posten var ingen hyllest til Jan Eggum, men mere til Arild Edvardsen, (føler litt trang til å presisere at han definitivt ikke ville vært en av mine helter, bare sånn i parentes sagt) Grøftekanten fulgte opp og definerte krav for heltestatus også. Men hennes barndomshelt hadde jeg ikke engang hørt om…

Tøffelhelt bringer oss heller ikke særlig langt. Jeg aner ikke hvorfor de to begrepene er knyttet sammen en gang; [Tøffelhelt ~ mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann] Hvem kom på begrepet tro?

Helter - jeg tror jeg forbinder begrepet mest med idrett. Der brukes det ofte. Men for meg er det ikke noe særlig heltemodig å løpe fortest, eller være en av de beste i fotball.  Det kan være godt gjort - men det er forskjell på godt gjort og helt.  Og selv om det sikkert er rikig å hevede at de må ofre en del for å komme så langt,  så er det neppe selvoppofrelse. Tvert i mot er det vel nettopp “selvet” som det asolutte sentrum for alt de foretar seg.

Men jeg vet at de jeg setter høyest er mennesker med store hjerter. Det er mennesker med mye empati. Mennesker som ser. Som føler med. Mennesker som tar kontakt, som strekker ut hender. De når skjelden frem til avisenes første sider. De mottar ikke fredspriser. Men de berører. De gjør et annet menneskes hverdag litt lettere å bære, ved å være til, være tilsted, være deltagende. Det er mennesker med mot - de tørr å spørre hvordan du har det; når de vet at svaret ikke er udelt positivt.

Det spiller ingen rolle om de kalles helter. Det er kanskje greit at de ikke gjør det. Stempler kommer lett i veien. Men de fortjener hyllest, de som gir, som deler det de har - uten å tenke at de nødvendigvis skal få tilsvarende igjen.
De passer godt sammen med fredsdagen.
Det er nemlig sånne mennesker som skaper fred.
De som ikke holder gammel urett frem, de som har vilje til å gå videre.
Ikke på grunn av - men på tross av.
Ofte er det nettopp det fred handler om. Å gå videre. Å legge noe bak seg.

Og fredsdagen kan du også markere;

Anyone, anywhere can celebrate Peace Day. It can be as simple as lighting a candle at noon, or just sitting in silent meditation. Or it can involve getting your co-workers, organization, community or government engaged in a large event. The impact if millions of people in all parts of the world, coming together for one day of peace, is immense.

Jeg har vært med på Sveip igjen og fikk til og med sende tid i norsk media for å sparke til norske media! Det synes jeg var på sin plass denne gangen;

Randi om orkanen “Ike”

Når du bor i en stat som er over dobbel så stor som Norge blir det for dumt med kriseoppslag av typen vi så forut for Ike. Da behandlet norske media Galvestone som synonymt med Texas. Det blir faktisk verre enn å si at hele Norge må evakuere fordi det er ventet storm på Utsira….

Vi tilhører de heldige.
Og vi kjenner ekstra på det nå. Ike har gjort seg ferdig med Houston og restene er nokså sørgelige. Det er ufatterlig store ødeleggelser og mye som skal ryddes opp og settes i stand. Jeg vet dere har sett bilder av det, antagelig flere enn meg også.

Ike kom om natten og gjorde den full av lyder. Strømmen forsvant tidlig og det stummende mørke ble bare opplyst av lynene som flerret over himmelen. Og lyden av vinden, av trær som slo sine grener mot huset, av ting som falt, av regnet som pisket. Hylet fra vinden var uvirkelig. Men vi var i ytterkantene. Det passerte ingen orkan rett over oss. Vi ligger langt fra kysten og hadde bare “småplukk” mot de om befant seg midt i kaoset.

Lørdag morgen var nabolaget fylt av grener og blader - de til vanlig så friserte hagene så ut som en slagmark. Planter var blåst opp av bedene, trær knekt - men i området vi bor ingen større skader.  Som dere har sett er andre områder langt verre rammet.

(

(Ikke mitt hus)

Noen dager uten strøm går fint. Vi har ikke lidd noen nød. Værst var den totale uvitenheten. Å rusle ut etter orkanen og beskue nabolaget og ikke ha tilgang på nyheter var underlig. Hvor store var skadene andre steder? Vi viste at 40% valgte å bli igjen i Galveston, hvordan gikk det der? Hva med andre kjente - hadde de fortsatt hus?

Etterhvert fikk vi kontakt. Hørte andre som hadde hørt. En datter i trygg avstand og med internett kunne lese opp informasjon for oss. Vi forsto at vi var de heldige.

Vi hadde hus som sto med kun noen mindre lekasjer. Ett av de store trærna foran huset knakk, og det falt motsatt vei av huset. Vi hadde mat og vann. Gassgrillen kunne både gi kaffe og varm mat. Vi har tilbrakt hyggelige timer sammen med gode venner, med grillmat og brett spill. Nesten som hyttetur.

Også var vi på toppen av det hele blandt de enda heldigere, vi fikk strømen tilbake søndag kveld. Kun to dager var vi uten. Og i dag kom telefonlinjene og internett tilbake også.
Nyhetene forteller om hjelpearbeid som er i full gang, om utdeling av mat og vann og om vilje til å hjelpe. Det er det vi opplever også. Folk bidrar. Forsyningslinjen fungerer greit, allerede på søndag åpnet butikkene- Starbucks delte ut gratis kaffe. Folk hjelper hverandre. Det ryddes i hager og nedfalte tær sages opp og blir borte. Vi deler. De som har strøm inviterer de som ikke har. Til mat, til nyheter, til varm kaffe og dusj og en seng i et hus med aircondition. Myndighetene har hatt et imponernde apparat klart, dette er ingen gjentagelse av Katrina. Her fungerer det godt. Det er tax fritak på hoteller slik at det skal bli billigere for de som ikke kan vende tilbake så raskt som de håpet. Det er forbud mot å ta høyere pris på besin og varer - og det overholdes. Butikker oppfordrer til å bare kjøpe det du trenger -så varer lagrene til flere. Det vises måtehold. I trafikken er folk mere oppmerksomme, de fleste gatelys er ute av funksjon og full stopp regelen gjelder. Den overholdes også. Kanskje oppleves livet litt mer dyrebart akkurat nå.

Houston er i “unntakstilstand”. Det er innført curfew - portforbud på kvelden og natten. Områder er sperret av. Man ønsker å holde folk borte fra de værst rammede områdene. Hjelpearbeidet bør ikke forhindres av skuelystne heldiggriser som oss.
For det vil ta tid å rydde opp. Selv om vi er imponert over hvor mye som alt er på plass, stadig flere deler fungerer, det er en enorm innsats, så vil de ta tid før livet er normalt igjen.  Skoler er stengt til og med onsdag, i første om gang. De åpner ikke før det er strøm i alle fall, og fortsatt er det bare 1 av 4 som har fått strømmen tilbake.

Og her sitter jeg og har alt,  og kan blogge om en opplevelse som endte godt.
Vi har all grunn til å være takknemlige og kjenne oss heldige.

Ike viste sine krefter og deler av houston ble hardt rammet. Med oss er det bra. Mindre lekasjer, knekte traer og et nedblast gjerde er ikke sa mye a skrive om. Men vi er uten strom og vet ikke nar vi vil fa den tilbake. Det har vaert voldsomt regn etter Ike, naa er varmen og fuktigheten tilbake og vi forstaar hva aircon betyr! 

Dette er postet av Randi’s datter som befinner seg paa  universitetet i San Antonio, langt fra Houston og  med strom!