Vi oppdaget ham etter vannvolleyball kampen - slangen som hadde forvillet seg ned i bassenget og selvsagt ikke kom opp igjen, uten hjelp.

Etter et par bilder tok vi den opp - og som takk - bet den meg i fingeren. Tørr bemerkning fra poden; “mamma da, man holder dem jo ikke så nær hodet, du må holde i halen!”.
Heldigvis er dette en texas garden snake ( Jepp Texas hage slange!) og den er ufarlig. I tillegg var den nokså liten og tynn - den ble pent satt ned på gresset, et stykke unna basseng kanten og snodde seg fornøyd videre.

Vi fant en lignende for tre år siden, da var vi nyinnflyttet og ante ikke om de var farlige eller ei. Første stopp (etter at guttene kom inn med den i en liten boks; “se hva vi fant!!” ) var dyrebutikken som hjalp oss med å slå fast at den var harmløs og som så solgte oss mat (små fisker) og et bur. Den slangen bodde hos oss i et par måneder. Spiste fisk, vokste, skiftet ham - så, når nyhetens interesse var forsvunnet og det ikke var noe særlig stas med den lengere, fikk den friheten tilbake og ble satt ned på gresset -og forsvant. Slanger knytter seg ikke særlig til mennesker og klarer seg fint alene etter noen uker i “husvarmen” også.
Og så er et ganske praktisk med kjæledyr som kan få frihten når de ikke er morsomme lengere!

Skilpadden derimot - den har vi enda; bilder kommer! Jeg tror bassenget er en kjæledyr-samler

I am sailing, I am sailing,
Home again cross the sea.
I am sailing, stormy waters,
To be near you, to be free.

Jeg tror det er den første “trigger-sangen” jeg har. Sangen fører meg tilbake, selv om jeg må innrømme at jeg ikke klarer å plassere noe ansikt på ham, - jeg har navnet ja - og stemningen - men ansiktet har blitt borte med årene, og det er sikkert like greit….
Om “Sailing” var den første er det kommet mange etterpå. Sanger som har fulgt meg fordi de var hotte der og da  - den gangen noe spesielt skjedde, eller sanger jeg har brukt som trøst  og oppmuntring når livet har vært tøft. Å høre dem igjen er delvis bittersøtt - gir de gode minner er det bare en sånn smile-når-jeg-tenker-på-følelse, men de som minner om noe vanskelig er mere såre, de trigger en streng av vedmod.

Da jeg fikk mail fra en venninne med en oversikt over hvor du kunne finne DIN sang; måtte den selvsagt prøves ut! Jeg baserer nok mine minner delvis på andre ting enn hvilken sang som lå som nummer 1 på hitlistene i USA (i følge Billboard magazine), derfor blir det ikke alltid full klaff -men morro likevel!

Du finner oversikten her. Og kan ved å velge dato lett finne ut hviken sang som var nummer 1
- the day you were born
- the day you graduated from high school
- the day you were married
- the day your child was born
- the approximate date you were conceived

Den meste populære sangen den dagen jeg ble født har jeg aldri hørt før, men i følge fasiten er det denne, så kan jo du finne dine sanger ved å følge linken over å se om det passer bedre for deg!

To tropiske stormer er på vei, en er på “vår side” og den antas å  ”oppgraderes” til orkan når den kommer inn i Mexico gulfen. Butikkene er igjen i ferd med å gå tomme for vann, batterier og hermetikk. Jeg har vann og batterier - men hermetikk… Det er lite kald hermetikk jeg tror vil være så godt. Knekkebrød er vel like greit? Houston ligger en time inn i landet; vi er ikke så utsatt til - det finnes de som har det langt verre. Jeg fikk denne mailen fra Jamaica i morges;  

Here is what I have learned about mother nature this night::
1. She can humble you in a heartbeat
2. When you think she is done with you - think again.
3. She is an angry woman, with a temper that just won’t quit.

Let’s just say that the night has been a much more wicked than the day began and still going strong. Our television signal is abit dicey but Jamaica has taken a terrible beating. The next couple of days will tell the story. I will be watching this closely for all the folks yet to be effected by Gustav.

Heldigvis var det “bare” den tropiske stormen Gustav som “ristet” Jamaica, ikke orkanen Gustav som den kan bli. Og de har fortsatt strøm hvilket er en god ting - tross alt. Men naturkreftene er sterke og vi mennesker minnes på at vi har lite å stille opp med. Vist kan vi overvåke, følge med, forutsi og planlegge. Men vi kan ikke stoppe dem, ikke få de til å endre kurs - Og noen av verdens mest paradisiske steder ligger nettopp der de rammer, om og om igjen…..

Det er mye vær her, og mange vi kjenner rammes hardt og gjentatt. Det gir ydmykhet og litt større romslighet kanskje.  Jeg klager ikke lengre på litt dårlig vær…..

Oppdatert;
Gustav har blitt til orkan mens Hanna fortsatt er en tropisk storm.

Den er en bitte liten kopi av sin mor og far - trygt på hånden til feriegjest Emma som sørget for at den får leve, litt til i alle fall….

På denne tiden ser du fullastede biler med pappesker og poser og klær og alt hva man kanskje kan trenge, krysse USA på langs og tverrs. Det er ikke alltid praktisk -men amerikanerne har en tradisjon for å kjøre sine barn til college og det gjøres. Selv om det er langt. Noen kombinerer; som de som kjørte fra Alaska og tok det som en tur. Godt valg, siden det er et drøyt stykke å kjøre!

 Jeg tror universitetet her i USA skal være litt som militæret hjemme. På universitetet bor de på dormitory. Det betyr at de deler rom med et fremmed menneske (i alle fall første året, deretter kan du ofte velge)  og deler bad med denne fremmede som kalles room-mate og dessuten med et annet rom også; altså fire mennesker på ett bad. Det er i seg selv ikke noe særskilt; det er bare at de fleste av studentene kommer fra hjem hvor de har hatt egne rom og som regel også eget bad i alle år.

Hos grøftekanten leste jeg en søt fortelling om hennes observasjoner av en nyutsprungen videregående elev. I går så jeg det samme - selv om elevene var noe eldre. Gleden over å være tilbake, gjensynsgleden over å se hverandre igjen, den positive holdningen til det relativt trange rommet, hvordan alt kan tilpasset, alt går - det går til og med fint; fordi man vil, fordi man er tilbake der man hører til.

For det er på mange måter det universitetslivet gjør med amerikanere. I tillegg til utdannelse selvsagt. Det bygger bånd, det bygger stolthet, det gir tilhørighet - det gjør at amerikanere fortsatt heier på “sitt fotball lag” tredve år etter at de forlot college. Det er dette som gjør at mange jobber frivillig for sitt gamle universitet; med å holder foredrag og intervjue fremtidige studenter - årevis etter at de er ferdig og har forlatt lesesaler og dormatories. Stoltheten og gleden, ønske om at andre skal få del i det de fikk del i - det er uvant for en nordmann som meg. Jeg observerer det og forstår ikke det ikke helt. Men jeg ser det er bra. I går observerte jeg smilende, svettende (36 grader, 95 % luftfuktighet) foreldre som bar pappesker, sykler, computere og dyner - jeg så biler fylt til randen med alt mulig rart - mere eller mindre godt pakket - jeg så tårer i øyenkroker, store smil og mye stolthet.

Å erfarere universitetslivet i USA har vært en reise i “annderledes landet”.
Valg av universitet; som starter når barnet er født (om ikke før) for da må man begynne å spare, når tiden så nærmer seg brukes de siste to-tre somrene til å kjøre USA rundt,  for å besøke og vurdere utdanningstilbud og campusområde. Hvordan universitetene ber om en stil i tillegg til karakterer og hvor stilen skal fortelle noe om deg selv (eks med tema; en erfaring som foandret meg), hvordan de vurderer hvilke “type studenter de vil ha”,  hvordan de setter sammen elevmassen for å få den studentmassen og det miljø man ønsker. Hvor karakterer teller, men hvor også evne til å bidra, engasjement, holdninger ved deg som person er avgjørende.

Studenten (og familien!) vurdere universitet og universitetet vurderer om studenten er “rett match”. Kanskje det gir noe annet enn vi er vant med fra Norge; kanskje det er grunnen til stoltheten og tilknytningen - og selvsagt; det koster skjorta, utdanning er ikke gratis i USA. Den er dyr - og jo bedre universitet jo dyrere. Det kan kanskje også spille inn?

I går var det innflyttingsdag. Og en nordmann med norske briller i USA følte seg litt på utsiden, men antagelig like stolt; selv om jeg aldri har gått på det universitetet. Det er godt å se ungdom som er glade over å være på plass, godt å observere at her; i dette lille rommet med to senger og to pulter; her vil de være, her hører de til. Et lite samfunn i samfunnet.

Men nå, rett før skolestart oppdager jeg at i år rykker wild west litt nærmere - her har man nemlig funnet ut at lærere kan stille til et nytt skoleår, ikke bare utrustet med nye pc’er og skrivesaker, men også med pistol.

Rett nok ikke skolen til mine barn - takk og pris. Ikke skoler i Houston heller, men “a tiny North Texas school system”  gjennomførte lovendringen i fjor høst, og har altså planlagt og skolert lærere slik at de er autorisert og har fått “a Texas concealed handgun license” - de kan med andre ord putte pistolen i håndveska og ønske elevene velkommen.

USA har hatt flere skoleskyte-episoder. Det er nok å minne om Virgina Tech i fjor vår, der 32 mennesker mistet livet.

Det ble i ettertid av denne tragedien reist krav om at universitets studentene burde få bære våpen på campus. Under argumenter som at de bor der (ergo er det deres hjem, og en hver har rett til å ha våpen i sitt hjem) ble det hevdet at det ville bidra til å løse problemet fordi man da kunne forsvare seg. 

Når går en til det skrittet å la lærerne ved en barneskole bære våpen på skolen under noe samme argumentasjon;

Harrold Superintendent David Thweatt said his school board unanimously passed the policy last October to protect employees and students in the case of an armed intruder or hostage situation.

Det er forståelig at man gjør det man kan for å forhindre gjentagelse av tragedien. Veldig forståelig. 
Det er bare det at jeg ikke tilhører de som tror at mere våpen fører til mindre skyting. Snarere tvert i mot.

Fra offesielt hold sies det at dette ikke vil bli gjennomført her jeg bor; 
Houston school districts said there’s no way they’ll follow the lead of a tiny North Texas school system that may be the first in the nation to let employees pack heat at their lone 110-student K-12 campus,
Men frøet er sådd. Mulighetener åpnet. 
En liten barneskole med 110 elever har gått opp veien. Det er lettere å følge etter. Og avgjørelsen høster også støtte fra offesielle personer; 

Gov. Rick Perry said Monday that he supported the Harrold school district policy to allow teachers and staff members to carry guns at school as long as they are adequately trained in gun safety. (Dallas News)

Hva tenker den jevne amerikaner? Kanskje er det feil å ta utganspunkt i kommentarfeltet i avisene, men der finner jeg støtte. Mye støtte. Dette er langt på vei en nasjon i redsel. Det gir ikke alltid den beste dømmekraften;

• We already have armed police officers on campus, so why not teachers?
• Simply said, I’m for it. There have been too many incidents where students and teachers could only run and hide…and die.
• don’t necessary approve of the idea, but I believe and support our rights and privileges granted to all of us under the Bill of Rights……..***

Den siste er verd å merke seg - Bill of Rights….. hele nasjonens hjørnesten. The declaration of independent. The right to bear arms. Den bøyer man seg for her. Bare en enslig kommentator tenker som meg;

I think we have to face the fact that Americans hate each other much more than most other nationalities–as is reflected in our murder rates. We are one of the most deeply religious and homicidal societies on earth. Even in 2001 you were five times as likely to be murdered by an American as by an arab terrorist. And we love to kill children more than ANY other nation.
I think the consensus here is fairly representative of American society and it is overwhelmingly in favor of giving teachers the power of deadly force. And this is a lesson that will not be lost on their students–it is pointless trying to reason with an American, even if you are an authority figure, and you should always be prepared to kill.
In our society, power and respect comes not from education but from the barrel of a gun.

Jeg trykket på “tommelen opp knappen” etter innlegget. Det hadde ikke fått mange av dem.

Organisasjonen Gun Guys   og StopGunDeaths kampanjen har langt igjen. Selv om stadig flere reagerer og undertegner oppropet;

I will not let the gun industry continue to profit from a war on the streets and in the homes of America! There is no need for nearly 30,000 Americans to be killed by gun shots each year. Therefore, sign me up to join Americans who are working to create a nation free from gun violence, a freedom every community has a right to enjoy.
It’s time to end America’s gun madness.

Jeg krysser fingrene for en godskolestarten og et fredelig skoleår.
Måtte lærere med rett til å bære våpen på skolen ha fått grundig opplæring i psykologi, krise og konflikthåndtering, måtte de ha lært noe annet enn at det enkleste er pistol.
Og måtte myndigheten som vedtok dette i oktober i fjor innse at det er lov å ombestemme seg. At feil avgjørelser kan gjøres om - for jeg sier som Gun Guys;  

Guns will only bring chaos into America’s classrooms.

Nå du bor jeg et sted hvor prisen på alkohol er lav og hvor tax free ikke betyr at sprit er billigere men at varen ikke er belagt med tax eller skatt - moms om du vil. Her er nemlig alle varer priset UTEN tax - så totalprisen fremkommer når du betaler, da er taxen lagt til og det kan føre til en overraskelse, om en ikke er vant til å kalkulere det inn på forhånd. 
Det gjelder særlig resturant besøk - hvor meny prisene er lave og hvor en i begynnelsen i alle fall fort kan glemme at det påkommer tax og dessuten den obligatoriske tipsen - som ikke dreier seg om du er fornøyd med mat og service, men som skal legges til og som ofte er hoveddelen av lønnen for servitørene. Dermed blir påslaget på prisen i menyen fort 30%. Sånt kan merkes -

Men altså - en gang i året, rett før skolestart har amerikanerne tax free weekend, eller taxfree holiday som det også kalles. Da kan du handle uten at taxen legges til.
Rett nok er det et lite hefte med regler og unntak og begrensninger. Men det er stort likevel;

Det gjelder utvalgte varegrupper, som sko og klær, sportsutstyr, skolesekker etc som koster under $100. Hvert år tillates noen nye produkter som i år;

New this year will be the addition of backpacks, including those on wheels, but they must also have straps to carry on the shoulders.

Dette tillegget sier vel sitt, det er detaljstyrt ned til minste nivå. Men det trekker. Jeg har lært at taxfree helga er en helg jeg ikke går i butikker. Det er køer og parkeringskaos og stress. Taxen varierer fra stat til stat i USA og her i Texas, den er 8,25% hvilket vil si at;

Shoppers could save about $8 on every $100 they spend this weekend.

 Det er klart det hjelper, og ordningen markedsføres sterkt. Det trekker enorme mengder folk og jeg har lært at taxfree helga er synonymt med køer og parkeringskaos og stress. Så denne helga er jeg ikke å finne i butikken!
Men jeg har ledd litt ved tanken på hva som ville skje om polet bestemte seg for å ha en taxfree helg i året…?

Mitt bidrag er nummer 239 av totalt 280 bidrag.

Alle bidragene finner du her.
I margen velger du bilder (mitt har altså nummer 239 og heter Rough Street).
Vil du stemme trykk på  cast noteworthy vote knappen til høyre, i den hvite margen over bildet. 
Til deg som stemte på bidraget fra Framed and Shot; Takk!!

Some of you say, “Joy is greater than sorrow,” and others say, “Nay, sorrow is the greater.”
But I say unto you, they are inseparable.
Together they come, and when one sits alone with you at your board, remember that the other is asleep upon your bed.

Ferie og Hverdag er også motsetninger.  Ferie er anderledes-verden, ferie er opplevelser og glede og noe spesielt. Mens hverdagen er triviel. 
Det trivielle er pr definisjon ikke noe å trakte etter. Selv om det kommer av det latinske ordet trivialis avledet av trivium som betyr et sted der tre veier møtes (tri - og via “vei”), altså en møteplass, et sted der mange treffes. Det kan jo høres kjekt ut men det betyr ikke det, det betyr tvert imot alminnelig og kjedelig, ordinær, banal …

Alminnelig. Som hverdagen antagelig.
For de fleste er ferien over for i år. I alle fall sommerferien. Og det er liksom den som gjelder. Det er tid for å finne igjen hverdagen, venner, rutiner. Det fine med ferie er å komme hjem skriver Sissel i bloggen sin med det passende navnet  Trivialiteter i hverdagen.

Ferie har et litt mystisk skjær og er dypt knyttet til forventninger. Vi har gledet oss så lenge. Planlagt. Mye skal klaffe, mye skal klaffe utenfor de rammene hvor ting fungerer mest automatisert; utenfor hverdagen. Og samtidig skal det ikke være jobbigt - det skal være avslapping og glede og alle skal kose seg. Det er ferie.
Jo mindre forventninger jo bedre ferie. Å nullstille “hva jeg venter meg” er en god ide, men vanskelig å gjennomføre. Det er jo bare disse få ukene - også kommer hverdagen. Den det er flest av, den som det virkelig handler om å gjøre god, fordi vi alle kan overleve noen uker ferie som ikke helt ble som de skulle. Mens et år med hverdager ….

Jeg elsker ferie. Jeg liker å reise, liker de nye innpulsene, liker lyder og lukter, liker kontrasten til andre kulturer, annen mat, annet språk, liker å utfordres -
Og jeg liker hverdagen. Når rutinene faller på plass, hverdagsgledene. Den varme kaffekoppen. Den gode samtalen med venner som er vendt tilbake fra sine ferier. De små avbrekkene med utenfor-hverdagen-ting innimellom den gode hverdagene.

Velkommen tilbake til hverdagen om du er ferdig med ferien din. Jeg håper den var god - og at du møter uthvilt til den gode hverdagen - og ikke som Per Inge Torkelsen skrev i min “gamle avis” for en noen år siden;

Ferie fra ferien

Eg trenge ikke ferie eg. Eg føle meg friske og raske og udkvilte, og eg trives med å jobba litt, i rykk og napp. Ka ska eg med ferie?
Men det hørre liksom med. Me har hytta, det e sommar, og då må me bruga hyttå. Ferie. Javeldå. Og før me reise på ferie må med rydda hjemma. Gjør reint. Sjekka kjøleskab, madboks, komfyr og frysar. Ombestilla avisar og post. Vera heilt sikker på at Posten gjør akkorat modsatt av det de ska, sånn så i fjor. Betala regningar. Ver på forskudd med arbeidet, sånn at det ikkje hobe seg opp. Gje beskjedar i hytt og pinevér. Ta med hyttenyglar. Ta me kler og mad. Kem ska vanna blomstene? Me tar med blomstene. Få någen te å senda ner posten så Posten får hundrevis av kroner for å glømma og omadressera. Ta med steroanlegg og cd’ar. Bøger. Ta med alt. Ta med heila huset. Glømma det viktigaste. Reisa ifra et tomt skal. Flytta huset på hyttå. Det e så møje stress at det e rett før eg trenge ferie.

Ungane ska vera med. Eller ska de det? Ska med tvinga de? De vi likkje. Ska de få bestemma sjøl? Kor store e de? De sutre og hyle og bere seg. Den kjedeliga hyttå. Ingen å ver med. Vil heller vera hjemma: “Det e jo for dokker me har kjypt den helsikkens hyttå! Kom dokker inn i bilen!” De to stysste har me gitt opp, de to minste, så e større enn morå, binde med fast i bagsedet. Det e reine slosskampen, og de to sure trynene ser du så de e på vei te ein konsentrasjonsleir. De bler sikkert bilsyge, de spyr i bilen, de grine, de. Ferie.

Nå e de rett før eg trenge ferie. Eg e så stressa av å forbereda ferie at eg trenge ferie. Nå må eg på hyttå. Eg tror det e det de kalle ferie. Og på hyttå sidde eg og e livredde for ka de finne på de så e hjemma. Eg må hjem og sjekka. Eg huske då eg sjøl va. Nei, eg vil ikkje tenka på det. Alt det galna. Kan ikkje tenka på det. Går sikkert fint. Må slappa av. Korfor glømte eg J.J.Cale? Og Nick Drake? Han e depressive. Han sko eg hatt med på hyttå. Nick Drake og meg. Det e jo ferie. Nå e me på hyttå. Sko hatt med pianoet. Slapp av. Ferie. Slapp av, for f. Kordan har de det hjemma? Står huset ennå?

Glede meg te å komma hjem. Å ta meg ein gode ferie. Det e jo ferien eg trenge ferie i fra. Hvis me ikkje hadde hatt ferie, så hadde me ikkje trengd det.

(Kronikk av Per Inge Torkelsen i Stavanger Aftenblad 9. juli 2004)

Og bildet er herfra.

Derfor en presisering;
Når jeg kommenterer fotoblogger og fotobaserte poster vil jeg linke tilbake til fotobloggen, (har du ikke vært der så titt innom, den oppdateres med et nytt bilde hver dag)  mens jeg på vanlige blogposter  linker tilbake til denne bloggen.

Satser på at jeg klarer å huske det - og at ikke sendknappen trykkes for fort  ;-)

Bildet har jeg lånt herfra og det viser og det du ser er noe så stilig som nerve celler i en frisk hjerne!

Oppdatert;

Du kan glemme dette, bare kose deg med bildet av den friske hjernen!
Fotobloggen har fått sitt navn - Framed and Shot - og når det kommenterer og linker tilbake til den, skives det som navn i kommentaren også. Adskillig enklere enn å huske når jeg skal linke Randi til denne og når jeg skal linke den til fotobloggen.

Life made easy….

Noe av det mest mexicanske er tacos og torilla suppe. En annerledes tomatsuppe -vel verd å prøve! Den serveres overalt og spises til lunch eller middag - bare sjekk på fotobloggen!

Derfor passer det å gi deg oppskriften i dag. Da kan du enten ta fredagskos på torsdag eller rekke å handle inn til morgendagen! Det er ypperlig mat til mange, passer med både øl og rødvin - dessuten tror jeg den er temmelig sunn og vet den er enkel å lage - Enjoy! 

Du trenger.

• 9 dl kylling kraft (boks eller terning)
• Juice av 1 lime, ca 1 1/2 to 2 spiseskjeer
• 1 boks hermetisk tomat terninger med juice
• 1/2 Jalapeno pepper, hakket.
• 1 boks mild grønn chiles
• 2 spiseskjeer Cilantro (eller mere om du liker det godt) fint hakket.
• 4 vårløk med det meste av det grønne, hakket.
• 1 middelsstor gulerot, i terninger
• 2 dl mais korn (sil av vesken)
• 3 dl kylling kjøtt i tynne strimler.
• 1-2 dl reven ost.
• 1/2 ts malt svart pepper
• Salt 
• Tortilla chips
• Advocado i båter.
• Hakket gul løk.

Fremgangsmåte.

Kok opp kylling kraft med tomatene, lime juice, jalapeno, grønn chile, cilantro, vårløk, gulerot og mais og la det små koke i ca 45 minutter. Tilsett kylling de siste 5 minuttene.

Server med tortilla chips, advocado båter, hakket løk og rømme.

Nå vet jeg at Iohn Bates, han som ligger begravet i New York, det er vel forresten ikke mye igjen av ham etter nesten 250 år, ikke var noen sjørøver likevel. Husker du posten om ham? Han som kanskje var sjørøver, fordi han hadde sånne stilige knokler i kors på graven sin?

Knokler på gravstøttene er ikke så vanlig, det er mer engler og kors og blomster og stjerner nå - men før; før var knokler helt vanlig. Og altså ikke noe tegn på at du hadde vært sjørøver! Det er bare en tegn på at du døde for lenge siden, og det stemmer jo for Iohn Bates døde i 1770.

Kunnskapen fikk jeg da jeg besøkte Boson og gikk The Freedom Trail. Det er en gårute som snirkler seg gjennom Bostons sjarmerende mix av moderne arkitektur og gamle hus med historisk sus og minnesmerker fra USA’s frigjøringskamp. Den går også innom to gravplasser, og her er det mange knokler å se på gravstøttene, dødninghoder også, tidvis med vinger og blomster. Dessuten fikk jeg informasjon om bruken av symboler og tekst på gravstøttene. 

Dermed fant jeg ut at det er en historie bak det å bruke hodeskaller og knokler på gravstøttene også;

A death’s head, often with wings and/or crossed bones, was a stylized skull. Some have speculated that winged skulls were intended to symbolize a combination of physical death and spiritual regeneration. It is important to note that Boston-based Puritans did not advocate using religious symbols, such as cherubs, Christ figures, or crosses in their meetinghouses, on church silver, or on their gravestones. Puritans were adamantly against attributing human form to spiritual beings such as God, angels, or spirits.

Også inskripsjonen er anneledes enn vi er vant med. Det er ofte en nøktern beskrivelse av personen, litt sånn korte data, og lite “føleri”.

Gravsymbolene endret seg; 

By the 1690s, another iconographic motif began to appear on Boston’s gravestones. Called a winged cherub or a soul effigy, this motif was characterized by a fleshy face, life-like eyes, and an upwards-turned mouth. Some historians and students of material culture have asserted that the greater use of winged cherubic images, which have been interpreted as a symbol for the soul’s flight to heaven, was indicative of changing religious sentiments.

Kort sagt, litt mere ansikt og litt mindre hodeskalle, litt mere engel og litt mindre sjørøver kanskje? Og også inskripsjonene endret seg til å bli mere “poetiske” etterhvert;

 In addition to the imagery, the language and tone of the epitaphs changed during this period as well. Instead of stark and foreboding messages about life and death, epitaphs began to reflect new ideas about resurrection and the afterlife. Commemoration of the dead for the benefit of the living became the underlying theme.

Det er fascinerende mye historie i gamle gravstøtter. Sikkert like mye i Norge som i USA, tror jeg må spore opp en gammel kirkegård neste gang jeg er i hjemlandet - har du en å anbefale?

I følge Collins Dictionary, er dette en alder som  ”… usually considered to occur approximately between the ages of 40 and 60“.
Mens Oxford English Dictionary   gir en tilsvarende definisjo med med et litt senere startpunkt; ”… the period between youth and old age, about 45 to 60“.

Ganske pussig. Det er da tross alt ikke så mange som blir 120 …..? Og hvorfor trekker man bare “Midt i livet” alderen oppover, og ikke nedover? Altså fra 30-45 like gjerne som fra 45-60? 

Jeg har hatt mange bilder på denne bloggen og, men har etterhvert følt behov for en mere rendyrket fotoblogg, et sted å forhåpentligvis få konstruktiv kritikk og tilbakemelding på bildene. Dessuten er den delt - jeg deler den med ham jeg deler hus og seng med, så bildene vil være tatt av meg eller ham.
Og målet vårt er å fortsatt å glede oss over fotografering, å ha det morsomt, å øve mere og samtidig lære via andres kommentarer! Fotobloggen er tospråklig, på engelsk og norsk og kommentarer tas i mot på begge språk!

Denne bloggen vil fortsette i stor grad som før, mens fotobloggen blir fokusert rundt bilder alene.

Ta deg en tur og se; www.photo.randiweb.com 

Det er noe med å gå i historien som gjør inntrykk - vakre kirker fra 1600-1700 tallet. Smale gater og et liv som tilsynelatende har stoppet litt opp, med markeder og små butikker hvor man handler over disk i Mexico. Ingen strekkoder. Ingen bippe-apparater. Gammeldags sjarm.

New England er også en mix. Det er historie om hekseforfølgelse og drap, i 1692 i den lille byen Salem,  ikke ved brenning men ved henging. Neppe mye bedre.
Det er balkongen hvor Declaration of Independence ble lest opp -  den 4 juli i 1776. Huset står fortsatt i Boston, balkongen henger fortsatt - men ustikten fra balkongen er endret; nå er det skyskraperer og en moderne by, som har hatt vett til å ta vare på historien. Boston er en sjarmerende mix av gammelt og nytt. Og av bydeler med særpreg, som Little Italy, hvor du kan innbille deg at du har tatt en liten svipptur til Italia for litt pasta og vin….

Da vi ruslet gjennom bydelen var det fest. St. Joseph’s feast.  The sosiety of Sant Joseph hadde sin årlige markering. De dyrker en som ofte blir glemt - Sant Joseph eller San Giuseppe på Italiensk, eller som vi sier; Josef.   Han er en vikig skikkelse for italienskettede amerikanere;

Saint Joseph is particularly popular among Sicilian-Americans, and they credit him with having saved the nation of Sicily from famine by bringing about a bountiful crop of Fava Beans and a good fish catch at a time when all other sources of food had failed.

Det er faktisk første gang jeg ser et helgenbilde av Josef med Jesus på armen. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har sett av Maria med Jesus på armen - men her er hun ikke med.
Her er det Josef som bærer.

Jesus er liten og lett. Han er nok ikke det tyngste Josef har bært:
Det kan ikke ha vært lett å være Josef - hverken i datid eller i nåtid. Han er en forunderlig skikkelse vi vet lite om. 

Den katolske kirke  sier om Josef;  “Fortellingene i Bibelen gir inntrykk av en rettferdig, vennlig, verdig og fornuftig mann, rede til handling, men selvutslettende. Han avbildes ofte med en lilje for renhet, eller med en tømmermanns verktøy” .

Også statuen i Boston pyntet med hvite liljer. Dessuten er han behengt med lange silkebånd, dekket med dollarsedler; en dollarer, tyve og femti sedler og en og annen hundre dollar henger også på båndene. Det er hornmusikk og glade fjes, det er tivoli i bakgatene og Josef bæres i prosesjon i hovedgaten, med italienske resturanter og mennesker som ser ut som om de har vært statister i Sopranos.

Nordal Grieg har et dikt om Josef , det er kanskje nærmere sannheten enn Inger Hagerup sin Hymne til Josef - som er vakker og snill og treffer oss slik vi ønsker å se ham. 

Det er en klar kontrast mellom Nordal Grieg’s avsluttnings vers;

 Jeg vet det Maria - jeg bøier mig snart
for smertens bøn i dit blik.
Men endnu ser jeg så bitterlig klart
den sorg og den dom jeg fik.

Utenfor glødet den knugende dag
over en ørken av ler.
Josef grep atter sin flittige sag,
men Josef sang ikke mer.

Og Inger Hagerups varme avslutning;

Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god

Kan hende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren

Slik vernet han ordløs menneskets drøm
den hellige Josef av Jorden

Jeg vet ikke mye om Josef. Men på en måte føltes det fint at han ble feiret i Boston. Av amerikanere med italiensk blod i årene. Det føltes fint å se hvordan de bar ham - ut i solen, stolte og glade viste de ham frem - det var fest og glede.
Til ære for Josef. Hvem han enn var, jeg tror han ville ha likt det!

I fugleperspektiv ser byen ut som om den er bygd med legoklosser. Som små fargerike firkanter ligger husene, tett i tett. Bare konturene av en krike eller det store, hvite universitetsbygningen midt i byen skiller seg ut fra Legoklossene. 

Disse bildene er til ære for Meter’n som ønsket seg flere bilder av de fargerike husene. Kos deg med dem mens jeg er ute og beskuer helt andre hus i Boston!

Mens Texas er den største staten i USA, har New England mange små stater. Som du ser av kartet under er Texas langt større enn de seks statene som inkluderes i det som kalles New England;

• Connecticut
• Maine
• Massachusetts
• New Hampshire
• Rhode Island
• Vermont

New England har fått sitt navn fordi det var her de engelske utvandrerne slo seg ned. Boston ble grunnlagt 17 september i 1630, og er selvsagt oppkalt etter Boston i Storbritania. Den er er en av de eldste og mest velstående byer i USA, og hjemsted for flere kjente universiteter.

Det var i 1620, at briter slo seg ned Plymouth, også kalt “The Old Colony”.  De britiske koloniene i New England  er blandt de første Nord Amerikanske britiske koloniene som viste ambisjoner om å løsrive seg fra den britiske kronen. 

Det er et område med mye sjarm og mye som minner om England, blandt annet er det mange pub’er her! En helt annerledes bit av USA enn Texas og New Mexico som vi besøkte tidligere i sommer!

Setningen “Allerede tidlig var det for sent” inneholder en tristhet og en fornemmelse av å stå uten kontroll. På mange måter er det vel det de opplever også, de ulike personene i romanen Venstre hånd over høyre skulder  av Selma Lønning Aarø.

Jeg hadde aldri hørt om romanen og ikke lest noe av forfatteren tidligere heller. Så fikk jeg den til bursdagen min av min søster (Takk!! Den er absolutt å anbefale!)

Det er en bok som har flere fortellere.  Jeg personen skifter og vi får historien presentert fra ulike aktører, det er nettopp denne fortellerstilen som bidrar til å gi historien dybde og innsikt. Det blir mulig å se en større helhet.

Bokas tittel henviser til myten og tradisjonen om hvordan man i Roma bør kaste en mynt i Trevi-fontenen - nemlig med venstre hånd over høyre skulder, dersom man ønsker seg tilbake. Det er kanskje også som en metafor; ønsket om å skru tiden tilbake, om å kunne velge på nytt, leve omigjen.

Boken handler i stor grad om ambivalente følelser, om det forbudte, om det man knapt orker å tenke, gjennom den korte og delvis nære  historien er det et utall av relasjoner og livsfaser, fra barndom/ungdom til alderdom, alzheimer og død.

Jeg skal droppe historien, det er vanskelig å si noe uten å røpe for mye, historien utfolder seg litt for litt gjennom boken, og nettopp denne sakte avklaringen, som  å  skrelle en løk er viktig. Men som med løken er kjernen litt borte - kanskje er det også bokens styrke. 
Den gir dermed en åpning for et lite ekko til eget liv, egne valg, egne oppgjør eller mangel på det samme.  
Kort sagt; God bok! 

Generelt sett var menneskene i Guanajuato vennlige og imøtekommende, på en måte litt preget av småbylivet, ikke storbyen. Gunajuato er på mange måter en landsby, og menneskene er som landsbyboerer flest: åpne og vennlige. Og samtlige svarte ja på spørsmål om jeg kunne ta bilder, nikket sitt ja, med den stolthet som preger mennesker som vet hvor de kommer fra, som er seg selv og som setter pris på at gjester ser og verdsetter det de har.

Noen poserte svært smilende og noen litt mere sky - noen gav blaffen i meg og spiste videre på sitt sukkerspinn……. Her er et lite knippe av portretter - i denne omgang viet de små menneskene i Guanajuato i Mexico:

Jeg falt for ham. De skitne buksene med lett sagger-tendenser, snoprester rundt munnen, det litt sky men samtidig så imøtekommende blikket… 

Ny liten verdensborger - denne med hjørne i Mexico.

 Bilde javist - men sukkerspinn er viktigst akkurat nå

mens disse to poserte - med dukken og store smil og få tenner.

Det er noe rart med å reise. Du setter deg på flyet og bare etter et par timer kan du være i en annen verden. Jeg er tilbake fra Guanajuato, en liten by i Mexico, bare to timer med fly fra Houston, men det er som en annen verden. Ikke bare er språket annerledes - hovedgrunnen til at jeg dro - men alt annet også. Menneskene; utseende, lynne, tempo, kultur, mat, levesett. Det fascinerer meg gang på gang. Verden blir stadig mindre sier vi, men samtidig er det enorme forskjeller bare en liten svipptur unna.

I Guanajuato har tiden liksom stått litt stille, selv om de unge har moteriktige bukser og alle har mobil telefon, gir byen et inntrykk av en annen tid i en annen verden. Det selges kaktusblader og gresskarblomster, det brukes mais til det meste, det små hus og elektrisitetssystem som ser skummelt ut, der det henger ledninger i alle retninger, med knuter og skjøter på, det er små butikker som på landet i Norge for mange år siden. Husene har kraftige farger, rosa, orange, blått. Det er markeder for mat, for man kjøper sin mat på markedene, ikke pakket i plast i butikken. Religion er en del av hverdagen, en del av livet og veldig tilstede. Mexicanernes forhold til døden er synlig. De santiæreforholdene er langt fra USA’s polerte versjon, i stort og smått; det er mye som er veldig forskjellig.

På to timer flyttet jeg meg fra en verden til en annen. Å reise gir innblikk og forståelse, denne dobles når en samtidig kan litt av språket. Guanajuato er en fasinerende, fargerik og flott by. Gir deg en bitteliten prøvesmak her; flere bilder kommer!

Det er sommer, og jeg skal på språkkurs! Min ypperlige spansklærer tar med seg fem studenter til sin by, Guanajuato i Mexico, og der skal vi være en uke. Ha spansktimer og oppgaver vi må løse - basert på å gå ut i byen og snakke med de “innfødte” - de som ikke kan engelsk i det hele tatt…

Det blir en uke med spansk i ørene og hodet hele tiden. Det sies dessuten at det er en nydelig by og jeg har selvsagt kameraet med og gleder meg!! Gamle byen er spesiell og på listen over verdensarven; UNESCO World Heritage Site.

Men om det blir tid til noe nettliv vet jeg ikke -  nyt sommeren der du er!
Hasta luego! Saludos

[Bildet viser en skopusser i Mexico City.]

Navnet Mjøsa kommer fra norrønt «Miors» eller det eldre «Merso» og betyr «Den glitrande» eller «Den skinnande». Det passer godt -

Mjøsa er den største innsjøen i Norge, med sine vitale mål;   117 km lang, 15 km på det bredeste, og et areal på 365 kvadratkilometer. På det dypeste målt til 575 meter (uoffisielle målingar med ekkolodd utanfor Stangelandet) offesielt dypest utenfor Skreifjella på Toten med 468 meter).  Av norske innsjøar er det bare Hornindalsvatnet (514 meter) og Salsvatnet (482 meter) som slår Mjøsa.

E6 er ikke direkte vakker. Men Mjøsbruas med sine 1421 meter er den del av E6  der den binder Biri og Moelven sammen, og en sommernatt er akkurat den biten ganske vakker! 

Amerikanere som har vært i Norge eller Europa har fått det med seg. Det er mange forskjeller mellom Norge og USA. Både på den ene og den andre måten. Og dette er en av dem. Uavhengig av om man kaller det toalett, toilet, restroom eller wc, vi kommer ikke heldig ut av vurderingen.

Vist har vi noen offentlige i Norge, da må du betale dyrt for å sette deg ned, om du orker å sette deg i det hele tatt (besøkt Oslo S i det siste?)
Amerikanere kommer tilbake fra Norgesferien og snakker varmt om fjell og fjord - og med forundring på toaletter som koster en formue (2 dollar for å tisse?!) og som i tillegg er lite innbydende og mangler basisvarer -som papir og håndsåpe.

Toaletter bør man finne når man trenger dem,  og det gjør vi her. I imponerende grad. Jeg pleier å si “this is america “;  et toalett og noe å spise er aldri langt unna. De er alltid gratis og de aller, aller fleste butikker, enten du handler mat, klær, sko eller utstyr har kundetoaletter. Det er det lite av i Norge. Bare om du har med deg et lite barn kan du kanskje, aller nødigst få lov til å låne et toalett. Om det er barnet som må.
Hva gjør du ellers? Sniker deg inn på McDonald’s og overser “kun for kunder” lappen på døra?  

Jeg tenker at det er god butikk også jeg - å prøve klær når du “må” er ingen hyggelig opplevelse nemlig

Kanskje  AhaJokes har løsningen? Legg merke til at du her får to i ett - og med stadig økende bensinpris….

Og har du ikke allerede fått en øreorm kan du få den nå;

 Jeg oppdaget regngleden en dag hvor gresset glitret av regndråper. Først var det fargespillet i de våte partiene som fanget meg, men da jeg skulle ta bilder kom selve gleden; for hva finner du ikke om du bøyer deg ned!?

Hvert gress-strå har samlet små regndråper som blir forstørrelsesglass og speiler sin nærhet; et annet gress-strå, litt av bakken, eller himmelen - bøy deg ned å se!

Så om det er meldt regn hos deg, behøver du ikke fortvile,  gleden ligger der ute og venter!

Klikk for større bilder.
Billed data:
Nikon D300 
105 mm
f/8
1/200 sec
ISO 200
Eksposure bias – 0.3 step

Klikk for større bilde.
Billed data:
Nikon D300 
105 mm
f/8
1/160 sec
200
Eksposure bias – 0.3 step
 

Sånn var det her i kveld -  4 juli er fyrverkeri natt i USA!

Og da er det et år til neste gang - for nyttårsaften er ingen fyrverkeridag her!

July 4th is typically a very happy day, filled with smiles, family, food and fireworks. It is customary to tell someone, “Happy Fourth of July”.

Litt oppfrisking av historien -

Historien går tilbake til  4 juli i 1776, hvor de tretten coloniene i Nord Amerika erklærte seg  “Free and Independent States” og at  “all political connection between them and the State of Great Britain, is and ought to be totally dissolved.”

Det dreide seg om penger og bestemmelser. “No taxation without representation!” var slagordet de 13 koloniene samlet seg under. Koloniene var nemlig tvunget til å betale skatt til England’s King George III, men hadde ingen representasjon i Parliamentet. Med økende motstand i koloniene, sendte Britene tropper for å kvele alle tegn til oppør og opprettbeholde sin stilling i nordamerika. 

11 juni i 1776 holdt koloniene et møte i Philadelphia, hvor de dannet en komite som skulle utarbeide et dokument som kunne løsrive dem fra Storbritania.  I komiteen var blandt andre Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, John Adams, Roger Sherman og Robert R. Livingston.

Bildet er lånt fra www.historie.com

Det er Thomas Jefferson som i stor grad har fått æren av å være “hode bak Uavhengighetserklæringen”.  Han var regnet som ”the strongest and most eloquent writer”. Eloquent eller ei - det ble gjort 86 endringer til det utkastet han la frem, og den enderlige versjonen av dokumentet ble offisielt vedtatt av the Continental Congress den 4 juli.
De påfølgende dager ble kopier av the Declaration of Independence distribuert og det var The Pennsylvania Evening Post som var raskest ute, som første avis som trykte erklæringen, den 6 juli.
To dager tok det og det må vel kunne sies å være ganske raskt, det var tross alt lenge før internett og trådløse forbindelser!  

Alt skjer ikke på en dag, men selve dokumentet,  USAs uavhengighetserklæring,  ble ratifisert av kongressen den 4. juli 1776. Derfor feires denne dagen som uavhengighetsdag. Det tok faktisk over 7 år før Storbritania godtok kravene fra de nordamerikanske koloniene, ved å signere fredsavtalen i Paris den 3. september 1783. 

Dokumentet er viktig for USA, men også utenfor, det har blitt brukt som mal for mange lands uavhengighetserklæringer, den franske revolusjon fulgte kort etter og bygger i stor grad på dokumentet - men også de hjemlige, alvorlige menn i riksforsamlingen på Eidsvoll, de med nikkerser som skrev den norske grunnloven  i 1814 var sterkt preget av uavhengighetserklæringen.

Symboler og stolthet

4th of July er en stor dag for amerikanere. Jeg antar de er utsatt for de samme sentimentale følelsene som gjør at jeg får klump i halsen hver 17 mai når jeg reiser meg og deltar i “Ja vi elsker”.

Det er utstrakt bruk av symboler og pynt - Og selv om noen hevder at  The Declaration of Independence har blitt USA’s mest elskede symbol på frihet og uavhengighet, har en rask runde i butikkene avslørt at den nok må dele æren med flere av de andre symbolene;
The bold eagle, frihetsgudinnen og flagget.

Det er mye rødt, hvitt og blått her for tiden. Flagget finnes over alt, ikke minst på kaker. For  4th of July feires med  mat, parader og flagg - litt likt Norge, selv om paradene er hakket mere voldsomme  enn det jevne norske syttendemai tog… 

Dessuten har de fyrverkeri. Det er det lite av på nyttårsaften, svært lite faktisk -men 4 juli er det fyrverkeri. Masse!  Selv sier de det slik;

The United States is truly a diverse nation made up of dynamic people. Each year on July 4, Americans celebrate that freedom and independence with barbecues, picnics, and family gatherings. Through the Internet we are learning about and communicating with people of different nations, with different languages and different races throughout the world. Bringing the world closer with understanding and knowledge can only benefit all nations.We invite all nations to celebrate with Americans online this Fourth of July.

Happy Birthday, America!

Og da har vel jeg gjort mitt - for å delta i online feiringen!

Det er en dag for patriotisme. Naturlig nok. Vi er ganske nasjonale i våre følelser den 17 mai vi også! 

Every day thousands leave their homeland to come to the “land of the free and the home of the brave” so they can begin their American Dream.

Og drømmen lever fortsatt. Noen er villig til å risikerer livet for å komme hit. De fine ordene til tross - ikke alle ønskes velkommen, og The great wall of Mexico, eller Texas border wall som den også kalles, står som et synlig bevis på nettopp det.

Som en konsekvens av The United States-Mexico barrier  finner den illegale imigrasjonen nye veier. Nå går veien til USA ved å krysse  Sonoran Ørkenen and Baboquivari Fjellene i Arizona.  Det er 80 km med et særdeles ugjestemildt terreng før de når den første veien, som forøvrig befinner seg i et indianer reservat.  Imigrantene utsetter seg dermed for betydelige helsefarer, det er flere og flere dødsfall og dødsårsaken er ofte heteslag, dehydration/uttørking og hypothermia (nedkjøling).

Around 5000 people have died or been killed trying to cross the border in the last thirteen years, according to a document created by the Human Rights National Commission of Mexico, also signed by the American Civil Liberties

I følge  U.S. Border Patrol,  døde 1954 mennesker i forsøket på å krysse grensen mellom United States og Mexico i årene 1998-2004.
I løpet av det første året med grensemur døde 460 emigranter i kryssingen av grensen. Året etter, i 2005, døde mer enn 500 . Antallet årlige dødsfall har blitt doblet siden 1995.

Imigrasjonen er et vanskelig og ømtålig tema.
Det er todelt.
Mens illegale arbeidere ikke har rettigheter sørger de i stor grad for at det amerikanske samfunnet glir. De samme amerikanere som ikke ønsker innvandring, ønsker gjerne de tjenster som tilbys, den billige arbeidskraften. For at de ikke kan jobbe legalt betyr ikke at de ikke jobber; for det gjør de. De steller hager, bygger hus og veier, de vasker hus og tilrettelegger for det ukompliserte amerikanske livet, de jobber der de kan få jobb, ofte til dårlige betingelser, forhandlingsgrunnlaget er lite når en er uten papirer.

Det er annerledes for barna, alle barn i USA har rett til skolegang. Der stilles det ingen spørsmål om de er her legalt eller illegalt. Skolene er pliktig til å gi undervisning til de barna som bor i skolekretsen. Det finnes et utall av hjelpeorganisasjoner som hjelper med penger, mat og klær. Og når illegale innvandrere får barn, som fødes her; ja så er det født en ny liten legal amerikaner. Det kan fort bli vanskelig å ordene opp…

I valgkampen har begge sider kommet med forslag til hvordan man kan rydde opp i problemet, endre status for de som alt er her, de som har bodd og jobbet på amerikansk jord i årevis, de som er mor og far til amerikanere - også den siden er todelt.

Imens øker jakten på imigranter uten dokumentene i orden, og jakten på arbeidsgivere som ansetter dem her i Houston. Det blir vanskeligere å leve uten å bli oppdaget, flere og flere tas. Da venter neste etappe;

Before being sent out of the country, many of them are taken to a detention center in north Houston. Just last month, more than 15,000 passed through the facility.

15.000 på en måned. Det er mange skjebner.
Og Houston har to slike etater. Dette er bare tall fra det ene. Det er ofte tilfeldigheter som gjør at de blir oppdaget, som den 22 årige universitetsstudenten Dhanasharee Gupte, som kom til USA da hun var 12. Overbevist om at hun var er lovlig, men da hun ble tatt for butikktyveri viste det seg at “my mom took voluntary departure when I was 14 years old. But we never left.”

Hun er imidlertid ikke typisk. De fleste som passerer Detention Centrene er menn, og de er fra latinamerika. Det er derfor “The Texas Border Wall” er bygd. Mexico har blitt en hovedfartsåre for imigranter, også fra de øvrige latinamerikanske landene.

The American Dream er sterk.
Dette er landet du kommer deg opp og frem i, om du er heldig. Det er landet hvor rennestenen er nær om du er uheldig. En ulykke, en manglende forsikring,  - det er mange snubletråder. Selv for de med alle papirer i orden. For de andre - de uten dokumenter er mulighetene langt ferre. Uten tall og identitet blir det fort å velge fra nederste hylle, om de i det hele tatt når opp dit.

Det er et samfunn som på mange måter både er likt og fundamentalt annerledes enn Norge.
Det er mye det er vanskelig å forholde seg til.  Mens Europa har åpnet sine grenser, fjernet sperrer og for lengst revet muren ned - står Amerika både med åpne armer og nybygde murer.

Og mens amerikanere flest nok drømmer om flere ting, er det fortsatt mange som bærer på den opprinnelige drømmen; om frihet, om muligheter, om et bedre liv.

Kan man dømme folk som forsøker å skape det, for seg og sine?

Han har vært på ferie og besøkt kjæresten. Hun er del av en familie som flytter rundt og må være med på lasset hun óg, slik min sønn har vært det. Ikke alltid så enkelt.

Nå er han tilbake.
Han smiler. Forteller. Gir gode klemmer.
Har til og med kjøpt gave. Fra en spennende designer, har han valgt ut et smykke til meg; 

…………….også tok jeg det i grønt for det står så godt til øynene dine

Smelt. Smelt.
Jeg er antagelig verdens heldigste mamma.

Jeg har hatt en flott uke i New Mexico; ørken, nationalparker, lange gåturer, chilli og adobe hus, natur og historie, utallige fotomotiver  - Og selvsagt; ingen pc, det er lite dekning langt ut i ørkenfjellene!
Ferie er godt!  Håper din sommer så langt har vært bra også!

Plutselig bare var de der - rekkehusene i hagen min.  Uten byggetillatelse eller nabovarsel, nærmest som en husokupasjon. Jeg merket det først etter at innflyttingen var ferdig - Det er et fargerikt fellesskap og det ser trangt ut men hele storfamilien har fått plass.
Det er en pergola  i hagen, den gir ypperlig skygge for den stekende solen og der står langbordet og grillen. Kveldene er varmei Texas, vi sitter ofte ute og da trengr vi lys. Det er varmt men mørkt. Vi er langt fra de lyse norske sommernettene her nemlig, en lyslenke må til. Om du tenker julelys så er du inne på noe, bare at disse små lysene er omsluttet av kuler av tynne pilkvister.

Nå er disse pilkvist-kulene blitt til rekkehus. De er invadert, tatt i bruk over natten,  omtrent som en husokupasjon, og de sto jo tomme….
Det er veps, av typen papir-veps eller “Paper wasp [ Polistes sp ]  som har tatt bolig i kulene.

Paper wasps are 3/4 to 1 inch long, slender, narrow-waisted wasps with smoky black wings that are folded lengthwise when at rest. Body coloration varies with species

 Og det er et fargerikt fellesskap som har tatt rekkehusene i bruk. Trangest om saligheten er det hos  Polistes exclamans som er  “brown with yellow markings on the head, thorax and bands on the abdomen”;

Hils på ham her - eller henne kanskje. Jeg vet ikke jeg - Fargene minner om rommet mitt i barndomshjemmet, som jeg malte i tidsriktig gult og brunt. Den tidens tidsriktige farger!

Kroppen er slank og smekker - med tydlig innsvingt midjeparti - og lange ben.

Litt lengere bort i “gata” har en mørkere utgave funnet sitt rekkehus, -  “Polistes carolina is overall reddish-brown” og et hakk større, mere ensfargede men med større fargenyanser dem i mellom. De er fra gylden rødbrun til nokså mørke brune.

Og denne er vist litt bekymret - den drar seg i følehonene og ser på meg - kanskje jeg er litt nær?

Jeg trekke meg unna - stakkar liten, nesten menneskelig blir den - der den holder på følehornet sitt og ser på meg… (klikk på bildet for større versjon) - Greit å fjerne seg litt da - og finne kompisen som mesker seg med nektar fra de gule blomstene i hagen; eller kanskje den er på jakt etter en maur, de er også der nemlig!

Åpent bool.

Hus okupanter som selv holder åpent hus;

Paper wasp nests are open and cells are not covered with a cap”. The nests of most true paper wasps are characterized by having open combs with cells for brood rearing, and a petiole, or constricted stalk, that anchors the nest

Her ligger de - det er trangt og det er mange arbeidere som sørger for at de små nye vepsene får sitt nødvendige stell.

Best å følge med hva jeg gjør - de stopper opp og ser på meg - tydelig på vakt, men det er jeg og - vepsestikk er ikke godt!  Og spesielt ikke disse;

polistine paper wasps will generally only attack if the nest is threatened. Since their territoriality can lead to attacks on persons, and because their stings are quite painful and can produce a potentially fatal anaphylactic reaction in some individuals, nests in human-inhabited areas may present an unacceptable hazard.

Det ser ut som om vepse -larvene er i flere stadier, noen av “rommene” har store larver, andre har små og noen har bare et lite egg…

Svømmebasseng Veps

De kalles også for swimmingpool-wasp, fordi de ofte la