Safari er ikke ensbetydende med Afrika og Nepal er ikke bare fjell og fasinerende byer, det er også subtropiske områder med et sjeldent dyreliv. Fra byen Pokhara tar vi et lite fly, et 9N-AEQ fly fra flyselskapet Yeti-Airlines, ned til den indiske grenser og nasjonalparken Chitwan. Flyturen er fasinerende, du får virkelig sett hvilket fjell-land Nepal er – dette er er lite fly, det har plass til 15 personer, det flyr lavt og gjør det enkelt å se hvordan folk bor høyt oppe i fjellene, små monasterier på noen av toppene, stiene som snor seg gjennom landskapet. Alt mens vi dyttet bomullen flyvertinnen serverer oss inn i ørene våre – det rister og bråker, men flyvertinne har de – og aviser! De kan vi rett nok ikke forstå noe av så vi konsentrerte oss om utsikten i steden.
Vi er på vei til Chitwan National Park (med det det offesielle navnet “Royal Chitwan National Park(RCNP)” )(CNP), den befinner seg ca 200 km fra Kathmandu og er den eldste natsjonalparken i Nepal. Den ble etablert i 1973, og kom inn på listen over verdensarven “World Heritage Site alt i 1984.
Her er klimaet suptropisk. Parken har et rikt dyre og planteliv, som også innbefatter en av de siste gruppene med enhornet nesehorn Indian Rhinoceros (Rhinoceros unicornis) og Bengal tiger Panthera tigris tigris. En gang var dette et eldorado for begge de to dyreartene, nå er det få igjen av både nesehorn og tigre, noe som har sin naturlige forklaring;
The area used to be known as “Four Mile Forest”. It was a place for big game hunting and until 1951 it was a hunting reserve.
Det er disse store man kommer for å se, nesehorn og tiger! Men parken har mye annet å by på også.
Vi starter tidlig om morgenen med kano tur ned langs elva, stille, fredlig, en nydelig måte å starte dagen på!
Vi ser fiskekrokodille, en spesiell art som har lang tynn nese - det motsatte av alligatorene her!
Den ligger fredlig å soler seg mens vi siger sakte forbi, antagelig er vi ikke passende mat for en så tynn munn!
Det er små hus/hytter nedover elvekanten, vi får et innblikk i dagliglivet. Som klesvask på gamlemåten; fargerikt tøy vaskes for hånd i elvevannet.
Vi ender opp på et senter for elefant oppdrett.
Brage ble god venner med denne lille krabaten på to år.
Minstemann på senteret var bare 16 dager gammel og lå og sov med mamma våkende over seg – hun voktet ham godt så han lot vi sove i fred!
Men mange av de andre små ruslet fritt og lekte med oss, grep armen vår med snabelen, spiste av hånden vår, dyttet oss vekk med rompa… en morsom opplevelse!
Traditionally, domesticated elephants were not raised for breeding in Nepal because elephant with a calf needs to be laid off from work for at least three to four years. It is not only a daunting task to train the calves but also fairly expensive. The availability of young elephants from the wild for recruiting until a few decades ago did not require breeding elephants in captivity. The establishment of elephant-breeding center provides an opportunity to retain traditional wisdom of training elephants and their handlers. With this objective in mind Government of Nepal established an Elephant Breeding Center at Khorsor near Chitwan National Park in 1986.
Senere på dagen ble vi hentet av denne koslige hunn elefanten, hun var nå på sine siste arbeidsdager før svangerskaps permisjonen. Hun hadde nemlig truffet en villelefant i nasjonalparken og hatt seg et lite eventyr, nå var hun tre måneder på vei. Da tas de ut av arbeid og får hvile og sikre gode vekstvilkår for en ny liten elefant.
Som dere ser er dette indiske eller asiatiske elfanter. De har to kupler på hodet (de afrikanske har bare en) begge kjønn har støt tenner (hos de afrikanske bare hannene) og de har mye mindre ører enn de afrikanske elefantene.
Vel oppe på ryggen hennes gikk vi ned til elva for et bad. Først sørget hun for at vi ble dusjet….
– og så la hun seg ned og vi skrubbet kroppen hennes med pipsteiner.
En spa behandling hun så ut til å nyte!
Et par timer før skumringen kom er vi klare for safari - inn i jungelen.
Chitwan har en stamme med Bengal tigre, og det enhornede nesehornet. Det er disse vi ønsker å se, der vi entrer elefanten og får plass i kruven høyt opp på ryggen, og duver avsted.
Vi sitter stille og speider - og så plutselig ser vi dem - En flokk med asiatiske en-nornet-nesehorn. Elefanten stopper bare 2-3 meter fra dem, de står og gresser og kikker på elefanten og jeg tror ikke de helt forsto at vi og var der, det gjaldt å sitte stille og ikke snakke!
De er noen pussige dyr. Litt forhistoriske, med sine klumpete kropper dekket av panser plater. De ser fredlige ut der de gumler gress. De kan løpe ganske fort, ca 40 km/t men over reltivt korte distanser, de hører og lukter godt men har dårlig syn. Det ser nesten ut som om de myser mot oss, og forsøker å fokusere….
The Indian Rhinoceros or the Great One-horned Rhinoceros or the Asian One-horned Rhinoceros (Rhinoceros unicornis) is a large mammal found in Nepal and in Assam, India. It is confined to the tall grasslands and forests in the foothills of the Himalayas. .
Det er store dyr, de kan bli opp til 3500 kg.
The Great One-Horned Rhinoceros has a single horn; this is present in both males and females, but not on newborn young. The horn, like human fingernails, is pure keratin and starts to show after about 6 years. In most adults the horn reaches a length of about 25 centimeters, but have been recorded up to 57.2 centimeters in length.
Indian Rhinoceros er utrydningstruet, men det er vilje til å værne dette spesielle dyret;
The Indian and Nepalese governments have taken major steps toward Indian Rhinoceros conservation with the help of the World Wildlife Fund (WWF). The Kaziranga National Park and Manas National Park in Assam, Pobitora reserve forest in Assam (having the highest Indian rhino density in the world), Orang National park of Assam, Laokhowa reserve forest of Assam having a very small population and Royal Chitwan National Park in Nepal are homes for this endangered animal.
Å værne dyr som trenger det, som samtidig er en trussel for avling og livsgrunnlag for mennesker som har lite, er en utfordring.
Nasjonalparken i Chitwan har ikke noe gjerde eller fysisk oppsatt hindring for dyrene. Den er avgrenset med en elv, men denne tørker delvis ut og kan enkelt forseeres. Og hvert år kommer nesehornene inn til landsbyen og spiser opp deler av lokalbefolkningens avlinger, det samme gjør villelefantene, og med sine store føtter ødelegger de mye. I tillegg til at det oppstår farlige stiasjoner mellom barn/mennesker og dyrene.
Dette gjorde tidligere at det var lokal motsand mot parken. Bøndene fikk ingen kompensasjon og led under ødelagte avlinger. Det er lett å forstå at krypskyting i parken var et stort problem! Nå er det innført en ny ordning, hvor 50% av inntektene knyttet til parken blir pløyet tilbake til lokalsamfunnet – i form av skole, infrastruktur mm. På den måten ser lokalbefolkningen at de får noe tilbake når avlinger blir ødelagt.
Mosunen er sterk her nede med voldsomme nedbørsmengder, de siste årene langt mere enn normalt noe som og har ødelagt mange hus og hoteller.
Mens Kathmandu og Pokhara er å regne som fjellbyer er Chitwan varm og subtropisk.
Og et fantstisk sted, hvor du kommer naturen og noen spesielle dyr tett innpå livet.
Og er du heldig får du også se Bengal tigeren, det fikk ikke vi, så dermed må vi nok tilbake engang….!
